Øde øy

Oppsummeringer av plate- og bokåret i listeform er særdeles interessant uinteressant lesestoff. Et tverrsnitt fra årets lister: Audun Vinger mener megalomane Knausgård tvinger andre norske forfattere til å dikte igjen. Kunstkritikk.no og Grafill kårer på sin side Soft City til årets vakreste bok.

Om jeg skulle satt opp en liste selv, ville den, demonstrativt nok, i disse romanens velmaktsdager, bestå av en essaysamling, en diktsamling og en biografi:



Tor Eystein Øveraas Livet! Litteraturen!
Gyldendal. 2009.

Iblant kommer man over bøker der man aller mest liker innstillingen (eller prosjektet, om man vil). Artikkelsamlingen til litteraturkritikeren og forfatteren Tor Eystein Øveraas, er en sånn bok.

Fine, lettleste essays og en kameratslig skrivestil. Utvalget av anmeldte bøker er en fryd: det være seg Virginia Woolf og Max Frisch eller Torgny Lindgren og Lotta Lotass.

I etterordet erklærer Øveraas at boken er "et nedslående eksempel" på at han blander seg selv inn i alt han skriver. Vel, slik blir det ofte når man ikke vil anvende seg av litteraturteori. Det er kanskje prisen å betale for å tilnærme seg litteraturen så subjektivt som Øveraas selv ønsker. Men det gjør ikke nødvendigvis så mye, så lenge boken er engasjert og rik på innhold.

Og det er mer givende å være både enig og uenig med en essayist, enn å bare være enig.


James Sacre Figurer som rører seg litt
Oktober. 2009.

En fransk Gallimard-gjendiktning fra 1978, med en tilforlatelig tone i all sin parisiske motivprakt; boulevarder i regn, erindringer som kretser rundt berømte stedsnavn, setninger på tverke.

Rune Christiansen skriver: "...i relasjon til et mylder av tilstander som sirkler i samtidige, sammenfiltra forløp i tida og rommet: det ene utelukker aldri det andre". Hvilket kanskje er en litt for utførlig beskrivelse. Bedøm selv:

Om jeg nå vendte tilbake til en skrivemåte som var mer korrekt /grammatikalsk som de sier/ ville du kanskje legge bedre merke til, etter å ha kommet gjennom de/klossete ulykkestilfellene i de foregående dikta/at det velformulerte språket er fullt av hull som vi skjuler under/ formuleringene og av sakte nøling knadd inn i det pyntelige og ikke sjelden en/temmelig brautende dumhet som bevis på dette [...]

PO Enquist Et annet liv

Gyldendal 2008.

Ok, så er den egentlig gitt ut i 2008. Og Tor Eystein Øveraas har helt rett når han bemerker at Enquist er litt feig som utelater både kona og barna i biografien. Det er ok, fordi Enquist er Enquist, med sitt litterære gehør, bemerkelsesverdige liv og finstemte prosa.

Ok, så forteller Paul de Mans Autobiography as Defacement oss hvorfor biografien er den mest løgnaktige av alle litterære sjangre. Men Enquists biografi har både selvbevissthet og pondus til å være skjønnlitterært biografisk. Tittelens mange mulige betydninger slutter heller aldri å forundre meg: den kan henspille på Enquists reise fra den strengt pietistiske bygda Hjoggböle til suksesser i Berlin og New York, livet i og utenfor litteraturen, livet før og etter alkoholmisbruket. Bare som en begynnelse.

Bassklarinett (faen, så fett)

Bandkronologi/klinekart

Det føles nesten litt som å ramse opp gamle venner: å gå igjennom bandprosjektene man har vært innom i løpet av tida fra barneskolen til midten av 20-åra. Antallet er alltid større enn man først kommer på.

Et lite utvalg av ymse prosjekter jeg har vært med på, i kronologisk rekkefølge:

Pentagon
Begikk flere juleballkonserter. Svært nære relasjoner til skolekorpset (både med tanke på medlemmer, utstyr og lokaler). Repertoar fra Mustang Sally, via Basket Case til Rain. Pluss en versjon av Bombtrack, spilt inn før vokalisten kom i stemmeskiftet. Det er forresten godt mulig jeg var landets største Rage Against the Machine-fan på tidspunktet. Minst to opptak, begge på kassett (way back!).

Uriaspost
Det lengstvarende og merkeligste prosjektet. Mulig undertittel: To rappere som ikke er rappere. Resulterte i et utall obskure demoer, der den første, Planet Preludium, er en orgie i Quasimoto-lignende skits om lindetrær og sivilpoliti. Det skal eksistere en mystisk minidisktape med den nå landskjente Chirag Patel, samt et slags stoneranthem med AstroMell, i et svært begrenset opplag (les: et eksemplar). Man veit aldri med Urias.

Pizza Delivery Boys/Mr. Doug/Standby
Det er uunngåelig. Kombinasjonen av musikklinja og videregående skole avstedkommer oftest: a) hvitt funkband, b) Dream Theater-coverband og, om man vil være mer biografisk; c) videre musikkutdanning. Vi hørte definitivt til kategoriene a) og c), med en noe merkelig bandbesetning: sax, tangenter, gitar, bass og to trommiser - ikke som i to trommesett eller en trommis og en på perk, snarere: én spiller, én henger i øvingslokale. På korpsmanér. Foreviggjort på demo og på nok en forsvunnen minidisk, innspilt i garasjen hjemme hos mamma på Sinsen.

John Silver & the pasteurized carrots
Black Sabbath/Led Zeppelin-pastisj. Lite konserter, langt hår. Black Dog-versjonene våre innebar alltid altfor lange trommesoloer, der resten av bandet gikk av scenen og jeg skulle holde på til de gadd å entre scenen igjen. På hver eneste konsert. Tror forøvrig dette var et ganske kult band. Det finnes ingen opptak som kan avkrefte/bekrefte antagelsen min.

Survival

Den klart mest internasjonale bandet på lista. Faste medlemmer: den aldrende ghanesiske vokalisten Alphonse Dasa (bildet) og en somalsk asylsøker på bass. Daværende vaktmester på Nasjonalmuséet og gitarist i infamøse Da Bushmen på gitar.

Samt en rekke medlemmer som kom og gikk under måltidene blant khatspisende afrikanere på Grønland (ikke uvanlig at jeg var eneste hvite mann i forsamlingen).

Hørte aldri mer fra bandet etter at honoraret mitt uteble etter konserten på Ghanas nasjonaldag i 2004 var unnagjort, og en diger ghaneser ville ta over trommesettet midt i konserten.

Wash trio/Naiv Sersjant
Et slags tokonsertersfenomen. Etter opptak å dømme spilte jeg stort sett basstromme på alle slagene i swingtakta (fintfølende). Det første prosjektet kulminerte i Wash trio, et ensemble som hadde en velutklekka strategi, men som vel egentlig aldri ble realisert i praksis. Jeg snakker om såkalte fram og tilbake-improvisasjonskart på tysk, uten vokal. Bjørnar Andresen ville vært stolt.

Gundersen/Skogstad/Rognerød trio
Ganske kult frijazzkonsept, men med litt for klare hentydninger til Ken Vandermark og Yun Kan 5 (en blåkopi, vil kanskje enkelte si). Repertoar på to låter. Som skapt for de indiske fingercymbalene mine, innkjøpt etter en disputt med en uærlig rickshawsjåfør i Delhi. Besetning: En astmatiker på trommer, en bassist med pungterte lunger og en saksofonist med kronisk øresus.

Boblere: Mens Vi Fukter Vår Flis, Viktor Wilhelmsen trio, The Great Big Taters, Blinderntrollets Venner, Suspekt/Kerfuffle, Untitled02, liveopptreden med Pang under Urrarock, GigaByte. Og en hel drøss med nachspiel-prosjekter.

Bylåter

David Bowie - Warzsawa

Warszawa var også det første bandnavnet til Joy Division.

Sonny Rollins - St. Thomas

I midten på attenhundretallet var kolonibyen Saint Thomas Danmarks nest største by.

NAS - New York State of Mind

"I got so many rhymes I don't think I'm too sane"

Postkort fra utkanten

Joachim Triers Reprise ble fortjent nok en kritikerfavoritt i 2006. For en gangs skyld fikk vi se en norsk film som både var kompleks rent narrativt (med mange mulige interpretasjoner), og full av franske new wave-referanser på en uanstrengt og smakfull måte. Men den taletrengte trønderen Magnus Marsdal var raskt ute med å avfeie filmen subversivt som en "bygdefilm fra Oslo vest".


Marsdal ble altså ikke berørt av filmen, selv om han, som han selv sa, "går på Kunstnernes Hus fra tid til annen", i likhet med Philip & Erik i filmen. I ettertid må man kunne si at han slapp alt for lett unna med dette flåsete utsagnet.

Det har vært en kjensgjerning siden Aristoteles` dager at den enkleste formen å bedømme kunst på, er å avgjøre om man identifiserer seg med den eller ikke.

Men hvor skorta det for Marsdals del? Var karakterene for sjablongaktige? Antagelig ikke, siden de minnet ham om noe han ikke kunne relatere til. Tematikken - middelklasseungdom og angsten for å mislykkes, kjærlighet og angst - burde være universell nok. Det er heller ikke det unge litteraturmiljøet Marsdal føler seg fremmed i (han går jo på Kunstnernes Hus - og skriver selv), men vestkantmiljø-skildringen.








Om jeg skal følge Marsdals slavisk bør jeg altså, som oppvokst på Oslo vest, avfeie endel utpreget trøndersk kultur (ta for eksempel Åge Aleksandersen og Olav Dunn). Ganske enkelt fordi den innehar lokale koder og referanser til miljøer som jeg har vanskelig for å leve meg inn i.

Representasjon er et nøkkelord her. Spesielt tankevekkende for Marsdal bør være at Reprise, etter forholdene, ble en populær film i New York, noe alle disse norske filmene som febrilsk forsøker å overbevise oss om at de er bra, sjelden makter (Lønsj på kino i N.Y.? Neppe).

Jeg er ingen filmviter, men det virker på meg som om Erlend Loe og filmfondets dogme om å "fremme den gode historien" i all hovedsak avstedkommer sjangerløse, likeartede og halvveis vellykka norsk film. Det var nettopp dette som var så befriende med Reprise: den var gjennomført, lett å plassere som miljøskildring og stort sett konsekvent i sin sjangerlek. (Eller unorsk, som John Carew sa om en lovende norsk fotballspiller, noe som vel egentlig betydde at han var bra).

Nouvelle donne.

Adventsengasjement (The Source: of Christmas)

I kommentarfeltet på Dagbladet.no har den strålende trommisen Per Oddvar Johansen publisert følgende engasjerte egenreklame, strategisk plassert under Sven O. Bakkes noe servile omtale av Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebøs julekonsert:

"The Source: of Christmas, Cosmopolite 17.-18.-19. des..

Der får du en konsert som setter julen i perspektiv, og som utfordrer vår kulturoppfatning og fremmedfrykt, maner til ettertanke, samtidig er konserten utrolig bra og morsomt gjennomført uten hverken pretensjoner eller økonimiske motiv (sic)...."

I all enkelhet

Dis

Rosa horisonter kan minne deg på så mangt, for eksempel tidenes mest utskjelte norske film, Aune Sands legendariske Dis - en historie om kjærlighet (1995). Dette på tross av at man er for ung til å ha sittet i salen og ledd seg gjennom den.

Og om det er ekstremt oppbrukt å hakke på Sands filmografi, kan man nøye seg med å føye til at man, hverken før eller siden, har sett en film der dialogen i all hovedsak er overlatt til voiceover, med tilsynelatende dype, men akk-så-sjablongaktige, poetiske fraser: "som en du kjente, men egentlig aldri har kjent."



På denne tiden av året kan man også vurdere å adoptere denne minneverdige onelineren:

Hver morgen tar jeg meg en lang, varm dusj og venter på skumringen.

På veggen der

Enda et radarpar under navnene Paul og John?

Fan, vad bra ni är! (konsertantegnelser)

LSB på Hornstull Strand, 1. desember:

Trioen Ljungkvist, Strid & Bertling introduseres som verdens beste band. Drøye førti personer i rommet. Åpningen: En slakk swing, jevn prating i bakgrunnen (som alltid på hippe steder der det spilles jazz som et slags emotivt bakteppe). Trioen lar seg ikke stagge: jevn økning til rask swing. Ti minutters saksofonkor. Kruttsterkt nå. Noen går. Like greit.

Notér: Strid er modig. Tør å spille trommesolo stille, lavt, sakte. Folk stilner faktisk. Finstemte trommer (som i godt stemt). Bertling bruker buen som i oppvarmingen til en orkesterprøve (gangbart bilde?). Filmskjermen i bakgrunnen viser King Kong uten lyd (sjekke årstall? Svarthvittversjonen). Bassklarinett og bassen i samspill med tommene. Jævlig organisk, i betydningen akustisk lyd, kvalitetsinstrumenter; folk som har brukt mange år på å tilegne seg en skikkelig tone i hornet.

Men kanskje litt "tregira"? Veksler mellom rubato/medium swing, lavmælt free-time og fullt kjør (både i og ute av takt).












Høy kvinnelatter under et fint basskor. Faen heller. Lar jeg meg for lett provosere? Kanskje like malplassert som poesi i det offentlige rom. Derfor nødvendig. Da Bergman døde skrev en britisk kritiker: "filmene hans gjorde meg deppa". Og så? Gjenkjenner en låt: LSB Vals. Strid kliner til med et slag i ff midt i balladen. Folk skvetter, reellt.

Imponerende tydelighet i lange strekk. Påtvinger seg oppmerksomheten min. Ljungkvist, en tendens: endevender enkle rytmiske motiv, forandrer dynamikken, tvinger trioen inn i stemningsskifter. En publikummer gir dem følgende epitet i pausen (en bekjent?): Fan, vad bra ni är!

Andre sett: L. bytter til klarinett. Lytting (eksepsjonelt, dette). Der Nilssen-Love spiller jevne virvler er det noe skredaktig over Strids spill, overaskelsesmomenter! Kanskje tjuefem personer igjen i publikum nå (det er sen tirsdag kveld). Sedvanlig: den ene karen foran scenen som frenetisk vugger hodet og høyrefoten til åttendelene. Humor: de stopper kort, ler, spiller videre. Siste låta? Overhørt i salen: "Er den musikken sånn her hele tiden?"

Applaus, ganske hjertelig.

Ny layout

Maleriet i bakgrunnen, The Drinkers, er av den franske maleren Jean Béraud.

Bildet øverst, er fra Gretchen Arnolds Flickrprofil, en nettside Mona Høvring anbefalte under et intervju.

Æres den som æres bør. Eller noe sånt.

Første søndag i advent

Og Bukowski sa til hyrdene:

[...] jeg hører heller julemusikk
i juli
mens jeg trues
på livet av
en kvinne.
det er da
jeg behøver den -
det er da
jeg trenger
Bing Cosby og alvene
og noen raske
reinsdyr.


nå sitter jeg her
og lytter til dette,
for årstiden, korrekte
skrapet - det er så
sukkersøtt -
jeg ville heller ha spilt
et sett pingpong
med Hitlers gjenoppståtte
spøkelse [...]

This is new(s)

Ikke gå glipp av Doom i The New Yorker

Vann over hodet (et tilbakeblikk)

For halvannet år siden arrangerte den nå nedleggingstruede Studentradioen i Trondheim (numera Radio Revolt) TEIP-festivalen for første gang. Vi i Bokbaren hadde laget et livekonsept som egentlig var hårreisende ambisiøst, og teknikken haltet så det monnet. Men jeg mener fremdeles at arrangementets line-up var en liten genistrek.

I rollene:
Ole Robert Sunde (essayisten, litteraten)
Fredrik Skagen (den lokale krimforfatteren)
Thea Selliaas Thorsen (akademikeren, oversetteren)
Mads Eriksen (tegneserietegneren)
Mathias Samuelsen (den unge lyrikeren)

Selliaas Thorsen måtte melde avbud. Kvelden ble likevel en god opplevelse, supplert med kvartetten Autronic live og Tore & Fredrik bak platespillerne. Intervjuet med Ole Robert Sunde, derimot, fortonet seg som en ordentlig lakmustest: do or die. Lunefulle Sunde var en meget uforutsigbar og spydig sparringspartner, men heldigvis hadde jeg lest meg opp nok på forhånd til å unngå å bli offer for en offentlig ydmykelse.

Jeg tenkte å gjengi deler av intervjuet, ettersom så mye tid har gått og radioen holder på å gå dukken. Benytt gjerne anledningen til å slutte opp om oppropet for å beholde Radio Revolt, som til tross for det nye navnet (som etter min mening føyer seg inn i rekken av en altfor lang serie "la oss bruke subkulturelle uttrykk fordi det låter kult"-fenomen), er en av de viktigste studentmediale institusjonene her til lands.

SUNDE-INTERVJUET - REVISITED

ETR: I en periode på 25 år har du beveget deg fra poesi via romanen og til essaysjangeren. Hva er grunnen til at hovedvekten av det du skriver nå kommer ut i essayform?

ORS: Det er vel fordi jeg føler at jeg har kommet inn i et hjørne når det gjelder romanene mine. Jeg har skrevet noen jævlig vanskelige og veldig nevrotiske romaner. Og så kan du godt si at i Norge så er essayet en slags sekkebetegnelse på "Mine beste artikler". Essayet er et lite felt som er veldig lite studert her. På en måte så driver jeg en slags form for grunnforskning.

ETR: Har du lyst til å gå litt inn på en av de uttallige historiene som har inspirert deg (under arbeidet med essaysamlingen Jeg Er Et Vilt Begrep)?

ORS: Det er litteraturen som har vært veldig viktig for meg, som har vært inngang til å gå via omveier...rundt den vanlige doxaen, den vanlige smaken. Det er slike oversette ting jeg er opptatt av å se på: Tenk deg at du går en om sommeren og så ser du en sommerfugl. Og så tenker du på hvordan vekten er plassert på sommerfuglen. Kan sommerfuglen få høydeskrekk? Kan sommerfuglen få turbulens? Hva skjer i det øyeblikket sommerfuglen går fra førti varmegrader og til skyggen og lander på et vaiende strå, blir han da uvel?

ETR: Hvilke andre norske forfattere har vært viktige for deg:

ORS: Du har jo min gode venn Tor Ulven og min gode venn Svein Jarvoll. Ellers så er det mange flotte norske forfattere. Det er jo Solstad og Solstad og Solstad og Solstad... (latter fra salen)... Det er mange fine.

ETR:..og hvis vi beveger oss over på kontinentet (et herlig eurosentrisk spørsmål!)?

ORS: Oi, det er mange. Men jeg liker Joyce og Proust. Umberto Eco synes jeg er oppskrytt. Salman Rushdie er en hype. Det er de gamle, knallharde modernistene jeg liker.

ETR: Hva er det neste prosjektet du arbeider med?

ORS: Det heter Ut og stjæle høns! (latter fra salen)... Jeg ble spurt av forlaget om å skrive en intellektuell barnebok. Og etter å ha skrevet tredve sider, så oppdaget jeg at: FAEN, JEG SKRIVER JO SOM PER PETTERSON...

Jeg tror vi avrunder der, med en slagferdig Sunde, som ikke tar en femmer for å disse norsk litteraturs superhelter. Jeg lover meg selv å følge Bokbaren fremover, ta en titt på Ole Robert Sunde idiosynkratiske forfatterskap hvis jeg orker, samt lese Gaute Brochmanns artikkel om Audun Vinger og det "nye" Vinduet.

Solguden Ra

Jeg hadde en periode i Trondheim der jeg kastet meg over av alt av 70-tallets mest lugubre filmsjangre: art house, blaxploitation, mockumentary. Også videre. Få overgikk legendariske Space is the place i esoterisk galskap. Musikkmetafilmen er utformet som en reise i Sun Ras overbevisninger om afrofuturismen, sistnevnte en selsom blanding av magisk realisme, sci-fi og kosmologi. Dialogene hvor Sun Ra selv er involvert minner mest om en sektleders.

Altså: montont, gravalvorlig og sykelig dedikert til å predike masse metafysisk tåkeprat.

Av Sun Ras plater er kanskje de tryggeste innkjøpene (hvilket herlig malplassert ord i denne sammenhengen!), Space is the place og Tranquility. Men det er selvsagt alltid fristende å ha albumtitler som The Nubians of Plutonia, Cosmic Tones for Mental Therapy, A Fireside Chat with Lucifer eller Outer Space Employment Agency på hylla/displayet.

Somewhere over the rainbow får også et litt annet betydningsinnhold som inventar i Suns kaotiske diskografi. For orden skyld: Ras romorkester, Arkestra, holder fortsatt koken. 16 år etter hövdingens bortgang.

Warholimitasjoner 3

Alternativ tittel: Coffee-table-fotografi.

Warholimitasjoner 2

Alternativ tittel: Rundt verden på en oktav.

Warholimitasjoner 1

Obskur kamera

Ryddeaksjon

Stockholm (i pur Filmavisenstil)

Blant de mest minneverdige sitatene fra kommentatorsporet er disse:
...being a city without slums or beggars...
...Sweden is probably the most electrified country in the world...
...and here we introduce two attractive women. Just to prove our point...

Guilty pleasures

Selsom anekdote (egnet for hastverk)

Altfor mye skole om dagen til å oppdatere bloggen jevnlig. Men en anekdote kan man vel koste på seg. Denne er hentet fra Charles Mingus` selvbiografi Beneath the underdog (1971); en diskusjon mellom Charlie Parker, Fats Navarro og den blinde pianisten Lennie Tristano:

[---]But I was there with Bird as Lennie tried to tell him there was no God. And Bird said, "Are you sure Lennie? The job is open? I`ll take it. On your knees, Tristano. Thank me for all I have given you. On your knees, blind fool without any eyes within his soul. Worship the bird that flies without wing!"[---)

Sitatet er funnet i den svenske jazzkritikerbibelen Skriva om jazz - skriva som jazz, som jeg opptil flere ganger har vurdert å stjele fra Stadsbiblioteket i Stockholm. Den er, mildt sagt, vanskelig å oppdrive annensteds.

Mata Hari (opphøyd i annen)

Les for all del PO Enquists bokomtale av biografien til den svenske spionen Karin Lannby.

Selv om Enquists panegyriske og noe eksotifiserende avstandsforelskelse (han viser en lignende affeksjon for Ulrike Meinhof i Et annet liv) mer enn skinner gjennom i teksten, har den nok trivia til å få deg til å lete etter fem nye biografier i samme slengen:

Den spanske borgerkrigen, annen verdenskrig, agent for kommunister, infiltrerte svenske nazistmiljøer, Franco, Ingemar Bergman, Albert Camus, navneskiftet, en mulig død i Paris...

En besynderlig bokomtale er det også. Å gjenfortelle hele livshistorien og ikke et ord om bokens innhold eller plettfrie gjennomførelse/tilkortkommenheter?

En akademisk avskjed?

Claude Levi-Strauss døde 1. november, 100 år gammel.

Det er en typisk slik nyhet som ender opp som en notis i kulturdelen i landets mer kondisjonerte (nett)aviser. Jeg kom i samme øyeblikk til å tenke på at Levi-Strauss faktisk er den eneste vitenskapsmannen som har skrevet en bok som har fått en flatterende plassering i bokhylla.

"I hate travelling and explorers".

Slik åpner reiseskildringen Tristes Tropiques (1955). Sosialantropologens himmelropende ambisiøse nedtegnelser innbefatter en åttesiders skildring av solnedgangen; lik et fordømt heksebrygg av moderne filosofi og vitenskap gestaltet som reiselitteratur.

Det er i det hele tatt mye som er merkverdig ved boken, blant annet den avsluttende frasen:

"...or in the brief glance, heavy with patience, serenity and mutual forgiveness, that, through some involuntary understanding, one can sometimes exchange with a cat."

Velegnet som gravskrift?

Zetterlunds sorti

Beretningen om Monica Zetterlunds liv er en eventyrlig historie, med en ugudelig trist slutt. Zetterlund omkom i en brann i sitt eget hjem i 2005, etter å ha levd de siste årene av sitt liv med en alvorlig ryggskade og en alkoholisme som begge gjorde henne stadig mer isolert fra omverden.

Jeg har nettopp hørt gjennom hennes memoarer, Hågkomster ur ett dåligt minne, i lydbokform. En invalidisert og vemodig Zetterlund forteller om sin karriére med en litt kortpustet og sliten, men engasjert røst.

Selv om jeg ofte finner musikerbiografier for sentrert rundt person og ikke musikk (og denne egentlig ikke kan sees på som et unntak), er det vanskelig å ikke bli rørt. Historien som kretser omkring både jazzen og skuespillerdagene, samt de mange musikerne og mennene hun omga seg med (blant dem en Bergmanfiksert Marlon Brando og en jævlig ubehøvlet Miles Davis), beskriver aller mest hvordan sangtalentet i kombinasjon med en voldsom eventyrlyst slo om kull på hele tilværelsen hennes.



Fra et rent kunstnerisk perspektiv er det sørgelig at Sveriges største jazzsangerinne måtte livnære seg av å være musikalartist. Den firetimers hasteinnspillingen Waltz for Debby, med Bill Evans, var den eneste plateinnspillingen der hun selv fikk gjøre det hun aller mest ønsket: å spille inn jazzlåter og svenske folketoner.



Monica Zetterlund, i likhet med kameraten Cornelis Vreeswijk, brant sitt lys i begge ender. Eller som hun selv sa om Vreesvijk: "Han ville ikke dø nysgjerrig". Det samme kan trygt sies om Zetterlund selv. På grunn av, eller kanskje heller på tross av akkurat dette, har tiden gjort dem til folkhemsfavoritter, allemannseie.

Suffering fruit

Paul Klee (1879-1940)

Sitatsjekk

"Postmodern irony, hip cynicism, a hatred that winks and nudges you and pretends it's just kidding."

"I don't seem to be able to call myself a writer. And terms like "postmodernist" or "surrealist" send me straight to the bathroom, I've got to tell you."

"What TV is extremely good at - and realize that this is "all it does"- is discerning what large numbers of people think they want, and supplying it."


David Foster Wallace (1962-2008)

Fredag og forfatterintervjuer 3

"...the complicated messed-up truth..."

Fredag og forfatterintervjuer 2

Et ulykkelig sammentreff: Nobelkomitéen overså PO Enquist, mens jeg glemte å blogge på 75-årsdagen hans, til tross for å ha lest et strålende essay i kvalitetsavisa Dagens Nyheter i slutten av september. Plaster på såret: et to delers intervju der en inspirert Enquist prater med Suzanne Brøgger. Vår tids største svenske forfatter?

Fredag og forfatterintervjuer 1

"Instead of my pot, they got my poems"

Sweden

Varmestafetten

70-årsdagen til Jan Erik Vold markeres med utgivelse, gjendiktinger og fest på Internasjonalen førstkommende fredag. Varm opp med blogginnlegg og et langt intervju i Store Studio.

Eller diktet Å møte en gammel kjenning noen år senere, umiskjennelig Voldsk.

Lyder fra kjøkkenet

Et kvinnelig knyttneveslag

"Hoe make a pimp rich, I ain't paying bitch/
Catch a date, suck a dick, shiiit, TRICK!"
50 Cent


Det slår meg iblant at mye mannsdominert musikk er ufrivillig homoseksuell. Ikke dermed sagt at den forsøker å kurtisere menn på et fysisk plan, mer i den forstand at den henvender seg eksplisitt til et mannlig publikum.

Dette betyr ikke nødvendigvis at det ikke finnes jenter som hører på musikken (eller kanskje oftere; danser til den). Det er verdt å tenke litt over fenomenet. Jennifer McLunes artikkel om svarte kvinner og hip-hop er en mind-opener på området; en svart kvinnes frontalangrep på svart musikk.

Hvordan skal kvinner forholde seg til tekster som nesten utelukkende omtaler jenter på en kjip måte - og som i tillegg påberoper seg retten til å definere dem?

Kritikken som rettes i artikkelen kan være hard kost for mange med øre for rapmusikk. Men uansett om du skulle være aldri så allergisk mot feministiske analyser, er spørsmålene som stilles i artikkelen vanskelige å se bort i fra.



Kan man kalle hip-hop kvinnefiendtlig? Spørsmålet har blitt stilt et utall ganger. En vanlig innvending blant rapperne er at raptekster er fiksjon. Men det er få sjangre der man finner en like stor nærhet mellom den talende og det talte som i hip-hop. Og gangstarappens symbolikk er tydelig nok; det holder å se et par musikkvideoer for å skjønne tegninga.

I motsetning til hva mange rapfiendtlige debattanter tror, er det imidlertid ikke bare her problemet ligger. Det er ikke mange med et noenlunde humant menneskesyn som synes Necro er riktig navla. Det er ikke derfor man hører på ham, så å si.

Når denne musikken likevel er spiselig for så mange, skyldes det mer at man lett kan innta en relativistisk holdning til den. Det er snakk om en utstudert lytting til et utstudert image. Kan hende er det også betegnende for vår tid, et uttrykk for en slags likegyldighet i møtet med ekstreme ytringer.

Den reindyrka backpacker-hip-hopen , på sin side, har forlengst mistet nesten all kredibilitet blant ihuga rapfans. Og årsaken er enkel. Som McLune skriver om artister som Talib Kweli, Common og The Roots: "They...remain incosistent, apologetic and even eager to join the mainstream player`s club".

Når Kweli selvmedlidende titulerer sin kommende plate Prisoner of Concious, med bakgrunn i sin oppgitthet over stempelet som en bevisst rapper, er det ikke vanskelig å si seg enig med henne.












Dagens rapmusikk er på mange måter en negasjon av gode holdninger. Og det finnes selvsagt mange årsaker til at det har blitt sånn. "There is nothing deep or new about misogyny, materialism, violence and homophobia", som McLune helt riktig påpeker. Holdningene er gamle, men innpakningen er ny.

Jeg synes imidlertid McLune går for langt når hun hevder at det er objektifiseringen av kvinner som er årsaken til hip-hopens popularitet. Konklusjonen blir ganske enkelt for søkt. Likevel kan angrepet hennes rettferdiggjøres.

Det største problemet med dagens rapmusikk er ikke nødvendgivis meningsinnholdet, men hvor lett det er å slippe unna med all dritten. Kort sagt: Når Jay-Z er på Skavlan, har pimpen blitt en pastor.

Celestografier

Et interessant fenomen: Strindbergs forsøk på å gjøre fotografiske avbildninger av himmellegemer uten bruk av linse eller lys, såkalte celestografier.

Strindberg er et kroneksempel på at man kan komme langt med å tro nok på sine egne vrangforestillinger. Han var hellig overbevist om at det var stjernene på nattehimmelen som vises på dette bildet. Det, som så mange av de andre "vitenskapelige" synspunktene hans (han trodde blant annet at røntgen var overtro), viste seg som regel alltid å være feil.

Strindberg skal ha sendt bud om sin fotografiske oppdagelse til en astronom i Paris, som kjapt avfeide den vitenskapelige verdien av bildet. For the record: Det er støvpartikler som synes på fotografiet. Ironisk nok er dette revnende likegyldig for det kunstneriske resultatet. Det ligner jo unektelig på en stjernehimmel.

Olympiaden

I dag deles Nobelprisen i litteratur ut. Spekulasjonene har gått i alt fra Thomas Pynchon, via Kjell Askildsen (det norske håpet), til Bob Dylan, samt en rekke andre mer eller mindre realistiske kandidater.

Som jeg var inne på i Harry Martinson-innlegget fikk Svenska Akademien lenge krass kritikk for sine utdelinger, en kritikk som blant annet eskalerte i 1974, da Martinson var med på å dele ut prisen til seg selv. Den svenske dikteren tok senere livet sitt som følge av den offentlige uthengningen han opplevde i kjølvannet av utnevnelsen. Kanskje forteller dette oss også at prisen hadde en noe høyere anseelse på 1970-tallet enn i dag: Ville noen tatt livet sitt for en "ufortjent" Nobelpris i dag?

Det er i alle fall liten tvil om at de første 70 årene med Nobelprisen i litteratur må anses som ganske så eurosentriske. En rekke av verdenslitteraturens største forfattere ble også utelatt, uansett nasjonalitet (Marcel Proust, James Joyce og Jorge Luis Borges, for å nevne noen).

Men så til poenget: Etter 1974 har nemlig prisen blitt kraftig "globalisert". De siste tredve årene kan man ane en slags OL-trend, at komitéen forsøker fordele prisen mest mulig jevnt mellom kontinentene, selv om Europa riktignok fortsatt nyter stor dominans. Jeg har ingen formening om at dette skulle være hverken negativt eller positivt, men det er nå i alle fall en observasjon:

Femten priser de siste 30 årene har gått til europeiske forfattere (om man regner med tyrkiske Orhan Pamuk som en asiatisk forfatter) og femten har gått til ikke-europeiske forfattere eller forfattere bosatt i Europa med ikke-europeisk bakgrunn (Gao Zingjian, for eksempel).

Den fullstendige listen over vinnere kan man se her. Måtte den neste vinne.

Netthandler (utenom de vanlige)

Etter å ha vært innom plateselskaper på nettet tidligere, tenkte jeg å kjøre et lite oppsamlingsheat på nettbutikker. Amazon, Cdon og Platekompaniet er kanskje billige alternativer, men scorer lavt på karma og bakgrunnsstoff. Her er dagens foreslåtte reise gjennom netthandeljungelen:

1. Audiatur
Selvskreven kandidat blant norske bokhandlere (og festivaler) på nettet. Et flott initiativ som samler mange av de mest relevante mindre forlagene i Skandinavia. Strålende utvalg. Man får dessuten bøkene i posten på gamlemåten, med navn og adresse håndskrevet på pakka og vedlagt faktura. Farlige saker.

2. Jazzloft
Med den treffende, om enn litt prektige undertittelen "Music for people who listen", er Jazzloft definitivt blant de mer pålitelige nettbutikkene hva ny musikk angår. Oppdateres ofte, rik på informasjon og linker. Stadig flere nye titler kan også streames. Prisene er riktignok ikke alltid like fordelaktige, men moro er det, lell.

3. Record Mania
Presumptivt en LP-sjappe, som også spesialiserer seg på out of stock-materiale, hvilket gjør det til en ganske eksklusiv forretning. For ikke å snakke om etterlengtet; i stedet for å bestille dyre utgivelser langveisfra gjennom Amazon, kan du skaffe deg strøkne LP-er for et par hundre svenske og få platene levert mye raskere. Fører hip-hop, jazz, soul, afro - alle gode ting her i livet.

Rap og øl

Like sikkert som at Hennessy er den store rapspriten, er Heineken det store rapølet. Man skulle kanskje tro at majoriteten av selvhevdende MC`s ville valgt seg et mer mandig alternativ (Guinness, anyone?), men slik er det altså ikke.

Litt bevismateriale:

"True in the game, as long as blood is blue in my veins
I pour my Heineken brew to my deceased crew on memory lane"
NAS

"I grab the dice, place your price, all you men are mice
Riffin as I'm sippin on a Heineken and gettin nice"
Kool G Rap

"I got a six pack of Heineken and Big Kap on the wheels"
In two laps, I give Stella Her Groove Back"
Redman

"Sittin' around the house, gettin' high and watchin' tube
Eating Colonel's chicken, drinkin' Heineken brew"
Beastie Boys

"And Heineken, I told him much obliged friend
What I gotta spend, if I only touch her thighs then?"
Danger Doom

Ikke de dypeste linjene i verden kanskje, men genuin lyrisk produktplassering, om ikke annet.

Ambivalens

Bukowski fungerer kanskje best som en snakkesalig motvekt til litteraturens selvgodhet; småborgeligheten og dannelsesidealene. En usammenhengende og lett ruspåvirket, sådan.

Jeg hadde en foreleser en gang som fortalte at hun ikke orket å gå på litterære arrangementer fordi hun ble så utmattet av den selvhøytidelige atmosfæren under opplesninger av dikt og tekster.

Det er et forståelig synspunkt. Bukowski sier det sånn: Poesi er generelt ganske kjedelig og pretensiøst.

Sant nok. Men på den annen side er Bukowski litt banal.

Også videre.

Artikkelras

Til høyre: Sicklasjön, den lille innsjøen rett ved der jeg bor. Et kjærkomment sted å stikke av med kaffekoppen og pensumlitteraturen tidlig i semesteret, et sted å hutre seg til på senhøsten.

Men fra asken til ilden: to nye artikler publisert på nettet i dag. Jeg er tålelig fornøyd med utfallet og noterer meg at det later til å bli en høst med mye skriving:

- Stockholmssyndromet. Om tilværelsen som norsk student i den svenske hovedstaden. I Universitas.
- Elvins eksempel. Om umuligheten av å notere rytmikk. For det nyoppstartede nettstedet Nyss.

Snart følger et par ferske blogginnlegg her på Egne Hoder også: en deskriptiv gjennomgang av komponisten Fredrik Ljungkvist. Og et essay om rap og kvinner. Politisk korrekt? Kanskje. Men lesverdig? Det håper jeg. I tillegg kan man med tid og stunder lese en kritisk artikkel om Palmesaken for Nyss, som jeg tror blir grym.

Stockholm gjør seg godt på bilder:

All the things you are (tre versjoner)

Brad Melhdaus virtuose All The Things You Are-variant har klare Keith Jarrett-referanser. Flott utført, men med en karakteristisk konserthus-eleganse?



Om ikke Jim Hall har den fineste tonen i jazzgitarhistorien, er det temmelig nære på. Melodiøs minimalisme fremfor energiske krumspring.



Klassisk Bird-materiale. Gjennomarrangert, med en seig streit og Parkers melodibærende kor.

Finnes det noen jazzvideoer som ikke får seks stjerner på Youtube, forresten?

Et vektig argument?

Det sies ofte at europeiske middelklasserappere prøver å late som de kommer fra Bronx.

Den eksentriske nordsvenske swingrap-pastisjen Movits, som nylig fikk promotid på amerikansk TV, har trykket opp t-skjorter for å gjøre narr av hele problemstillingen, på historisk grunnlag:

Jonas Jonson Brunk (alt. Jonas Jonasson Bronk, Jonas Joanssen Bronck), född 1600 i Komstad, Sävsjö kommun, död 1643, är enligt historien den man som gett namn åt stadsdelen Bronx i staden New York, USA. Han lär ha köpt en bit mark av indianerna. Marken kallades av folk där för Bronk's Land och så småningom bara Bronx.

En herlig påpekelse, spør du meg. Musikkpressens evinnelige underminering av "svart" musikk i Skandinavia (oftest med underteksten "godt til å være norsk") er langt verre enn enkelte artisters vaklende identitet.

Trist anno...1965

Bydelsbetraktninger: Östermalm

Desto lenger man bor i en by, desto merkeligere føles det å skrive om den som om man var en nykommer.

Derfor tror jeg Östermalm blir den siste delen av Stockholms innerstad jeg skriver om. Kungsholmen og Norrmalm får ha meg unnskyldt.

I alle fall: Etter at studiehverdagen så smått har kommet i gang, var et besøk på den norske ambassaden i forbindelse med valget, en god anledning til å ta Östermalm nærmere i øyensyn. Ambassaden ligger riktignok i et separat strøk litt utenfor bydelsgrensa, men på veien til og fra kan man passere gjennom de gamle slumkvarterene som under Sveriges stormaktsdager ble forvandlet til et fornemt bygårdsstrøk.

Östermalm har i over 100 år vært Stockholms desidert rikeste område, en parisisk kloning av en bydel, med høye bygårder, smekre salgshaller og en usedvanlig velkledd befolkning.

Det mangler imidlertid litt på folkelivet her, om man da ikke tar seg nedover mot Stureplan (Skandinavias mest famøse utelivsstrøk?). Om man vil henge et mer upretensiøst sted er derimot Klaraplan et godt valg, sentrert rundt en usedvanlig stor fontene, et slags Place de l`Étoile i miniatyr.

Underveis kom jeg inn på en liten tankerekke rundt dette med fornemme bystrøk.

Forløpet: Jeg plukket opp Nöjesguiden, Stockholms svar på Natt&Dag. Det er ikke så ofte man opplever å finne noe givende i slike gratismagasiner, men det var faktisk et intervju her som vekket min interesse:

En av Sveriges mest anerkjente låtskrivere, Mauro Scocco, oppvokst på Östermalm, blir portrettert. Under intervjuet får Scocco et spørsmål fra journalisten som lyder omtrent som følger:

- Er det ikke rart at det er så sjelden med kunstnere som kommer fra rikmannsstrøk som Östermalm?

Svaret fra artisten er at han tror det skyldes at bakgrunn journalistisk sett ikke er et like stort tema dersom man er fra "byens bedre deler".

Jeg gjør et kjapt Wikipediasøk når jeg kommer hjem. Dette røper at to av de absolutte største moderne kunstnerne i Sverige kommer fra Östermalm: Ingmar Bergman og Hjalmar Söderberg. Og hvorfor skulle det være rart at kulturpersonligheter vokser opp eller virker i den mest velstående delen av byen?

I praksis vil jeg tro det kommer flere skuespillere og forfattere fra Oslo 3, enn fra Finnmark, selv om folketallet ikke er altfor forskjellig. Men så det blir kanskje bedre biografier av typen My Fair Lady enn av Prinsesse på Prøve...

Et hundeliv

Per Henrik Wallin har med sin slepne spillestil, tydelige klassiske referanser, kraftfulle anslag og strålende fornemmelse for swing, dannet en (fri)skole i moderne svensk jazz.

Plata med den særdeles kule tittelen Burning in Stockholm er en liten klassiker innen europeisk impromusikk, mens Where is Spring, som er av en mer sober, lyrisk karakter, kanskje har høstet noe mindre oppmerksomhet.

Men Where is spring er også en usedvanlig flott plate, måtelig intellektuell, nydelig spilt og med et sterkt utvalg egne komposisjoner, i tillegg til en smakfull variant av folketonen Ungmön på Käringön.

Om den svenske trioen kan sies å ha en norsk ekvivalent, må det kanskje bli Svein Finnerud trio. I likhet med Bjørnar Andresen ble Wallin hentet frem i lyset igjen av yngre musikere på denne siden av 2000-tallet.

Yngre musikere med en annen livstil og en ganske annen bakgrunn, kan man kanskje legge til. Å spille jazz for 30-40 år siden var definitivt ikke en greie forbeholdt streitinger, verken i USA, eller i Skandinavia, for den saks skyld. En real påminnelse på dette finner vi i den selsomme coverteksten til Where is spring, skrevet av Wallin selv. Den avrundes slik:

"The trio is no more. "Tobbe" died in 1994. A couple of years ago "Leffe" was nearly beaten to death by a maniac. I fell out of a window in 1988 an now sit in a wheelchair".

Harde kår, med andre ord.

Strindberg vs. Ibsen

Jeg tar et emne om den store svenske dikteren August Strindberg i disse dager, sammen med ca. et dusin andre studenter, hvorav bare fem av dem er svensker. Det aner meg at Strindberg muligens har havnet litt i den samme offentlige skammekroken som Hamsun ble satt i etter krigen, uten at jeg har noe særlig belegg for denne mistanken.

Men en replikk går i alle fall igjen om man nevner navnet Strindberg for en svenske:

Han var galen.

Som norsk Strindbergleser er det fornøyelig å merke seg rivaliseringen mellom Strindberg og en annen samtidig nordisk dikterskikkelse, nemlig Henrik Ibsen. Blant Strindbergs etterlate tekster, kom jeg over dette fornøyelige utkastet, som jeg drister meg til å oversette fra svensk til norsk:

[...]
En som spiller og maskerer seg som En Annen (kjent person) og blir besatt av sine forestillinger om denne personen. En klovn hadde maskert seg som Ibsen... Men Ibsen har opphørt å være den personen klovnen trodde han var. Klovnen gikk fra å være en godmodig, gift, nykter og redelig familiefar til å bli en slem fyllefant og bohem. Han forfalt og havnet på anstalt. Der treffer Ibsen ham = sitt gamle jeg.