Et hundeliv

Per Henrik Wallin har med sin slepne spillestil, tydelige klassiske referanser, kraftfulle anslag og strålende fornemmelse for swing, dannet en (fri)skole i moderne svensk jazz.

Plata med den særdeles kule tittelen Burning in Stockholm er en liten klassiker innen europeisk impromusikk, mens Where is Spring, som er av en mer sober, lyrisk karakter, kanskje har høstet noe mindre oppmerksomhet.

Men Where is spring er også en usedvanlig flott plate, måtelig intellektuell, nydelig spilt og med et sterkt utvalg egne komposisjoner, i tillegg til en smakfull variant av folketonen Ungmön på Käringön.

Om den svenske trioen kan sies å ha en norsk ekvivalent, må det kanskje bli Svein Finnerud trio. I likhet med Bjørnar Andresen ble Wallin hentet frem i lyset igjen av yngre musikere på denne siden av 2000-tallet.

Yngre musikere med en annen livstil og en ganske annen bakgrunn, kan man kanskje legge til. Å spille jazz for 30-40 år siden var definitivt ikke en greie forbeholdt streitinger, verken i USA, eller i Skandinavia, for den saks skyld. En real påminnelse på dette finner vi i den selsomme coverteksten til Where is spring, skrevet av Wallin selv. Den avrundes slik:

"The trio is no more. "Tobbe" died in 1994. A couple of years ago "Leffe" was nearly beaten to death by a maniac. I fell out of a window in 1988 an now sit in a wheelchair".

Harde kår, med andre ord.