Sang for F.

Kanskje det er på tide å forklare bloggens tittel litt nærmere.

Plata med samme navn som denne bloggen, ble den siste utgivelsen til de to norske frijazzpionerene Svein Finnerud og Bjørnar Andresen.

- Lovis, som liksom sitter med ei glorie av fame, men i bånn av tunnelen. En junkie og alkoholiker på bass. Og en dau pianist!

Slik omtalte Bjørnar Andresen innspillingen, som likevel skulle bli et verdig farvel med kompisen, billedhuggeren og pianisten Svein Finnerud. Med den unge norske jazzens kanskje viktigste representant, Paal Nilssen-Love, bak trommesettet.

Egne Hoder.

Man kan assosiere tittelen med intellekt og isolasjon, kanskje også kreativitet. På den annen side omtaler den en plate som dokumenterer samspillet mellom to musikere som var så knyttet til hverandre at det ble vanskelig for andre musikere å tilnærme seg dem.

Resten skal jeg overlate til underteksten.

Bjørnar Andresen ble en mentor for unge norske jazzmusikere. Det verserer en historie om en episode fra 1990-tallet da den eksentriske og høyreiste bassisten skal ha besøkt en spilling med en ung, norsk saksofonist. Saksofonisten spiller ferdig låta og Andresen lytter konsentrert, før han utbryter:

- Du må passe på timinga!

Den forfjamsa saksofonisten forstår imidlertid ikke innspillet helt.

- Det vel ikke noe gæærnt med timen?

Hvorpå Andresen kommer med en herlig presisering. Enda mer opprømt.

- Nei, ikke timen, t-i-m-i-n-g-a!

Passende nok er det akkurat finstemt rytmikk som kjennetegner den sinnrike og frenetiske Finnerud-trioen, særlig slik den fremstår på 70-tallsinnspillingene Thoughts og Plastic Sun. Og midt oppi alle påfunnene og vanviddet, de raske, småsure bassanslagene og Paul Bley-idiomene på pianoet, en urokkelig overbevisning i bånn.

Life is a beautiful monster.