I Volds vold

Snart kan man feire 70-årsdag. I dette tilfellet tidligst den 18. oktober, når Oslo 3-dikteren Jan Erik Vold har bursdag.

En dag som skal feires ettertrykkelig med en etterlengtet samler full av Volds tonesatte poesi, utgitt på Plastic Strip.

Og du kan si hva du vil, Vold har alltid vært en eksentriker, som ung beint fram flamboyant, senere blir han også kjent som en uforbederlig nostalgiker (som i diktet nedenfor).

Men landets mest folkekjære beatpoet er også en enestående litterær misjonær, en norsk importør av haiku og beat og en underminert essayforfatter, foruten sine mer velkjente eksalterte, avvæpende og hverdagslige dikt.

Byen ved hoggjernets fot

First we take
Manhattan, sa han. Then
we take Berlin Det hørtes jo
fint ut. Først tar vi
Kampetrikken. Så
tar vi Jarlen Kino. Så tar

vi Vestkantbadet. Og Folketrygden
tar vi. Samt Markushjemmet, fem bibliotekfilialer
og Lovisenberg

som bydelssykehus. Oslo Havn
fyller vi opp med container-firkanter. Trikkesløyfa
ved Ullevål Hageby skjærer vi av

på midten. Og tømmer Oksefontenen
på Torshaug for vann. Lever du ‘a Karlsen? Takk
som spør. For Statsministeren

består. Og Finansministeren bedyrer. Og skjermede
direktører daler ned i skjul. Så tar vi
Rolf Stenersens malerisamling og henger den opp

på veggene i UNI Storebrands gamle
kontorlokaler. Vi lar Jan Erik
forklare sammenhengen. Vi kaller det GALLERI

hvis noen mukker. Vi lar Terje forklare
sammenhengen. Så spikrer vi opp
suppestasjoner på hvert byfornyet gatehjørne. Men først

etter OL-94, først etterpå! Vi lar
Gerhard forklare sammenhengen. Så setter vi på den nye
skiva til Leonard Cohen. Give me back

the Berlin Wall, sier han. Give me
Stalin. So long, Marianne! Mari-Anne er norsk.
Det er typisk norsk å være Leonard Cohen, sier Gro

mens desembersolen kaster de siste stråler
mot Hotell Hoggjernet. Han selger 200.000. Kanskje han
kunne skrive mine Aftenpost-kronikker?