Postkort fra utkanten

Joachim Triers Reprise ble fortjent nok en kritikerfavoritt i 2006. For en gangs skyld fikk vi se en norsk film som både var kompleks rent narrativt (med mange mulige interpretasjoner), og full av franske new wave-referanser på en uanstrengt og smakfull måte. Men den taletrengte trønderen Magnus Marsdal var raskt ute med å avfeie filmen subversivt som en "bygdefilm fra Oslo vest".


Marsdal ble altså ikke berørt av filmen, selv om han, som han selv sa, "går på Kunstnernes Hus fra tid til annen", i likhet med Philip & Erik i filmen. I ettertid må man kunne si at han slapp alt for lett unna med dette flåsete utsagnet.

Det har vært en kjensgjerning siden Aristoteles` dager at den enkleste formen å bedømme kunst på, er å avgjøre om man identifiserer seg med den eller ikke.

Men hvor skorta det for Marsdals del? Var karakterene for sjablongaktige? Antagelig ikke, siden de minnet ham om noe han ikke kunne relatere til. Tematikken - middelklasseungdom og angsten for å mislykkes, kjærlighet og angst - burde være universell nok. Det er heller ikke det unge litteraturmiljøet Marsdal føler seg fremmed i (han går jo på Kunstnernes Hus - og skriver selv), men vestkantmiljø-skildringen.








Om jeg skal følge Marsdals slavisk bør jeg altså, som oppvokst på Oslo vest, avfeie endel utpreget trøndersk kultur (ta for eksempel Åge Aleksandersen og Olav Dunn). Ganske enkelt fordi den innehar lokale koder og referanser til miljøer som jeg har vanskelig for å leve meg inn i.

Representasjon er et nøkkelord her. Spesielt tankevekkende for Marsdal bør være at Reprise, etter forholdene, ble en populær film i New York, noe alle disse norske filmene som febrilsk forsøker å overbevise oss om at de er bra, sjelden makter (Lønsj på kino i N.Y.? Neppe).

Jeg er ingen filmviter, men det virker på meg som om Erlend Loe og filmfondets dogme om å "fremme den gode historien" i all hovedsak avstedkommer sjangerløse, likeartede og halvveis vellykka norsk film. Det var nettopp dette som var så befriende med Reprise: den var gjennomført, lett å plassere som miljøskildring og stort sett konsekvent i sin sjangerlek. (Eller unorsk, som John Carew sa om en lovende norsk fotballspiller, noe som vel egentlig betydde at han var bra).

Nouvelle donne.