Jeg hadde en periode i Trondheim der jeg kastet meg over av alt av 70-tallets mest lugubre filmsjangre: art house, blaxploitation, mockumentary. Også videre. Få overgikk legendariske Space is the place i esoterisk galskap. Musikkmetafilmen er utformet som en reise i Sun Ras overbevisninger om afrofuturismen, sistnevnte en selsom blanding av magisk realisme, sci-fi og kosmologi. Dialogene hvor Sun Ra selv er involvert minner mest om en sektleders.
Altså: montont, gravalvorlig og sykelig dedikert til å predike masse metafysisk tåkeprat.
Av Sun Ras plater er kanskje de tryggeste innkjøpene (hvilket herlig malplassert ord i denne sammenhengen!), Space is the place og Tranquility. Men det er selvsagt alltid fristende å ha albumtitler som The Nubians of Plutonia, Cosmic Tones for Mental Therapy, A Fireside Chat with Lucifer eller Outer Space Employment Agency på hylla/displayet.
Somewhere over the rainbow får også et litt annet betydningsinnhold som inventar i Suns kaotiske diskografi. For orden skyld: Ras romorkester, Arkestra, holder fortsatt koken. 16 år etter hövdingens bortgang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar