1956: En rimodyssé

Et for mange ukjent nøkkelverk innen modernistisk svensk lyrikk, er det futuristiske romeposet Aniara (1956), skrevet av Harry Martinson.

En historie om et romfartøy som på vei gjennom atmosfæren mister retningen og flyter retningsløst rundt i kosmos. Der mannskapet blant annet sørger over tapet av de vakre, lyse nordiske sommernettene...

Det er selvsagt oppsiktsvekkende med et sciene fiction-verk fra midten av 1950-tallet. Motivet er imidlertid ganske så jordnært og tematikken ganske gjennomsiktig med sitt brennende samfunnsengasjement.

Mens post-modernismen dekker seg bak "The Intentional Fallacy"-teorien, der forfatternes eventuelle utenomtekstlige intensjoner ikke skal tillegges noen særskilt tyngde, er Martinsons merkverdig klar både i sine samtidige manifester og i metaforikk:

Vår själ förnöts av drömmar, ständigt gnider
vi dröm mot dröm av brist på verklighet,
och varje ny förkonstning blir en stege
mot nästa drömbesatta lufttomhet.

...

Vi ägnar sällan någon tanka åt
vårt stora stolta underverk till båt,
och bara vid begravningstavlan slår
det oss med ens att denna värld er vår.

Martinson vant også Nobelprisen i litteratur sammen med Eyvind Johnson i 1974, en utdeling som vakte sterk oppsikt, fordi Martinson selv satt som medlem i Svenska Akademien.

I likhet med Hamsun ble forfatteren satt i en slags offentlig gapestokk som følge av utnevnelsen. Den aldrende Martinsons psyke tålte ikke denne storstilte kritikken og til slutt valgte han å ta livet sitt, under et opphold på Karolinska Sjukhuset i Stockholm, ved hjelp av en saks.