Olympiaden

I dag deles Nobelprisen i litteratur ut. Spekulasjonene har gått i alt fra Thomas Pynchon, via Kjell Askildsen (det norske håpet), til Bob Dylan, samt en rekke andre mer eller mindre realistiske kandidater.

Som jeg var inne på i Harry Martinson-innlegget fikk Svenska Akademien lenge krass kritikk for sine utdelinger, en kritikk som blant annet eskalerte i 1974, da Martinson var med på å dele ut prisen til seg selv. Den svenske dikteren tok senere livet sitt som følge av den offentlige uthengningen han opplevde i kjølvannet av utnevnelsen. Kanskje forteller dette oss også at prisen hadde en noe høyere anseelse på 1970-tallet enn i dag: Ville noen tatt livet sitt for en "ufortjent" Nobelpris i dag?

Det er i alle fall liten tvil om at de første 70 årene med Nobelprisen i litteratur må anses som ganske så eurosentriske. En rekke av verdenslitteraturens største forfattere ble også utelatt, uansett nasjonalitet (Marcel Proust, James Joyce og Jorge Luis Borges, for å nevne noen).

Men så til poenget: Etter 1974 har nemlig prisen blitt kraftig "globalisert". De siste tredve årene kan man ane en slags OL-trend, at komitéen forsøker fordele prisen mest mulig jevnt mellom kontinentene, selv om Europa riktignok fortsatt nyter stor dominans. Jeg har ingen formening om at dette skulle være hverken negativt eller positivt, men det er nå i alle fall en observasjon:

Femten priser de siste 30 årene har gått til europeiske forfattere (om man regner med tyrkiske Orhan Pamuk som en asiatisk forfatter) og femten har gått til ikke-europeiske forfattere eller forfattere bosatt i Europa med ikke-europeisk bakgrunn (Gao Zingjian, for eksempel).

Den fullstendige listen over vinnere kan man se her. Måtte den neste vinne.