Bydelsbetraktninger: Östermalm

Desto lenger man bor i en by, desto merkeligere føles det å skrive om den som om man var en nykommer.

Derfor tror jeg Östermalm blir den siste delen av Stockholms innerstad jeg skriver om. Kungsholmen og Norrmalm får ha meg unnskyldt.

I alle fall: Etter at studiehverdagen så smått har kommet i gang, var et besøk på den norske ambassaden i forbindelse med valget, en god anledning til å ta Östermalm nærmere i øyensyn. Ambassaden ligger riktignok i et separat strøk litt utenfor bydelsgrensa, men på veien til og fra kan man passere gjennom de gamle slumkvarterene som under Sveriges stormaktsdager ble forvandlet til et fornemt bygårdsstrøk.

Östermalm har i over 100 år vært Stockholms desidert rikeste område, en parisisk kloning av en bydel, med høye bygårder, smekre salgshaller og en usedvanlig velkledd befolkning.

Det mangler imidlertid litt på folkelivet her, om man da ikke tar seg nedover mot Stureplan (Skandinavias mest famøse utelivsstrøk?). Om man vil henge et mer upretensiøst sted er derimot Klaraplan et godt valg, sentrert rundt en usedvanlig stor fontene, et slags Place de l`Étoile i miniatyr.

Underveis kom jeg inn på en liten tankerekke rundt dette med fornemme bystrøk.

Forløpet: Jeg plukket opp Nöjesguiden, Stockholms svar på Natt&Dag. Det er ikke så ofte man opplever å finne noe givende i slike gratismagasiner, men det var faktisk et intervju her som vekket min interesse:

En av Sveriges mest anerkjente låtskrivere, Mauro Scocco, oppvokst på Östermalm, blir portrettert. Under intervjuet får Scocco et spørsmål fra journalisten som lyder omtrent som følger:

- Er det ikke rart at det er så sjelden med kunstnere som kommer fra rikmannsstrøk som Östermalm?

Svaret fra artisten er at han tror det skyldes at bakgrunn journalistisk sett ikke er et like stort tema dersom man er fra "byens bedre deler".

Jeg gjør et kjapt Wikipediasøk når jeg kommer hjem. Dette røper at to av de absolutte største moderne kunstnerne i Sverige kommer fra Östermalm: Ingmar Bergman og Hjalmar Söderberg. Og hvorfor skulle det være rart at kulturpersonligheter vokser opp eller virker i den mest velstående delen av byen?

I praksis vil jeg tro det kommer flere skuespillere og forfattere fra Oslo 3, enn fra Finnmark, selv om folketallet ikke er altfor forskjellig. Men så det blir kanskje bedre biografier av typen My Fair Lady enn av Prinsesse på Prøve...