Godt nytt øre!

Da den norsksvenske «supergruppa» Atomic for fem-seks år siden ble et Natt & Dag-profilert mediefenomen, havnet gruppa i en posisjon ingen andre norske jazzband har vært i nærheten av de siste åra: De ble plutselig et kjent navn i store deler av norsk kulturliv.

Denne posisjonen kan være både en velsignelse og en klampe om foten. Mediefolk hang rundt på Herr Nilsen og prata panegyrisk om at Paal Nilssen-Love spilte trommesolo under hele konserten. All oppmerksomhet er kanskje god oppmerksomhet, men hvor mye fortalte dette engasjementet om musikken?

Kanskje kan man si som Jan Erik Vold: Atomic ble muligens mer likt enn de ble lytta til.

Uansett fortegn, er det som én gang for alle bør hentes ut fra boet til dette supergruppe-domenet komposisjonene til Fredrik Ljungkvist. De umiddelbare, men komplekse motivene med lydlige røtter i en sterk, svensk musikkarv.

Nært beslekta

Skandinavisk blåtonejazz er på ingen måte Ljungkvists oppfinnelse. Tunge navn som Jan Garbarek, Jan Johansson og Arild Andersen har gjort den før ham. Det er subtiliteten, den mye råere kombinasjonen av kunstmusikk og folkemusikk, som skiller Ljungkvist fra sine forgjengerne.

Utviklingen fra de første, mer tradisjonelle jazzutgivelsene til prosjektene Yun Kan og Atomic, er verdt å følge litt nærmere etter i sømmene. Her er en rute gjennom fire komposisjoner fra Ljungkvists ulike prosjekter, spredt utover en periode på snaue 15 år:

Fredrik Ljungkvist Quartet - Sonic Space (1996)
(Ljungkvist, Gulz, Augustsson, Söderberg)
Bop About

Fredrik Ljungkvists egen kvartett ble opprettet så tidlig som i 1988, og ga ut to plater på 1990-tallet, med et forholdsvis «rumsrent» lydbilde, sammenlignet med senere materiale. Sonic Space tjener derfor som et godt eksempel på Ljungkvists tidlige periode, en periode da han også spilte mye med Per Texas Johanssons cooljazz-ensemble.

Hovedsaklig består plata av konvensjonell kvartettjazz, både når det gjelder besetning og form. Men mange av låtene er originale - og innspillingen bærer preg av improvisatoriske brudd som ikke passer særlig bra til resten av formatet. Fribop-låten Bop About (en gjenganger på senere Ljungkvistutgivelser) er et utmerket eksempel, der en lang, perkusiv saksofonintro, går over i en streit, som igjen utløses i svært rask swing.

Ljungkvists komposisjoner bærer her en annen lydlig ramme enn i Yu Kan-prosjektene eller Atomic, men hverken komposisjonene eller tonen er vanskelige å kjenne igjen: Jimmy Guiffre-intonasjonen, de raske løpene, swing som går over i rubato, mollharmonikk.

LSB - Fungus (2004)
Ljungkvist, Bertling, Strid)
Fredriks Hörna

Å sammenligne en liveinnspilling med en åtte år tidligere studioutgivelse er kanskje søkt. Men det tjener likevel formålet: å illustrere hvordan Ljungkvist begynner å nærme seg et uttrykk som svarer til komposisjonene hans.

Blåseinstrumenter, kontrabass og vintagetrommer i et lite lokale, noen linjer nedskrevet musikk først, så tilnærmet full frihet, rytmisk som harmonisk. Kanskje kan man, i pretensiøsitetens navn, benevne denne musikken som inderlig, akustisk frijazz. Uansett viser LSB til fulle spranget fra den rimelig formelle Sonic Space, til en instrumentalist og komponist som utfolder seg innen et mindre hierarkisk, og mer lydhørt samspill.

Åpningssporet Fredriks Hörna er en lavmælt komposisjon, som gjentas et antall ganger; nesten sangbart. De melodiøse kvalitetene hos Ljungkvist er sterke, også tatt ut av en jazzsammenheng (og dette skal vi komme tilbake til). På den annen side preges "korene" av en frenetisk rytmikk og stadige skifter av blåseinstrumenter og teknikker, noe som medfører en helt annen motstand enn melodiene som omgir dem.

Atomic - The Bikini Tapes (2005)
Ljungkvist, Broo, Wiik, Haaker Flaten, Nilssen-Love)
Kerosene

Foruten å være fremført med en rufsete fremtoning og i et røffere band enn de foregående eksemplene, er Kerosene i seg selv en nesten skamløst inderlig komposisjon - en ballade som går over i energisk frijazz.

Archie Shepp mente alltid, i motsetning til mesteparten av 60-tallets jazzscene, at den (i jazzsammenheng) revolusjonære Ornette Coleman, maktet å bevare berøringsevnen til tradisjonell R&B; dens umiddelbare emosjonelle uttrykk. Man kan kanskje si at Ornette hadde et øre for grasrotas symbiose av folk og pop.

I alle andre henseende er Ornettes estetikk en standhaftig og lite publikumsvennlig estetikk. Ethvert band som adopterer strukturen, eller måten å komponere og improvisere på, vil bli lett avslørt.

Kanskje går også Atomic i denne fella. I så fall gjør de det med fullt overlegg. Og med en energi som til og med Coleman-kvartetten ville slitt med å tangere.


Fredrik Ljungkvist Yun Kan 10 – Live, Fasching (2008)
(Ljungkvist, Äleklint, Nevrin, Sen, Jernberg, Holmlander, Risberg, Strid, Welin, Fält)
Abraxas

Yun Kan 10 er et utpreget liveprosjekt.

Spesielt tydelig ved Fasching-liveopptaket blir åpenheten i komposisjonene: instrumentene veksler på å spille temaet og får dermed frem ulike nyanser ved komposisjonen. Akkurat som hos Ornette. Man kan neppe kalle en musiker og komponist som følger 30 år etter, for like banebrytende. Men til gjengjeld er det ikke den amerikanske folkemusikken Ljungkvist integrerer, men den nordiske.

Hvordan betrakter han selv musikken sin? I et nettintervju beskriver Fredrik Ljungkvist den som "et møte mellom jazz, fri form og klassisk musikk". Men han betoner også at det er musikk som svinger. Hvilket antagelig er en god beskrivelse, både på kvartettjazz-formatet på 90-tallet og det titallige Yun Kan 10.

Overgangen fra et rimelige sobert uttrykk til friimprovisasjon og tolvtoneskalaer er tydelig, men konsekvent. Og en fornøyelse å følge.

Swingmesterskapets glemte stjerne

Vestkysttrommisen, bandlederen og nattklubbeieren Shelly Manne (1920-1984) er blant jazzens mest underkjente.

Fra jazzens mest hardkokte krinker og kroker, sprang særlig to sjangre ut: den halvglemte hot-jazz`en, og en sjanger som har blitt atskillige mer feiret, nemlig cool-jazz.

De to genrene har mye til felles, utover sine "tempererte" navn. Ta anvendelsen av standardlåter som improvisatorisk plattform. Vestkyst-opprinnelsen. Eller hvordan de begge ble fremført av kyndige og hippe musikanter med et naturlig habitat på pulserende pub- og nattklubb-scener, lokaler der ambisiøse jazzutøvere i dag ofte glimrer med sitt fravær.














Ronny Rullings. Cooljazz-saksofonisten Sonny Rollins kan gjerne betegnes som jazzens siste opprinnelige auteur: en unik representant for et jazzuttrykk som både er respektert og populært. Shelly Manne spiller sammen med Rollins på kult-plata Way Out West (1957), en av Sonnys mest særegne, der hovedpersonen selv er avfotografert i cowboy-positur på coveret, knipset av jazzfotografen William Clayton.

Alt dette er kanonisert, det er en del av jazzhistorien, i motsetning til mesteparten av Shelly Mannes mangfoldige karriére.

Hvilket antagelig har med å gjøre at den heite og den kule jazzens anseelse endres betydelig, et eller annet sted på veien. Shelly Manne blir nær sagt utelatt, sitt imponerende virke som entrepenør, bandleder og instrumentalist til tross.

Kort fortalt. Historien om Manne omfatter en fortid som saksofonist. Han plukker opp trommestikkene som 18-åring og flytter fra fødebyen, New York. I god jazzfilm-ånd, blir han deleier på en klubb i Hollywood, "Shelly`s Manne-Hole", der han selv opptrer hyppig sammen med sine utvalgte kumpaner.

Husbandet består hovedsaklig av Conte Candoli på trompet, tenorsaksofonist Richie Kamuca, Russ Freeman på tangenter og Chuck Berghofer, bass. I tillegg til bandlederen, selvskreven bak Gretsch-settet.

Ingen av dem er særlig store navn, men platene med Manne og hans menn må likefullt betegnes som en sterk og temmelig umiddelbar lytteopplevelse.

Man kan lokalisere hot-jazzen et sted mellom knallhard bop og cool, med sine komplekse, melodiske kor og en særs hastig swingrytmikk. Ta Live at the Manne Hole 1, en innspilling fra mars `61, med versjoner av velkjente, hypersentimentale svisker som Love for sale og Softly, as in the morning sunrise - låter også Rollins kunne ha spilt inn (om enn ikke i et like høyt tempo.)



Det rusker aldri, det lugger heller ikke, det driver. Dette er tidlig populærmusikk, på et veldig høyt musikalsk nivå: Shelly selv er noe nærmere definisjonen av en kvikk swing-trommeslager, en ikke påtenkt fetter av Max Roach, innerst i det svette lokalet, med både løs dress og brylkrem i håret.



En puritansk holdning. “It got so ridiculous that one time at the Manne-Hole a horn player would be at the front door of the club, another would be in the band room in the back, the drummer was on the stage and the piano player was hitting the keyboards with his fists.

They were all playing at the same time, not listening to each other at all. People were sitting in the audience thinking this was just terrific. I thought wait a minute! This is too bizarre for me. I just didn't like the direction jazz was taking."

Russ Freeman, Allaboutjazz.com 26/12-08

Når blandingen av modalister og avantgarde-musikere begynner å gjøre seg gjeldende på 60-tallet, finner resten av Manne-bandet seg mer til rette i underholdningsbransjen enn i det mer rett-troende jazzmiljøet. Manne er unntaket, men han gjør nær sagt alt av gigs, fra Frank Sinatra til Tom Waits.

Trøsten får være at tiden har stelt pent med Mannes musikk. Slik den fremstår på utgivelsene fra OJC, kan man faktisk helt uanstrengt kan sette den på, enten man er ute etter noe dansbart eller drikkfeldig.

Bassklarinett (faen, så fett)

Solguden Ra

Jeg hadde en periode i Trondheim der jeg kastet meg over av alt av 70-tallets mest lugubre filmsjangre: art house, blaxploitation, mockumentary. Også videre. Få overgikk legendariske Space is the place i esoterisk galskap. Musikkmetafilmen er utformet som en reise i Sun Ras overbevisninger om afrofuturismen, sistnevnte en selsom blanding av magisk realisme, sci-fi og kosmologi. Dialogene hvor Sun Ra selv er involvert minner mest om en sektleders.

Altså: montont, gravalvorlig og sykelig dedikert til å predike masse metafysisk tåkeprat.

Av Sun Ras plater er kanskje de tryggeste innkjøpene (hvilket herlig malplassert ord i denne sammenhengen!), Space is the place og Tranquility. Men det er selvsagt alltid fristende å ha albumtitler som The Nubians of Plutonia, Cosmic Tones for Mental Therapy, A Fireside Chat with Lucifer eller Outer Space Employment Agency på hylla/displayet.

Somewhere over the rainbow får også et litt annet betydningsinnhold som inventar i Suns kaotiske diskografi. For orden skyld: Ras romorkester, Arkestra, holder fortsatt koken. 16 år etter hövdingens bortgang.

Guilty pleasures

Selsom anekdote (egnet for hastverk)

Altfor mye skole om dagen til å oppdatere bloggen jevnlig. Men en anekdote kan man vel koste på seg. Denne er hentet fra Charles Mingus` selvbiografi Beneath the underdog (1971); en diskusjon mellom Charlie Parker, Fats Navarro og den blinde pianisten Lennie Tristano:

[---]But I was there with Bird as Lennie tried to tell him there was no God. And Bird said, "Are you sure Lennie? The job is open? I`ll take it. On your knees, Tristano. Thank me for all I have given you. On your knees, blind fool without any eyes within his soul. Worship the bird that flies without wing!"[---)

Sitatet er funnet i den svenske jazzkritikerbibelen Skriva om jazz - skriva som jazz, som jeg opptil flere ganger har vurdert å stjele fra Stadsbiblioteket i Stockholm. Den er, mildt sagt, vanskelig å oppdrive annensteds.

Zetterlunds sorti

Beretningen om Monica Zetterlunds liv er en eventyrlig historie, med en ugudelig trist slutt. Zetterlund omkom i en brann i sitt eget hjem i 2005, etter å ha levd de siste årene av sitt liv med en alvorlig ryggskade og en alkoholisme som begge gjorde henne stadig mer isolert fra omverden.

Jeg har nettopp hørt gjennom hennes memoarer, Hågkomster ur ett dåligt minne, i lydbokform. En invalidisert og vemodig Zetterlund forteller om sin karriére med en litt kortpustet og sliten, men engasjert røst.

Selv om jeg ofte finner musikerbiografier for sentrert rundt person og ikke musikk (og denne egentlig ikke kan sees på som et unntak), er det vanskelig å ikke bli rørt. Historien som kretser omkring både jazzen og skuespillerdagene, samt de mange musikerne og mennene hun omga seg med (blant dem en Bergmanfiksert Marlon Brando og en jævlig ubehøvlet Miles Davis), beskriver aller mest hvordan sangtalentet i kombinasjon med en voldsom eventyrlyst slo om kull på hele tilværelsen hennes.



Fra et rent kunstnerisk perspektiv er det sørgelig at Sveriges største jazzsangerinne måtte livnære seg av å være musikalartist. Den firetimers hasteinnspillingen Waltz for Debby, med Bill Evans, var den eneste plateinnspillingen der hun selv fikk gjøre det hun aller mest ønsket: å spille inn jazzlåter og svenske folketoner.



Monica Zetterlund, i likhet med kameraten Cornelis Vreeswijk, brant sitt lys i begge ender. Eller som hun selv sa om Vreesvijk: "Han ville ikke dø nysgjerrig". Det samme kan trygt sies om Zetterlund selv. På grunn av, eller kanskje heller på tross av akkurat dette, har tiden gjort dem til folkhemsfavoritter, allemannseie.

Sweden

All the things you are (tre versjoner)

Brad Melhdaus virtuose All The Things You Are-variant har klare Keith Jarrett-referanser. Flott utført, men med en karakteristisk konserthus-eleganse?



Om ikke Jim Hall har den fineste tonen i jazzgitarhistorien, er det temmelig nære på. Melodiøs minimalisme fremfor energiske krumspring.



Klassisk Bird-materiale. Gjennomarrangert, med en seig streit og Parkers melodibærende kor.

Finnes det noen jazzvideoer som ikke får seks stjerner på Youtube, forresten?

Trist anno...1965

Et hundeliv

Per Henrik Wallin har med sin slepne spillestil, tydelige klassiske referanser, kraftfulle anslag og strålende fornemmelse for swing, dannet en (fri)skole i moderne svensk jazz.

Plata med den særdeles kule tittelen Burning in Stockholm er en liten klassiker innen europeisk impromusikk, mens Where is Spring, som er av en mer sober, lyrisk karakter, kanskje har høstet noe mindre oppmerksomhet.

Men Where is spring er også en usedvanlig flott plate, måtelig intellektuell, nydelig spilt og med et sterkt utvalg egne komposisjoner, i tillegg til en smakfull variant av folketonen Ungmön på Käringön.

Om den svenske trioen kan sies å ha en norsk ekvivalent, må det kanskje bli Svein Finnerud trio. I likhet med Bjørnar Andresen ble Wallin hentet frem i lyset igjen av yngre musikere på denne siden av 2000-tallet.

Yngre musikere med en annen livstil og en ganske annen bakgrunn, kan man kanskje legge til. Å spille jazz for 30-40 år siden var definitivt ikke en greie forbeholdt streitinger, verken i USA, eller i Skandinavia, for den saks skyld. En real påminnelse på dette finner vi i den selsomme coverteksten til Where is spring, skrevet av Wallin selv. Den avrundes slik:

"The trio is no more. "Tobbe" died in 1994. A couple of years ago "Leffe" was nearly beaten to death by a maniac. I fell out of a window in 1988 an now sit in a wheelchair".

Harde kår, med andre ord.

Ronny Rullings

Sonny Rollins fyller 79 år i dag. Cooljazzsaksofonisten er stadig aktiv og besøkte Skandinavia så sent som i sommer.

På hjemmesiden hans er det lagt ut et lite, men svært åpenhjertig videointervju der Sonny blant annet kan fortelle følgende:

- Folk spør meg om jeg fortsatt øver! Selvfølgelig øver jeg fortsatt. Fordi jeg fremdeles lever. Og hver dag forsøker jeg fortsatt å gjøre noe riktig...

I det samme intervjuet kommer Rollins inn på både livet, døden og jazzens mer åndelige aspekter. Han er svært engasjert. Og etter en lang tirade med stream-of-consciousness avbryter han seg selv og spør intervjueren:

- Blir jeg for dyp for deg nå?

Gratulerer med dagen, Sonny!

McPhee/Nilssen-Love Duo

Balsam for ørene

Vandermark Jive

Kanskje på tide å skrive om noe annet enn Stockholm. Ken Vandermark, for eksempel.

Men en kort innledning først. Jeg synes det kan være nærliggende å stille seg spørsmålet om ikke den moderne jazzen egentlig er ganske umoderne. Det er snart femti år siden plata Free Jazz, men de samme doktrinene hersker i stor grad på impromusikkscenen enda.

Særlig estetikken er farlig lik, med den skitne sounden og en unison formessig frihet i utrykket som til stadighet forfektes. Samtidig må jeg ta et stort forbehold her, for jeg sammenblander frijazz og friimprovisasjon nå, til tross for at jeg er veldig klar over at disse to uttrykkene har nokså ulik forankring.

Uansett har jeg mest lyst til å forlate problemstillingen om hva som er ny musikk, og benytte den snarere som et korrektiv til faststivnede musikalske konvensjoner.

Viktigere er det da å fremheve de musikerne som med stor vitalitet viderefører improvisasjonsmusikken. Disse finnes kanskje særlig i Europa, med Tyskland og Skandinavia som to tanksentre.

Så hvor kommer Ken Vandermark inn i bildet? Vel, jeg var også inne på impromusikk og forankring. Og USA har definitivt tunge jazztradisjoner å ivareta, noe som gir gjenklang i hva slags musikk som regnes med i jazzsegmentet.

Vandermark, fint illustrert på bildet innledningsvis, er en del av en musikalsk enklave fra Chicago som favner svært bredt. Et viktig aspekt ved Vandermarks musikk er også hvordan den peker utover, både i titler og tematikk, uten å bli navlebeskuende, slik som mange av de mer eksponerte amerikanske neo bop-musikerne.


Vandermark fremstår som et aktivum av en musiker, en brobygger om man vil, både mellom den europeiske og den amerikanske scenen, og han er selvsagt ikke den eneste, men i stor grad setter likevel hans sterke kvaliteter som komponist ham i en særposisjon.

Musician, dokumentaren om Vandermarks arbeid forsøker å skildre fremgangsmåten hans. Den er befriende romslig, fordi den setter den musikalske skriveprossesen i fokus, men også noe langtekkelig, av samme årsak. Ta en titt:

Uværslyder innendørs

En jazzklubb, i våre dager snarere en betegnelse på et statlig støttet spillested med tilrettelagt scene, stuerein bardrift og et tekkelig program, enn i sin opprinnelige, mer sammenraskete form; et utested hvor man kan henge ut, der det spilles jazzmusikk.

Det er derfor med en viss forventning jeg flytter atskillig nærmere Glenn Miller Café i Stockholm, etter sigende et trangt kafélokale med daglige konserter, nye bandkonstellasjoner, fri inngang og intimitet for alle penga.

Et par gode eksempler:



Transnasjonale The Electrics (Dörner/Ericson/Håker Flaten/Strid) spiller hva jeg vil kalle fribop, forvrengt mainstream og distinkt frijazz. Trompetist Axel Dörner har et tonn av referanser i tonen sin, tradjazz, Miles, you name it.



Engangsforeteelsen Firehouse resulterte i en fin og rufsete, tidvis småsur, men tilforlatelig utgivelse på Ayler Records. Rifftung og semimelodiøs jazz, med et umiskjennelig nordisk lydbilde.

Gå heller ikke glipp av Hamid Drakes intense trommespill i dette klippet, filmet på samme klubb. Inni granskauen, for en fribeat!

Backkatalogen til Ayler Records er også vel verdt et besøk.

Meltdown

Fra tid til annen oppdager man ting som har skjedd (av kulturell art) som man irriterer seg grenseløst over å ha gått glipp av. For min del vedgår jeg at det skjer stadig sjeldnere, men det er desto verre når det skjer.

Meltdownfestivalen som akkurat fant sted i England er et slikt (skrekk)tilfelle. Konseptet med festivalen er å ha en bestemt musiker, ikke bare som "artist in residence", men som åndelig veileder og rettesnor for hele festivalprogrammet. I år var mentoren selveste Ornette Coleman (79):

Free jazz legend and icon of the avant-garde Ornette Coleman will take over Southbank Centre's riverside venues and spaces as the 16th director of Meltdown. Reflecting the restless, unfettered spirit of this year's director, Meltdown in 2009 will provide a platform for avantrockers, jazz and world music artists alike - giving free reign to reinvention, improvisation and the collaborative concerts Meltdown is renowned for.

På programmet sto Mike Patton & Fred Frith, Patti Smith, The Roots, Carla Bley og Ornette selv. For å nevne noen. Samtidig ble det vist en serie musikkfilmer under konseptet Free Film som alle virket jævlig bra.

Helvete! Jeg mener, jeg så Myggen på treningsfeltet på Marienlyst som fotballfrelst tiåring før VM i 94, men jeg har aldri vært så starstruck som da jeg oppdaget Ornette (iført hatt og frakk) noen rader bortenfor meg på kinoen i Kongsberg sommeren 2007.

Hvilket bringer meg til sakens kjerne: Hvorfor har ingen informert meg om denne festivalen? "Kulturkanalen" P2? Morgenbladet? Er dette et utslag av proteksjonisme?

Ok, Ornette har stadig sin inkompetente sønn Genardo bak trommesettet (han har sittet der siden han var ti-tolv år uten å bli noe særlig bedre), han spiller fele som en nybegynner og han har ikke skrevet grensesprengende musikk på mange, mange år, men det hjelper ikke. Jeg vil se Ornette fremføre albumet This is our music langs med en eller annen elv i England!

Men det får jeg ikke. Så denne videoen får fungere som en slags trøst. Uansett beviser den utførlig at heller ikke Ornette slapp unna åttitallet.

Plateselskap (utenom de vanlige)

I disse nedlastningstider har jeg lyst til å slå et slag for noen små og kvalitetsbevisste plateselskaper. Eller lage en liste over steder jeg ofte leter etter musikk, for å holde oversikten. Eller å miste den for så å finne noe nytt. Alt ettersom.

1. Okka Disk
Selskapet som for alvor viser frem amerikansk frijazz, med endel europeiske innslag. Nettsiden er ikke all verden, men utgivelsene er alltid minneverdige. Pur kvalitet! 

2. Hat Hut
Uunnværlig avant-garde-label. En liten ulempe at mye er utgitt i begrenset opplag (og følgelig utsolgt), men når sjeldne eller ukjente opptak med for eksempel Anthony Braxton og Albert Ayler med jevne mellomrom dukker opp som lyn fra klar himmel, kan man ikke klage. 

3. Ayler Records
Selskap dedikert til improvisert livemusikk (en strålende idé, forøvrig). Mye er spilt inn på intime Glenn Miller Café i Stockholm. Svær mp3-sjappe trekker opp, at mange av utgivelsene aldri kommer ut i fysisk format trekker ned. 

4. Cleen Feed
Europeisk selskap med mye moderne improvisert musikk. De fleste navnene her vil være ukjente selv for innvidde, noe som gjør sitt til at man kan oppdage nye ting. Fin nettside.

5. Moserobie
Coltranefantast og saksofonist Jonas Kullhammar med egen etikett under parolen "independent jazz for world peace". Inneholder mye av den hippeste unge svenske jazzen. Endel av den norske også. Alle platene kan streames i MP3-seksjonen.

Svart hår i suppeform?

Det svært sympatiske plateselskapet Plastic Strip sendte meg nylig en pakke med to splitter nye utgivelser: den jamaicanske saksofonisten Fitz Gore & The Talismen og samleren Black is the color of my true love`s hair - Norwegian Folk Jazz 1971-1977.

Altså en fin start på helgen og bloggen, med tanke på at enmannsforetaket til Lars Mørch Finborud har kommet opp med et fint knippe utgivelser de siste par årene, fortrinnsvis fra de rikholdige arkivene til NRK og Henie Onstad-senteret.

Black is the color of my true love`s hair er et utvalg folkemusikk-inspirert jazz (eller omvendt), hentet fra et antall plater som lenge har innehatt en viss kultstatus. Leter du rundt i hyllene på et antikvariat i en av de større norske byene vil jeg derfor tro at du kan finne et par av de  utrydningstruede LP-ene som er representert her, alle med to spor hver.

For meg er det meste av materialet "nytt", selv om både Terje Rypdals grimme effektbruk og det svært tidstypiske lydbilde, ikke kommer som noen stor overraskelse på meg. Jeg synes derimot det er påfallende hvor mye bedre den svenske jazzen låter på denne tiden, både hva produksjon og samspill angår.

Antagelig var det også derfor Norges beste jazztrommeslager, Egil "Bop" Johansen, flagget ut. Sistnevnte bidrar på de to sporene med svenske Arne Domnerus sekstett, som skapte furore med sin tolkning av den norske nasjonalsangen. Den noe uortodokse tolkningen av Ja, vi elsker ble lenge nektet spilletid på selveste NRK og bookleten med faksimiler fra norsk presse vitner om stor splid i musikkbransjen.

- De improviserer jo ikke over de vanlige akkordene, men over banale akkorder, påstår bransjehøvdingen Egil Monn-Iversen (under).



Det slår meg at konteksten kanskje er det viktigste ved disse utgivelsene. Ikke bare når det gjelder den norske folkjazzkompilasjonen, men kanskje enda mer når det kommer til Fitz Gore-plata. En jamaicaner som spiller spirituell latinjazz i Berlin i kvartettjazz med congas er rimelig kuriøst. Opptakene preges av sprikende lydkvalitet og litt rufsete spill, men også enkelte fine groovepartier.  

Av platas liner-notes, skrevet av et forhenværende bandmedlem, kommer det frem at musikkfilosofien til Gore har mye til felles med Ayler, Cherry, Coleman og resten av frijazzbevegelsen. Selv synes jeg Albert Aylers platetittel Music is the healing force of the universe ganske så fint betegner alvoret i det ekstremt progressive musikksynet denne generasjonen musikerne delte.

Etter å ha rotet litt rundt på Youtube fant jeg også en passende referanse; et utdrag fra en SVT-dokumentar om Don Cherry. Vel verdt en titt, spør du meg.