Swingmesterskapets glemte stjerne

Vestkysttrommisen, bandlederen og nattklubbeieren Shelly Manne (1920-1984) er blant jazzens mest underkjente.

Fra jazzens mest hardkokte krinker og kroker, sprang særlig to sjangre ut: den halvglemte hot-jazz`en, og en sjanger som har blitt atskillige mer feiret, nemlig cool-jazz.

De to genrene har mye til felles, utover sine "tempererte" navn. Ta anvendelsen av standardlåter som improvisatorisk plattform. Vestkyst-opprinnelsen. Eller hvordan de begge ble fremført av kyndige og hippe musikanter med et naturlig habitat på pulserende pub- og nattklubb-scener, lokaler der ambisiøse jazzutøvere i dag ofte glimrer med sitt fravær.














Ronny Rullings. Cooljazz-saksofonisten Sonny Rollins kan gjerne betegnes som jazzens siste opprinnelige auteur: en unik representant for et jazzuttrykk som både er respektert og populært. Shelly Manne spiller sammen med Rollins på kult-plata Way Out West (1957), en av Sonnys mest særegne, der hovedpersonen selv er avfotografert i cowboy-positur på coveret, knipset av jazzfotografen William Clayton.

Alt dette er kanonisert, det er en del av jazzhistorien, i motsetning til mesteparten av Shelly Mannes mangfoldige karriére.

Hvilket antagelig har med å gjøre at den heite og den kule jazzens anseelse endres betydelig, et eller annet sted på veien. Shelly Manne blir nær sagt utelatt, sitt imponerende virke som entrepenør, bandleder og instrumentalist til tross.

Kort fortalt. Historien om Manne omfatter en fortid som saksofonist. Han plukker opp trommestikkene som 18-åring og flytter fra fødebyen, New York. I god jazzfilm-ånd, blir han deleier på en klubb i Hollywood, "Shelly`s Manne-Hole", der han selv opptrer hyppig sammen med sine utvalgte kumpaner.

Husbandet består hovedsaklig av Conte Candoli på trompet, tenorsaksofonist Richie Kamuca, Russ Freeman på tangenter og Chuck Berghofer, bass. I tillegg til bandlederen, selvskreven bak Gretsch-settet.

Ingen av dem er særlig store navn, men platene med Manne og hans menn må likefullt betegnes som en sterk og temmelig umiddelbar lytteopplevelse.

Man kan lokalisere hot-jazzen et sted mellom knallhard bop og cool, med sine komplekse, melodiske kor og en særs hastig swingrytmikk. Ta Live at the Manne Hole 1, en innspilling fra mars `61, med versjoner av velkjente, hypersentimentale svisker som Love for sale og Softly, as in the morning sunrise - låter også Rollins kunne ha spilt inn (om enn ikke i et like høyt tempo.)



Det rusker aldri, det lugger heller ikke, det driver. Dette er tidlig populærmusikk, på et veldig høyt musikalsk nivå: Shelly selv er noe nærmere definisjonen av en kvikk swing-trommeslager, en ikke påtenkt fetter av Max Roach, innerst i det svette lokalet, med både løs dress og brylkrem i håret.



En puritansk holdning. “It got so ridiculous that one time at the Manne-Hole a horn player would be at the front door of the club, another would be in the band room in the back, the drummer was on the stage and the piano player was hitting the keyboards with his fists.

They were all playing at the same time, not listening to each other at all. People were sitting in the audience thinking this was just terrific. I thought wait a minute! This is too bizarre for me. I just didn't like the direction jazz was taking."

Russ Freeman, Allaboutjazz.com 26/12-08

Når blandingen av modalister og avantgarde-musikere begynner å gjøre seg gjeldende på 60-tallet, finner resten av Manne-bandet seg mer til rette i underholdningsbransjen enn i det mer rett-troende jazzmiljøet. Manne er unntaket, men han gjør nær sagt alt av gigs, fra Frank Sinatra til Tom Waits.

Trøsten får være at tiden har stelt pent med Mannes musikk. Slik den fremstår på utgivelsene fra OJC, kan man faktisk helt uanstrengt kan sette den på, enten man er ute etter noe dansbart eller drikkfeldig.

I Volds vold

Snart kan man feire 70-årsdag. I dette tilfellet tidligst den 18. oktober, når Oslo 3-dikteren Jan Erik Vold har bursdag.

En dag som skal feires ettertrykkelig med en etterlengtet samler full av Volds tonesatte poesi, utgitt på Plastic Strip.

Og du kan si hva du vil, Vold har alltid vært en eksentriker, som ung beint fram flamboyant, senere blir han også kjent som en uforbederlig nostalgiker (som i diktet nedenfor).

Men landets mest folkekjære beatpoet er også en enestående litterær misjonær, en norsk importør av haiku og beat og en underminert essayforfatter, foruten sine mer velkjente eksalterte, avvæpende og hverdagslige dikt.

Byen ved hoggjernets fot

First we take
Manhattan, sa han. Then
we take Berlin Det hørtes jo
fint ut. Først tar vi
Kampetrikken. Så
tar vi Jarlen Kino. Så tar

vi Vestkantbadet. Og Folketrygden
tar vi. Samt Markushjemmet, fem bibliotekfilialer
og Lovisenberg

som bydelssykehus. Oslo Havn
fyller vi opp med container-firkanter. Trikkesløyfa
ved Ullevål Hageby skjærer vi av

på midten. Og tømmer Oksefontenen
på Torshaug for vann. Lever du ‘a Karlsen? Takk
som spør. For Statsministeren

består. Og Finansministeren bedyrer. Og skjermede
direktører daler ned i skjul. Så tar vi
Rolf Stenersens malerisamling og henger den opp

på veggene i UNI Storebrands gamle
kontorlokaler. Vi lar Jan Erik
forklare sammenhengen. Vi kaller det GALLERI

hvis noen mukker. Vi lar Terje forklare
sammenhengen. Så spikrer vi opp
suppestasjoner på hvert byfornyet gatehjørne. Men først

etter OL-94, først etterpå! Vi lar
Gerhard forklare sammenhengen. Så setter vi på den nye
skiva til Leonard Cohen. Give me back

the Berlin Wall, sier han. Give me
Stalin. So long, Marianne! Mari-Anne er norsk.
Det er typisk norsk å være Leonard Cohen, sier Gro

mens desembersolen kaster de siste stråler
mot Hotell Hoggjernet. Han selger 200.000. Kanskje han
kunne skrive mine Aftenpost-kronikker?

Å skue plata på coveret

Samlet et lite og tilfeldig utvalg plateomslag. Bare for moro skyld.

Bob James og Earl Klugh (!): Cool.

Hva prøver dette coveret egentlig å kommunisere? Agurktid? Tosomhet? Et økologisk verdensherredømme? Ikke veit jeg.


Ben Webster: Layin`back with Ben Webster.

En frosk og en saksofon. Bra cover, om det bare hadde vært en barneplate.

The Rippingtons: Modern Art.

Som Stian påpekte: "Det er en katt som maler...". Animasjonen er helt hårreisende. For ordens skyld, denne plata er laget i 2009.

Chick Corea: Origin.

Skiva er faktisk fra slutten av 90-tallet. Av Chick scientologen Corea. Legg særlig merke til buen som går gjennom o-en og frem til den rosa ellipsen!

Art Blakey & The Jazz Messengers: Freedom Rider.

Dette hadde vært et veldig kult cover, om det ikke var for den litt kjipe koblingen mellom tittel og bilde. Men er det tilsiktet?

Noter om Don Cherry (en slags biografi)

«Hvem som helst kan høre svakhetene og korte svake toner som brister. Improvisasjonen er full av flukt, spørsmål, desperate gester» skriver Julio Cortazar, en av forfatterne som har vist finest fornemmelse for jazz, i sin novelle dedikert til Charlie Parker (en fremragende tekst som forøvrig åpner med Dylan Thomas` elegiske strofe: «O make me a mask»).1

Om Parker var en pionér i den tidligere bebopgenerasjonen, passer beskrivelsen om mulig enda bedre på frijazztrompetisten Don Cherry (1936-1995), mannen som kommuniserte gjennom sine notoriske feiltrinn, i særdeleshet mest kjent for sitt nære samarbeid med saksofonisten og komponisten Ornette Coleman.2

De to skal ha møttes første gang i en platebutikk på 103rd Street.3 Det vites ikke om de allerede her fant sammen i sin rendyrkelse av det ukompliserte, men komplekse, friksjonen; alt dette som skulle danne grunnlaget for en egen gren av frijazzen (eller kanskje riktigere: musikken som senere skulle bli betegnet som det).

Idéen om å fjerne det harmoniske grunnlaget som ble brukt som ramme for all improvisasjon i jazzen, var revolusjonerende. Med dette enkle grepet fulgte også et opprør mot de virtuose bopmusikernes stiliserte tilnærming til musikken. Snart spilte Coleman på en hvit plastikksaksofon, mens Don Cherry blåste av full kraft inn i en lommetrompet.

En periode øvde de i garasjen til saksofonisten George Newman, sammen med Billy Higgins og James Clay. Clay var misfornøyd med de rare notasjonene til Ornette og sluttet etterhvert i bandet, mens Cherry og Higgins (fra tid til annen avløst av Ed Blackwell på trommer) forble trofaste mot Coleman, som til gjengjeld krevde full oppslutning om sin musikkfilosofi, en filosofi som stadig møtte krass motstand fra majoriteten av den amerikanske jazzscenen.

I følge Ed Blackwell ropte en frustrert bassist en gang, midt i en session: «Man, listen! Why don`t you just play something everybody can play?».4

Få steder ville la Colemans band spille musikken sin. Det tok også tid å finne en dedikert bassist, men etter en å ha prøvd ut en rekke forskjellige navn, fant Cherry, Higgins og Coleman omsider Charlie Haden, en talentfull, hvit kontrabassist som vokste opp i en musikkfamilie i Iowa.5

I november 1959 fikk den samme kvartetten et engasjement over seks uker på berømte The Five Spot Café i New York. Dette ble på mange måter frijazzbevegelsens definitive gjennombrudd: i kjølvannet fulgte en håndfull epokegjørende plater, med platetitler like selvhevdende som korrekte; jeg nevner i første rekke Tomorrow is the question (1959), The shape of jazz to come (1959), Change of the Century (1959), This is our music (1960) og Free Jazz (1960).

Etter å ha fulgt Coleman på hans syv første plater forlot imidlertid Don Cherry Ornette i 1961. I årene som fulgte turnerte han både i Amerika og Europa med formidable saksofonister som Archie Shepp, Gato Barbieri og Albert Ayler, uten å slå seg til ro noe sted.

En rask titt på Cherrys historie forteller i det hele tatt mye om en omflakkende tilværelse. Han forlot USA i 1970 og bodde kortere perioder i Paris og Stockholm. Senere kjøpte han et ettroms skolehus i den lille bygda Tågarp i Skåne, sammen med sin kone Moki, som pleide å lage de fargerike klærne Don hadde på seg under konsertene sine.

Cherry reiste konstant rundt i verden og bar med seg en lommeradio overalt hvor han kom. Ofte skal han ha møtt opp på øvelser eller konserter for å inkorporere melodier han hadde funnet underveis. Han skrev en hyllest til afrikansk folkemusikk, Mopti, inspirert av en by i Mali med beliggenhet utover tre sammenhengende øyer, innspilt på ECM-plata Playing (1980).

Kanskje er det vel søkt; men når jeg hører igjennom et annet spor fra den samme ECM-utgivelsen, dukker Flickan i Havanna opp midt under Dewey Redmans saksofonkor. Like etterpå leser jeg i en artikkel at Jan Garbarek angivelig skal ha oppdaget norsk folkemusikk etter et møte med nettopp Don Cherry.6,7

Om man vil skrive om Don Cherry med utgangspunkt i utgivelsene han ga ut under eget navn, er det vanskelig å komme utenom Complete Communion, som i sin helhet ble innspilt på julaften 1965. Plata, som har blitt stående som selve hovedverket til Don Cherry, er et pulserende, spontant og mesterlig eksempel på velkomponert improvisasjonsmusikk.

Hele dette ambisiøse prosjektet er i utgangspunktet også en fantastisk selvmotsigelse: frijazz nedskrevet i tilnærmet suiteform, innspilt i løpet av én eneste dag i studio!

Likeledes preges de neste tjue årene av ujevne utgivelser, fra den schizofrene fusionhybriden Brown Rice (1975) til bortglemte Home Boy (1985), en rapplate med diverse aktører fra undergrunnsmiljøet i Paris. Den senere ECM-diskografien hans inneholder fine anslag, men uten å nå opp til 1960-tallets nybrottsarbeider.

På et tidspunkt begynte også rusmisbruk å gjøre spillingen vanskeligere for ham, det gikk mot slutten av hans liv og han slet med å få tilstrekkelig med kraft i hornet. Den allerede sprekkeferdige tonen ble svakere, enkelte ganger spilte han også på tangenter, usammenhengende, nesten lattervekkende.

Disse febrilske påfunnene ble ofte etterfulgt av merkelige vokalinnslag, raljering. På senere opptak med Ornette kan man høre hvordan sistnevnte opptrer som en forfjamset kaptein på et nedrykningstruet fotballag, der han tilsynelatende uanfektet forsøker å redde Cherry fra å forgå (for korene til Cherry er virkelig nær ved å havarere).8

Don Cherry flyttet for aller siste gang, til Spania, tidlig på 90-tallet. På kartet kan du lete deg frem til den spanske solkysten, Costa del Sol. En tilreisende musiker forteller om Cherrys ønske om å overvære en flamencokonsert ved et lite sted i nærheten av en innsjø. Kort tid senere døde han, i 1995, ved Alhaurin El Grande, en kystlandsby kjent for så trange gater at trafikken stopper opp.5,9

Noter:
1 Cortazar, Julio: Samlade Noveller, Modernista, Stockholm, 2007.
2 Man kan vanskelig undervurdere betydningen Coleman har hatt som komponist innen jazzen. Der mange fremtredende avantgardemusikere har hatt størst betydning som improvisatører, har de enkle, men de subtile komposisjonene til Ornette vist seg svært anvendelig og slitesterke.
3 http://www.allaboutjazz.com/php/musician.php?id=5668
4 Wilmer, Valerie: As Serious As Your Life, Serpent's Tail, London, 1992.
5 Ryktene forteller at Ornette fikk betalt for å ikke spille saksofonkor med Pee Wee Craytons band i 1953. Dette var forøvrig mens Coleman fremdeles jobbet som heisoperatør ved siden av musikken. Kilde: 4.
6 Det er eiendommelig hvordan historier om en musikers liv nesten alltid handler like mye om andre musikere; Cherry likte visstnok å fortelle om Billie Holliday, om hvordan han pleide å sette skudd med heroin på henne. Kilde: http://www.punk77.co.uk/groups/slitstessapolittinterview3.htm
7 http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2008101715315066520027
8 http://www.youtube.com/watch?v=ODP_P7LvZVw
9 http://www.jazzhouse.org/gone/lastpost2.php3?edit=920558579

Veggimellom

En orgie i skamløs pop, hvin og stønn, mangslungne koringer, falsett, androgyne dansesteg i glinsende gullbukser, velregisserte blåsestøt, en silkemyk synthlyd, synkoperte wahwahanslag på gitaren, enda en bridge som etterfølger refrenget (som stjålet fra James Brown), over repetitiv rytmikk, bonussporene spilt inn i stua med et søsken på hvert perkusjonsinstrument, men med den samme svulstige moduleringen, om og om igjen helt til fade out.

...

Og til tross for hva mange aviser feilaktig har skrevet, er det ikke John Lennon, men Frank Zappa som skal parafraseres for sitt kyniske, men velfunderte sitat om dødsfallet til Elvis Presley: "Great career move!".

Sang for F.

Kanskje det er på tide å forklare bloggens tittel litt nærmere.

Plata med samme navn som denne bloggen, ble den siste utgivelsen til de to norske frijazzpionerene Svein Finnerud og Bjørnar Andresen.

- Lovis, som liksom sitter med ei glorie av fame, men i bånn av tunnelen. En junkie og alkoholiker på bass. Og en dau pianist!

Slik omtalte Bjørnar Andresen innspillingen, som likevel skulle bli et verdig farvel med kompisen, billedhuggeren og pianisten Svein Finnerud. Med den unge norske jazzens kanskje viktigste representant, Paal Nilssen-Love, bak trommesettet.

Egne Hoder.

Man kan assosiere tittelen med intellekt og isolasjon, kanskje også kreativitet. På den annen side omtaler den en plate som dokumenterer samspillet mellom to musikere som var så knyttet til hverandre at det ble vanskelig for andre musikere å tilnærme seg dem.

Resten skal jeg overlate til underteksten.

Bjørnar Andresen ble en mentor for unge norske jazzmusikere. Det verserer en historie om en episode fra 1990-tallet da den eksentriske og høyreiste bassisten skal ha besøkt en spilling med en ung, norsk saksofonist. Saksofonisten spiller ferdig låta og Andresen lytter konsentrert, før han utbryter:

- Du må passe på timinga!

Den forfjamsa saksofonisten forstår imidlertid ikke innspillet helt.

- Det vel ikke noe gæærnt med timen?

Hvorpå Andresen kommer med en herlig presisering. Enda mer opprømt.

- Nei, ikke timen, t-i-m-i-n-g-a!

Passende nok er det akkurat finstemt rytmikk som kjennetegner den sinnrike og frenetiske Finnerud-trioen, særlig slik den fremstår på 70-tallsinnspillingene Thoughts og Plastic Sun. Og midt oppi alle påfunnene og vanviddet, de raske, småsure bassanslagene og Paul Bley-idiomene på pianoet, en urokkelig overbevisning i bånn.

Life is a beautiful monster.

Som Mozart, uten klassisk musikk

Det er ikke hverdagskost med ambisiøse, uavhengige norske hip-hoputgivelser. Plastic Strips flunkende nye kompilasjon med de fremadstormende norske produsentene J-Ramm, Kolon Productions, Nutsons og Clark F. er derfor et kjærkomment tilskudd på stammen.

Albumet er en slags showcase med både instrumentaler og vokalspor, hvor hver av produsentene har fått sin egen bolk.

Førstemann ut, Tønsbergprodusenten J-Ramm, har en fin sans for effektive samples og en slepen og sjelfull sound. I tillegg er vokalsporene gjestet av flere spennende navn. Frank`N`Dank-låta Inhale/exhale er seig og frisk, mens Dilla-referansene er så åpenbare at du ikke engang trenger å ha hørt den avdøde produsenten for å bli klar over dem.

FLG og Intact i Kolon Productions tar opp hansken med hele elleve spor. Kontrasten til J-Ramms produksjoner er ikke så stor, men Kolon har en anelse mer funkdrevne låter. Også her er helhetsinntrykket positivt, settet virker gjennomarbeidet og inspirert. Detroitduoen Leaf Erikson & Baatin (Slum Village) dukker opp på småpene Grow, men jeg synes faktisk produksjonen imponerer mer enn rappinga.

Å høre veteranene i The Nutsons etter J-Ramm og Kolon er som å reise noen år tilbake i tid i løpet av stunden det tar å fortære en kopp kaffe. Plutselig gjør tyngre trommelyder seg gjeldende. Lydbildet er også annerledes, med "chopped and screwed"-elementer, cuts og tilfang av old school-basslinjer. Settet til The Nutsons er forøvrig det korteste her, men brødreparet gjør på ingen måte skam på navnet sitt.

Midtveis begynner imidlertid de hjemlige rapperne å dukke opp for alvor og dette svekker plata litt, etter min mening.

For all del, RSP, Jaa9 & Onkl P og Organism 12 er respekterte navn, men du vet omtrent hva du får. "9 og P, vi har gjort det siden gamle dager", rimer Onkl P. Noe han forsåvidt har helt rett i. Problemet er bare at de gjør nesten akkurat samme rigide staccatoskrytegreia i dag som for fem-seks år siden, totalt blottet for variasjon.

Men dette skulle handle om produsentene. Den siste som er representert på albumet, tidligere Ville Vestfoldmedlem Clark F., lager beats med ganske rå og synthbasert dirty south-sound, godt tilpasset likesinnede, for eksempel rapperen Loys Doy. Et stilbevisst bidrag, selv om jeg synes de mange forsøkene på å lage fengende hooks blir litt for krampaktige.

Uansett gjør Kolon og J-Ramms produksjoner dette albumet verdt prisen alene. Samtidig lover Plastic Strip mer ny musikk fremover, og jeg applauderer.

Plateselskap (utenom de vanlige)

I disse nedlastningstider har jeg lyst til å slå et slag for noen små og kvalitetsbevisste plateselskaper. Eller lage en liste over steder jeg ofte leter etter musikk, for å holde oversikten. Eller å miste den for så å finne noe nytt. Alt ettersom.

1. Okka Disk
Selskapet som for alvor viser frem amerikansk frijazz, med endel europeiske innslag. Nettsiden er ikke all verden, men utgivelsene er alltid minneverdige. Pur kvalitet! 

2. Hat Hut
Uunnværlig avant-garde-label. En liten ulempe at mye er utgitt i begrenset opplag (og følgelig utsolgt), men når sjeldne eller ukjente opptak med for eksempel Anthony Braxton og Albert Ayler med jevne mellomrom dukker opp som lyn fra klar himmel, kan man ikke klage. 

3. Ayler Records
Selskap dedikert til improvisert livemusikk (en strålende idé, forøvrig). Mye er spilt inn på intime Glenn Miller Café i Stockholm. Svær mp3-sjappe trekker opp, at mange av utgivelsene aldri kommer ut i fysisk format trekker ned. 

4. Cleen Feed
Europeisk selskap med mye moderne improvisert musikk. De fleste navnene her vil være ukjente selv for innvidde, noe som gjør sitt til at man kan oppdage nye ting. Fin nettside.

5. Moserobie
Coltranefantast og saksofonist Jonas Kullhammar med egen etikett under parolen "independent jazz for world peace". Inneholder mye av den hippeste unge svenske jazzen. Endel av den norske også. Alle platene kan streames i MP3-seksjonen.

Fortausdepartementet

Jeg mistenker samleplater flest for å være venstrehåndsarbeider, en måte å gi ut mest mulig musikk med minst mulig anstrengelser for alle involverte.

Da er tiårsjubilanten Sidewalk Headliners et hederlig unntak. I 1998 slo det som fantes av talentfulle hip hop-hoder i Sverige seg sammen. Etter flere måneders arbeid ble et 24 spors dobbeltalbum med sultne svenske rappere lansert, et album som skulle vise seg å ha uventet lang holdbarhetstid.

Jeg fant frem denne plata igjen etter en lang stunds glemsel for noen dager siden. Gjenhøret viste seg å være veldig gledelig, en påminnelse om at til tross for enkelte barnesykdommer, banale rim og billige produksjoner, var årene rundt årtusenskiftet en svært fruktbar periode i svensk rap.

Faktisk sliter jeg med å se at den skandinaviske rapscenen ti år senere har klart å komme opp med noe som kan matche de tre største platene som kom ut på denne tida; Petters Mitt Sjätte Sinne, Loop Troops Modern Day City Symphony og Latin Kings I skuggan av betongen.

«Yo, jag lever för min mick, min klick, mitt enda kick här i värden...»

En som ikke trengte noen nærmere presentasjon i 1999 var 25-årige Petter Alexis. Kuriøst nok deltok Petter på Sidewalk Headliners, i likhet med undergrunnsfavoritten Profilen, som i sin tid fikk platekontrakt sammen med ham. Profilen hadde imidlertid ikke lyst til å gi ut plate med Petter, en ærlig sak forsåvidt, men også et horribelt karrierevalg. Mens Mitt Sjätte Sinne ble selve gjennombruddet for den såkalte morsmålsrapen (en jævlig betegnelse, forresten) i Skandinavia, fikk Profilen aldri gitt ut mer enn en singel i eget navn.

Uansett kan du se ham i dette sjarmerende klippet fra den originale Sidewalk Headliners-turnéen, der Ayo og Eye-N-I også opptrer.



Tidligere i år ble tiårsdagen feiret på et heseblesende radioshow.

Svart hår i suppeform?

Det svært sympatiske plateselskapet Plastic Strip sendte meg nylig en pakke med to splitter nye utgivelser: den jamaicanske saksofonisten Fitz Gore & The Talismen og samleren Black is the color of my true love`s hair - Norwegian Folk Jazz 1971-1977.

Altså en fin start på helgen og bloggen, med tanke på at enmannsforetaket til Lars Mørch Finborud har kommet opp med et fint knippe utgivelser de siste par årene, fortrinnsvis fra de rikholdige arkivene til NRK og Henie Onstad-senteret.

Black is the color of my true love`s hair er et utvalg folkemusikk-inspirert jazz (eller omvendt), hentet fra et antall plater som lenge har innehatt en viss kultstatus. Leter du rundt i hyllene på et antikvariat i en av de større norske byene vil jeg derfor tro at du kan finne et par av de  utrydningstruede LP-ene som er representert her, alle med to spor hver.

For meg er det meste av materialet "nytt", selv om både Terje Rypdals grimme effektbruk og det svært tidstypiske lydbilde, ikke kommer som noen stor overraskelse på meg. Jeg synes derimot det er påfallende hvor mye bedre den svenske jazzen låter på denne tiden, både hva produksjon og samspill angår.

Antagelig var det også derfor Norges beste jazztrommeslager, Egil "Bop" Johansen, flagget ut. Sistnevnte bidrar på de to sporene med svenske Arne Domnerus sekstett, som skapte furore med sin tolkning av den norske nasjonalsangen. Den noe uortodokse tolkningen av Ja, vi elsker ble lenge nektet spilletid på selveste NRK og bookleten med faksimiler fra norsk presse vitner om stor splid i musikkbransjen.

- De improviserer jo ikke over de vanlige akkordene, men over banale akkorder, påstår bransjehøvdingen Egil Monn-Iversen (under).



Det slår meg at konteksten kanskje er det viktigste ved disse utgivelsene. Ikke bare når det gjelder den norske folkjazzkompilasjonen, men kanskje enda mer når det kommer til Fitz Gore-plata. En jamaicaner som spiller spirituell latinjazz i Berlin i kvartettjazz med congas er rimelig kuriøst. Opptakene preges av sprikende lydkvalitet og litt rufsete spill, men også enkelte fine groovepartier.  

Av platas liner-notes, skrevet av et forhenværende bandmedlem, kommer det frem at musikkfilosofien til Gore har mye til felles med Ayler, Cherry, Coleman og resten av frijazzbevegelsen. Selv synes jeg Albert Aylers platetittel Music is the healing force of the universe ganske så fint betegner alvoret i det ekstremt progressive musikksynet denne generasjonen musikerne delte.

Etter å ha rotet litt rundt på Youtube fant jeg også en passende referanse; et utdrag fra en SVT-dokumentar om Don Cherry. Vel verdt en titt, spør du meg.