Motforestilling

Postkort fra utkanten

Joachim Triers Reprise ble fortjent nok en kritikerfavoritt i 2006. For en gangs skyld fikk vi se en norsk film som både var kompleks rent narrativt (med mange mulige interpretasjoner), og full av franske new wave-referanser på en uanstrengt og smakfull måte. Men den taletrengte trønderen Magnus Marsdal var raskt ute med å avfeie filmen subversivt som en "bygdefilm fra Oslo vest".


Marsdal ble altså ikke berørt av filmen, selv om han, som han selv sa, "går på Kunstnernes Hus fra tid til annen", i likhet med Philip & Erik i filmen. I ettertid må man kunne si at han slapp alt for lett unna med dette flåsete utsagnet.

Det har vært en kjensgjerning siden Aristoteles` dager at den enkleste formen å bedømme kunst på, er å avgjøre om man identifiserer seg med den eller ikke.

Men hvor skorta det for Marsdals del? Var karakterene for sjablongaktige? Antagelig ikke, siden de minnet ham om noe han ikke kunne relatere til. Tematikken - middelklasseungdom og angsten for å mislykkes, kjærlighet og angst - burde være universell nok. Det er heller ikke det unge litteraturmiljøet Marsdal føler seg fremmed i (han går jo på Kunstnernes Hus - og skriver selv), men vestkantmiljø-skildringen.








Om jeg skal følge Marsdals slavisk bør jeg altså, som oppvokst på Oslo vest, avfeie endel utpreget trøndersk kultur (ta for eksempel Åge Aleksandersen og Olav Dunn). Ganske enkelt fordi den innehar lokale koder og referanser til miljøer som jeg har vanskelig for å leve meg inn i.

Representasjon er et nøkkelord her. Spesielt tankevekkende for Marsdal bør være at Reprise, etter forholdene, ble en populær film i New York, noe alle disse norske filmene som febrilsk forsøker å overbevise oss om at de er bra, sjelden makter (Lønsj på kino i N.Y.? Neppe).

Jeg er ingen filmviter, men det virker på meg som om Erlend Loe og filmfondets dogme om å "fremme den gode historien" i all hovedsak avstedkommer sjangerløse, likeartede og halvveis vellykka norsk film. Det var nettopp dette som var så befriende med Reprise: den var gjennomført, lett å plassere som miljøskildring og stort sett konsekvent i sin sjangerlek. (Eller unorsk, som John Carew sa om en lovende norsk fotballspiller, noe som vel egentlig betydde at han var bra).

Nouvelle donne.

Dis

Rosa horisonter kan minne deg på så mangt, for eksempel tidenes mest utskjelte norske film, Aune Sands legendariske Dis - en historie om kjærlighet (1995). Dette på tross av at man er for ung til å ha sittet i salen og ledd seg gjennom den.

Og om det er ekstremt oppbrukt å hakke på Sands filmografi, kan man nøye seg med å føye til at man, hverken før eller siden, har sett en film der dialogen i all hovedsak er overlatt til voiceover, med tilsynelatende dype, men akk-så-sjablongaktige, poetiske fraser: "som en du kjente, men egentlig aldri har kjent."



På denne tiden av året kan man også vurdere å adoptere denne minneverdige onelineren:

Hver morgen tar jeg meg en lang, varm dusj og venter på skumringen.

Solguden Ra

Jeg hadde en periode i Trondheim der jeg kastet meg over av alt av 70-tallets mest lugubre filmsjangre: art house, blaxploitation, mockumentary. Også videre. Få overgikk legendariske Space is the place i esoterisk galskap. Musikkmetafilmen er utformet som en reise i Sun Ras overbevisninger om afrofuturismen, sistnevnte en selsom blanding av magisk realisme, sci-fi og kosmologi. Dialogene hvor Sun Ra selv er involvert minner mest om en sektleders.

Altså: montont, gravalvorlig og sykelig dedikert til å predike masse metafysisk tåkeprat.

Av Sun Ras plater er kanskje de tryggeste innkjøpene (hvilket herlig malplassert ord i denne sammenhengen!), Space is the place og Tranquility. Men det er selvsagt alltid fristende å ha albumtitler som The Nubians of Plutonia, Cosmic Tones for Mental Therapy, A Fireside Chat with Lucifer eller Outer Space Employment Agency på hylla/displayet.

Somewhere over the rainbow får også et litt annet betydningsinnhold som inventar i Suns kaotiske diskografi. For orden skyld: Ras romorkester, Arkestra, holder fortsatt koken. 16 år etter hövdingens bortgang.

Fredag og forfatterintervjuer 3

"...the complicated messed-up truth..."

Reisen til Melonia (20 år etter)

Enkelte animasjonsfilmer gjør så sterkt inntrykk på deg som barn at det finnes scener som fremdeles sitter som brent fast i hukommelsen din. Per Åhlins Resan till Melonia fra 1989, er en slik film.

Som en motsats til Disneyfilmenes glansede dyrefigurer skrider Åhlins personlige variasjon over William Shakespeares Stormen fram.

Handlingen utspiller seg på to øyer: den noe utopiske, frodige vulkanøya Melonia, og industrialiserte Plutonia, der barnearbeiderne holdes som slaver i store, grå fabrikkbygninger.

Et ambisiøst, men sterkt filmprosjekt som formelig bobler over av inspirasjon og overskudd. Bare hør på dette metafiksjonelle grepet: figuren William finner manuset til Shakespeares skuespill og øver inn aktene som et slags subplot allerede i begynnelsen av filmen.

Når Plutonia senere blir frigjort på magisk vis, settes stykket opp i et nedlagt teater, der filmen avsluttes med et fyrverkeri av en finale.

Om det euforiske tropeparadiset Melonia kan være i overkant bedøvende, i alle fall i voksen alder, er dystopiske Plutonia desto mer fascinerende: