Beretningen om Monica Zetterlunds liv er en eventyrlig historie, med en ugudelig trist slutt. Zetterlund omkom i en brann i sitt eget hjem i 2005, etter å ha levd de siste årene av sitt liv med en alvorlig ryggskade og en alkoholisme som begge gjorde henne stadig mer isolert fra omverden.
Jeg har nettopp hørt gjennom hennes memoarer, Hågkomster ur ett dåligt minne, i lydbokform. En invalidisert og vemodig Zetterlund forteller om sin karriére med en litt kortpustet og sliten, men engasjert røst.
Selv om jeg ofte finner musikerbiografier for sentrert rundt person og ikke musikk (og denne egentlig ikke kan sees på som et unntak), er det vanskelig å ikke bli rørt. Historien som kretser omkring både jazzen og skuespillerdagene, samt de mange musikerne og mennene hun omga seg med (blant dem en Bergmanfiksert Marlon Brando og en jævlig ubehøvlet Miles Davis), beskriver aller mest hvordan sangtalentet i kombinasjon med en voldsom eventyrlyst slo om kull på hele tilværelsen hennes.
Fra et rent kunstnerisk perspektiv er det sørgelig at Sveriges største jazzsangerinne måtte livnære seg av å være musikalartist. Den firetimers hasteinnspillingen Waltz for Debby, med Bill Evans, var den eneste plateinnspillingen der hun selv fikk gjøre det hun aller mest ønsket: å spille inn jazzlåter og svenske folketoner.
Monica Zetterlund, i likhet med kameraten Cornelis Vreeswijk, brant sitt lys i begge ender. Eller som hun selv sa om Vreesvijk: "Han ville ikke dø nysgjerrig". Det samme kan trygt sies om Zetterlund selv. På grunn av, eller kanskje heller på tross av akkurat dette, har tiden gjort dem til folkhemsfavoritter, allemannseie.
