«Hvem som helst kan høre svakhetene og korte svake toner som brister. Improvisasjonen er full av flukt, spørsmål, desperate gester» skriver Julio Cortazar, en av forfatterne som har vist finest fornemmelse for jazz, i sin novelle dedikert til Charlie Parker (en fremragende tekst som forøvrig åpner med Dylan Thomas` elegiske strofe: «O make me a mask»).1Om Parker var en pionér i den tidligere bebopgenerasjonen, passer beskrivelsen om mulig enda bedre på frijazztrompetisten Don Cherry (1936-1995), mannen som kommuniserte gjennom sine notoriske feiltrinn, i særdeleshet mest kjent for sitt nære samarbeid med saksofonisten og komponisten Ornette Coleman.2
De to skal ha møttes første gang i en platebutikk på 103rd Street.3 Det vites ikke om de allerede her fant sammen i sin rendyrkelse av det ukompliserte, men komplekse, friksjonen; alt dette som skulle danne grunnlaget for en egen gren av frijazzen (eller kanskje riktigere: musikken som senere skulle bli betegnet som det).
Idéen om å fjerne det harmoniske grunnlaget som ble brukt som ramme for all improvisasjon i jazzen, var revolusjonerende. Med dette enkle grepet fulgte også et opprør mot de virtuose bopmusikernes stiliserte tilnærming til musikken. Snart spilte Coleman på en hvit plastikksaksofon, mens Don Cherry blåste av full kraft inn i en lommetrompet.
En periode øvde de i garasjen til saksofonisten George Newman, sammen med Billy Higgins og James Clay. Clay var misfornøyd med de rare notasjonene til Ornette og sluttet etterhvert i bandet, mens Cherry og Higgins (fra tid til annen avløst av Ed Blackwell på trommer) forble trofaste mot Coleman, som til gjengjeld krevde full oppslutning om sin musikkfilosofi, en filosofi som stadig møtte krass motstand fra majoriteten av den amerikanske jazzscenen.
I følge Ed Blackwell ropte en frustrert bassist en gang, midt i en session: «Man, listen! Why don`t you just play something everybody can play?».4
Få steder ville la Colemans band spille musikken sin. Det tok også tid å finne en dedikert bassist, men etter en å ha prøvd ut en rekke forskjellige navn, fant Cherry, Higgins og Coleman omsider Charlie Haden, en talentfull, hvit kontrabassist som vokste opp i en musikkfamilie i Iowa.5 I november 1959 fikk den samme kvartetten et engasjement over seks uker på berømte The Five Spot Café i New York. Dette ble på mange måter frijazzbevegelsens definitive gjennombrudd: i kjølvannet fulgte en håndfull epokegjørende plater, med platetitler like selvhevdende som korrekte; jeg nevner i første rekke Tomorrow is the question (1959), The shape of jazz to come (1959), Change of the Century (1959), This is our music (1960) og Free Jazz (1960).
Etter å ha fulgt Coleman på hans syv første plater forlot imidlertid Don Cherry Ornette i 1961. I årene som fulgte turnerte han både i Amerika og Europa med formidable saksofonister som Archie Shepp, Gato Barbieri og Albert Ayler, uten å slå seg til ro noe sted.
En rask titt på Cherrys historie forteller i det hele tatt mye om en omflakkende tilværelse. Han forlot USA i 1970 og bodde kortere perioder i Paris og Stockholm. Senere kjøpte han et ettroms skolehus i den lille bygda Tågarp i Skåne, sammen med sin kone Moki, som pleide å lage de fargerike klærne Don hadde på seg under konsertene sine.
Cherry reiste konstant rundt i verden og bar med seg en lommeradio overalt hvor han kom. Ofte skal han ha møtt opp på øvelser eller konserter for å inkorporere melodier han hadde funnet underveis. Han skrev en hyllest til afrikansk folkemusikk, Mopti, inspirert av en by i Mali med beliggenhet utover tre sammenhengende øyer, innspilt på ECM-plata Playing (1980).
Kanskje er det vel søkt; men når jeg hører igjennom et annet spor fra den samme ECM-utgivelsen, dukker Flickan i Havanna opp midt under Dewey Redmans saksofonkor. Like etterpå leser jeg i en artikkel at Jan Garbarek angivelig skal ha oppdaget norsk folkemusikk etter et møte med nettopp Don Cherry.6,7Om man vil skrive om Don Cherry med utgangspunkt i utgivelsene han ga ut under eget navn, er det vanskelig å komme utenom Complete Communion, som i sin helhet ble innspilt på julaften 1965. Plata, som har blitt stående som selve hovedverket til Don Cherry, er et pulserende, spontant og mesterlig eksempel på velkomponert improvisasjonsmusikk.
Hele dette ambisiøse prosjektet er i utgangspunktet også en fantastisk selvmotsigelse: frijazz nedskrevet i tilnærmet suiteform, innspilt i løpet av én eneste dag i studio!
Likeledes preges de neste tjue årene av ujevne utgivelser, fra den schizofrene fusionhybriden Brown Rice (1975) til bortglemte Home Boy (1985), en rapplate med diverse aktører fra undergrunnsmiljøet i Paris. Den senere ECM-diskografien hans inneholder fine anslag, men uten å nå opp til 1960-tallets nybrottsarbeider.
På et tidspunkt begynte også rusmisbruk å gjøre spillingen vanskeligere for ham, det gikk mot slutten av hans liv og han slet med å få tilstrekkelig med kraft i hornet. Den allerede sprekkeferdige tonen ble svakere, enkelte ganger spilte han også på tangenter, usammenhengende, nesten lattervekkende.Disse febrilske påfunnene ble ofte etterfulgt av merkelige vokalinnslag, raljering. På senere opptak med Ornette kan man høre hvordan sistnevnte opptrer som en forfjamset kaptein på et nedrykningstruet fotballag, der han tilsynelatende uanfektet forsøker å redde Cherry fra å forgå (for korene til Cherry er virkelig nær ved å havarere).8
Don Cherry flyttet for aller siste gang, til Spania, tidlig på 90-tallet. På kartet kan du lete deg frem til den spanske solkysten, Costa del Sol. En tilreisende musiker forteller om Cherrys ønske om å overvære en flamencokonsert ved et lite sted i nærheten av en innsjø. Kort tid senere døde han, i 1995, ved Alhaurin El Grande, en kystlandsby kjent for så trange gater at trafikken stopper opp.5,9
Noter:
1 Cortazar, Julio: Samlade Noveller, Modernista, Stockholm, 2007.
2 Man kan vanskelig undervurdere betydningen Coleman har hatt som komponist innen jazzen. Der mange fremtredende avantgardemusikere har hatt størst betydning som improvisatører, har de enkle, men de subtile komposisjonene til Ornette vist seg svært anvendelig og slitesterke.
3 http://www.allaboutjazz.com/php/musician.php?id=5668
4 Wilmer, Valerie: As Serious As Your Life, Serpent's Tail, London, 1992.
5 Ryktene forteller at Ornette fikk betalt for å ikke spille saksofonkor med Pee Wee Craytons band i 1953. Dette var forøvrig mens Coleman fremdeles jobbet som heisoperatør ved siden av musikken. Kilde: 4.
6 Det er eiendommelig hvordan historier om en musikers liv nesten alltid handler like mye om andre musikere; Cherry likte visstnok å fortelle om Billie Holliday, om hvordan han pleide å sette skudd med heroin på henne. Kilde: http://www.punk77.co.uk/groups/slitstessapolittinterview3.htm
7 http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2008101715315066520027
8 http://www.youtube.com/watch?v=ODP_P7LvZVw
9 http://www.jazzhouse.org/gone/lastpost2.php3?edit=920558579
