Fan, vad bra ni är! (konsertantegnelser)

LSB på Hornstull Strand, 1. desember:

Trioen Ljungkvist, Strid & Bertling introduseres som verdens beste band. Drøye førti personer i rommet. Åpningen: En slakk swing, jevn prating i bakgrunnen (som alltid på hippe steder der det spilles jazz som et slags emotivt bakteppe). Trioen lar seg ikke stagge: jevn økning til rask swing. Ti minutters saksofonkor. Kruttsterkt nå. Noen går. Like greit.

Notér: Strid er modig. Tør å spille trommesolo stille, lavt, sakte. Folk stilner faktisk. Finstemte trommer (som i godt stemt). Bertling bruker buen som i oppvarmingen til en orkesterprøve (gangbart bilde?). Filmskjermen i bakgrunnen viser King Kong uten lyd (sjekke årstall? Svarthvittversjonen). Bassklarinett og bassen i samspill med tommene. Jævlig organisk, i betydningen akustisk lyd, kvalitetsinstrumenter; folk som har brukt mange år på å tilegne seg en skikkelig tone i hornet.

Men kanskje litt "tregira"? Veksler mellom rubato/medium swing, lavmælt free-time og fullt kjør (både i og ute av takt).












Høy kvinnelatter under et fint basskor. Faen heller. Lar jeg meg for lett provosere? Kanskje like malplassert som poesi i det offentlige rom. Derfor nødvendig. Da Bergman døde skrev en britisk kritiker: "filmene hans gjorde meg deppa". Og så? Gjenkjenner en låt: LSB Vals. Strid kliner til med et slag i ff midt i balladen. Folk skvetter, reellt.

Imponerende tydelighet i lange strekk. Påtvinger seg oppmerksomheten min. Ljungkvist, en tendens: endevender enkle rytmiske motiv, forandrer dynamikken, tvinger trioen inn i stemningsskifter. En publikummer gir dem følgende epitet i pausen (en bekjent?): Fan, vad bra ni är!

Andre sett: L. bytter til klarinett. Lytting (eksepsjonelt, dette). Der Nilssen-Love spiller jevne virvler er det noe skredaktig over Strids spill, overaskelsesmomenter! Kanskje tjuefem personer igjen i publikum nå (det er sen tirsdag kveld). Sedvanlig: den ene karen foran scenen som frenetisk vugger hodet og høyrefoten til åttendelene. Humor: de stopper kort, ler, spiller videre. Siste låta? Overhørt i salen: "Er den musikken sånn her hele tiden?"

Applaus, ganske hjertelig.

Reisen til Melonia (20 år etter)

Enkelte animasjonsfilmer gjør så sterkt inntrykk på deg som barn at det finnes scener som fremdeles sitter som brent fast i hukommelsen din. Per Åhlins Resan till Melonia fra 1989, er en slik film.

Som en motsats til Disneyfilmenes glansede dyrefigurer skrider Åhlins personlige variasjon over William Shakespeares Stormen fram.

Handlingen utspiller seg på to øyer: den noe utopiske, frodige vulkanøya Melonia, og industrialiserte Plutonia, der barnearbeiderne holdes som slaver i store, grå fabrikkbygninger.

Et ambisiøst, men sterkt filmprosjekt som formelig bobler over av inspirasjon og overskudd. Bare hør på dette metafiksjonelle grepet: figuren William finner manuset til Shakespeares skuespill og øver inn aktene som et slags subplot allerede i begynnelsen av filmen.

Når Plutonia senere blir frigjort på magisk vis, settes stykket opp i et nedlagt teater, der filmen avsluttes med et fyrverkeri av en finale.

Om det euforiske tropeparadiset Melonia kan være i overkant bedøvende, i alle fall i voksen alder, er dystopiske Plutonia desto mer fascinerende:

Som Mozart, uten klassisk musikk

Det er ikke hverdagskost med ambisiøse, uavhengige norske hip-hoputgivelser. Plastic Strips flunkende nye kompilasjon med de fremadstormende norske produsentene J-Ramm, Kolon Productions, Nutsons og Clark F. er derfor et kjærkomment tilskudd på stammen.

Albumet er en slags showcase med både instrumentaler og vokalspor, hvor hver av produsentene har fått sin egen bolk.

Førstemann ut, Tønsbergprodusenten J-Ramm, har en fin sans for effektive samples og en slepen og sjelfull sound. I tillegg er vokalsporene gjestet av flere spennende navn. Frank`N`Dank-låta Inhale/exhale er seig og frisk, mens Dilla-referansene er så åpenbare at du ikke engang trenger å ha hørt den avdøde produsenten for å bli klar over dem.

FLG og Intact i Kolon Productions tar opp hansken med hele elleve spor. Kontrasten til J-Ramms produksjoner er ikke så stor, men Kolon har en anelse mer funkdrevne låter. Også her er helhetsinntrykket positivt, settet virker gjennomarbeidet og inspirert. Detroitduoen Leaf Erikson & Baatin (Slum Village) dukker opp på småpene Grow, men jeg synes faktisk produksjonen imponerer mer enn rappinga.

Å høre veteranene i The Nutsons etter J-Ramm og Kolon er som å reise noen år tilbake i tid i løpet av stunden det tar å fortære en kopp kaffe. Plutselig gjør tyngre trommelyder seg gjeldende. Lydbildet er også annerledes, med "chopped and screwed"-elementer, cuts og tilfang av old school-basslinjer. Settet til The Nutsons er forøvrig det korteste her, men brødreparet gjør på ingen måte skam på navnet sitt.

Midtveis begynner imidlertid de hjemlige rapperne å dukke opp for alvor og dette svekker plata litt, etter min mening.

For all del, RSP, Jaa9 & Onkl P og Organism 12 er respekterte navn, men du vet omtrent hva du får. "9 og P, vi har gjort det siden gamle dager", rimer Onkl P. Noe han forsåvidt har helt rett i. Problemet er bare at de gjør nesten akkurat samme rigide staccatoskrytegreia i dag som for fem-seks år siden, totalt blottet for variasjon.

Men dette skulle handle om produsentene. Den siste som er representert på albumet, tidligere Ville Vestfoldmedlem Clark F., lager beats med ganske rå og synthbasert dirty south-sound, godt tilpasset likesinnede, for eksempel rapperen Loys Doy. Et stilbevisst bidrag, selv om jeg synes de mange forsøkene på å lage fengende hooks blir litt for krampaktige.

Uansett gjør Kolon og J-Ramms produksjoner dette albumet verdt prisen alene. Samtidig lover Plastic Strip mer ny musikk fremover, og jeg applauderer.

Svart hår i suppeform?

Det svært sympatiske plateselskapet Plastic Strip sendte meg nylig en pakke med to splitter nye utgivelser: den jamaicanske saksofonisten Fitz Gore & The Talismen og samleren Black is the color of my true love`s hair - Norwegian Folk Jazz 1971-1977.

Altså en fin start på helgen og bloggen, med tanke på at enmannsforetaket til Lars Mørch Finborud har kommet opp med et fint knippe utgivelser de siste par årene, fortrinnsvis fra de rikholdige arkivene til NRK og Henie Onstad-senteret.

Black is the color of my true love`s hair er et utvalg folkemusikk-inspirert jazz (eller omvendt), hentet fra et antall plater som lenge har innehatt en viss kultstatus. Leter du rundt i hyllene på et antikvariat i en av de større norske byene vil jeg derfor tro at du kan finne et par av de  utrydningstruede LP-ene som er representert her, alle med to spor hver.

For meg er det meste av materialet "nytt", selv om både Terje Rypdals grimme effektbruk og det svært tidstypiske lydbilde, ikke kommer som noen stor overraskelse på meg. Jeg synes derimot det er påfallende hvor mye bedre den svenske jazzen låter på denne tiden, både hva produksjon og samspill angår.

Antagelig var det også derfor Norges beste jazztrommeslager, Egil "Bop" Johansen, flagget ut. Sistnevnte bidrar på de to sporene med svenske Arne Domnerus sekstett, som skapte furore med sin tolkning av den norske nasjonalsangen. Den noe uortodokse tolkningen av Ja, vi elsker ble lenge nektet spilletid på selveste NRK og bookleten med faksimiler fra norsk presse vitner om stor splid i musikkbransjen.

- De improviserer jo ikke over de vanlige akkordene, men over banale akkorder, påstår bransjehøvdingen Egil Monn-Iversen (under).



Det slår meg at konteksten kanskje er det viktigste ved disse utgivelsene. Ikke bare når det gjelder den norske folkjazzkompilasjonen, men kanskje enda mer når det kommer til Fitz Gore-plata. En jamaicaner som spiller spirituell latinjazz i Berlin i kvartettjazz med congas er rimelig kuriøst. Opptakene preges av sprikende lydkvalitet og litt rufsete spill, men også enkelte fine groovepartier.  

Av platas liner-notes, skrevet av et forhenværende bandmedlem, kommer det frem at musikkfilosofien til Gore har mye til felles med Ayler, Cherry, Coleman og resten av frijazzbevegelsen. Selv synes jeg Albert Aylers platetittel Music is the healing force of the universe ganske så fint betegner alvoret i det ekstremt progressive musikksynet denne generasjonen musikerne delte.

Etter å ha rotet litt rundt på Youtube fant jeg også en passende referanse; et utdrag fra en SVT-dokumentar om Don Cherry. Vel verdt en titt, spør du meg.