Varmestafetten

70-årsdagen til Jan Erik Vold markeres med utgivelse, gjendiktinger og fest på Internasjonalen førstkommende fredag. Varm opp med blogginnlegg og et langt intervju i Store Studio.

Eller diktet Å møte en gammel kjenning noen år senere, umiskjennelig Voldsk.

I Volds vold

Snart kan man feire 70-årsdag. I dette tilfellet tidligst den 18. oktober, når Oslo 3-dikteren Jan Erik Vold har bursdag.

En dag som skal feires ettertrykkelig med en etterlengtet samler full av Volds tonesatte poesi, utgitt på Plastic Strip.

Og du kan si hva du vil, Vold har alltid vært en eksentriker, som ung beint fram flamboyant, senere blir han også kjent som en uforbederlig nostalgiker (som i diktet nedenfor).

Men landets mest folkekjære beatpoet er også en enestående litterær misjonær, en norsk importør av haiku og beat og en underminert essayforfatter, foruten sine mer velkjente eksalterte, avvæpende og hverdagslige dikt.

Byen ved hoggjernets fot

First we take
Manhattan, sa han. Then
we take Berlin Det hørtes jo
fint ut. Først tar vi
Kampetrikken. Så
tar vi Jarlen Kino. Så tar

vi Vestkantbadet. Og Folketrygden
tar vi. Samt Markushjemmet, fem bibliotekfilialer
og Lovisenberg

som bydelssykehus. Oslo Havn
fyller vi opp med container-firkanter. Trikkesløyfa
ved Ullevål Hageby skjærer vi av

på midten. Og tømmer Oksefontenen
på Torshaug for vann. Lever du ‘a Karlsen? Takk
som spør. For Statsministeren

består. Og Finansministeren bedyrer. Og skjermede
direktører daler ned i skjul. Så tar vi
Rolf Stenersens malerisamling og henger den opp

på veggene i UNI Storebrands gamle
kontorlokaler. Vi lar Jan Erik
forklare sammenhengen. Vi kaller det GALLERI

hvis noen mukker. Vi lar Terje forklare
sammenhengen. Så spikrer vi opp
suppestasjoner på hvert byfornyet gatehjørne. Men først

etter OL-94, først etterpå! Vi lar
Gerhard forklare sammenhengen. Så setter vi på den nye
skiva til Leonard Cohen. Give me back

the Berlin Wall, sier han. Give me
Stalin. So long, Marianne! Mari-Anne er norsk.
Det er typisk norsk å være Leonard Cohen, sier Gro

mens desembersolen kaster de siste stråler
mot Hotell Hoggjernet. Han selger 200.000. Kanskje han
kunne skrive mine Aftenpost-kronikker?

Som Mozart, uten klassisk musikk

Det er ikke hverdagskost med ambisiøse, uavhengige norske hip-hoputgivelser. Plastic Strips flunkende nye kompilasjon med de fremadstormende norske produsentene J-Ramm, Kolon Productions, Nutsons og Clark F. er derfor et kjærkomment tilskudd på stammen.

Albumet er en slags showcase med både instrumentaler og vokalspor, hvor hver av produsentene har fått sin egen bolk.

Førstemann ut, Tønsbergprodusenten J-Ramm, har en fin sans for effektive samples og en slepen og sjelfull sound. I tillegg er vokalsporene gjestet av flere spennende navn. Frank`N`Dank-låta Inhale/exhale er seig og frisk, mens Dilla-referansene er så åpenbare at du ikke engang trenger å ha hørt den avdøde produsenten for å bli klar over dem.

FLG og Intact i Kolon Productions tar opp hansken med hele elleve spor. Kontrasten til J-Ramms produksjoner er ikke så stor, men Kolon har en anelse mer funkdrevne låter. Også her er helhetsinntrykket positivt, settet virker gjennomarbeidet og inspirert. Detroitduoen Leaf Erikson & Baatin (Slum Village) dukker opp på småpene Grow, men jeg synes faktisk produksjonen imponerer mer enn rappinga.

Å høre veteranene i The Nutsons etter J-Ramm og Kolon er som å reise noen år tilbake i tid i løpet av stunden det tar å fortære en kopp kaffe. Plutselig gjør tyngre trommelyder seg gjeldende. Lydbildet er også annerledes, med "chopped and screwed"-elementer, cuts og tilfang av old school-basslinjer. Settet til The Nutsons er forøvrig det korteste her, men brødreparet gjør på ingen måte skam på navnet sitt.

Midtveis begynner imidlertid de hjemlige rapperne å dukke opp for alvor og dette svekker plata litt, etter min mening.

For all del, RSP, Jaa9 & Onkl P og Organism 12 er respekterte navn, men du vet omtrent hva du får. "9 og P, vi har gjort det siden gamle dager", rimer Onkl P. Noe han forsåvidt har helt rett i. Problemet er bare at de gjør nesten akkurat samme rigide staccatoskrytegreia i dag som for fem-seks år siden, totalt blottet for variasjon.

Men dette skulle handle om produsentene. Den siste som er representert på albumet, tidligere Ville Vestfoldmedlem Clark F., lager beats med ganske rå og synthbasert dirty south-sound, godt tilpasset likesinnede, for eksempel rapperen Loys Doy. Et stilbevisst bidrag, selv om jeg synes de mange forsøkene på å lage fengende hooks blir litt for krampaktige.

Uansett gjør Kolon og J-Ramms produksjoner dette albumet verdt prisen alene. Samtidig lover Plastic Strip mer ny musikk fremover, og jeg applauderer.

Svart hår i suppeform?

Det svært sympatiske plateselskapet Plastic Strip sendte meg nylig en pakke med to splitter nye utgivelser: den jamaicanske saksofonisten Fitz Gore & The Talismen og samleren Black is the color of my true love`s hair - Norwegian Folk Jazz 1971-1977.

Altså en fin start på helgen og bloggen, med tanke på at enmannsforetaket til Lars Mørch Finborud har kommet opp med et fint knippe utgivelser de siste par årene, fortrinnsvis fra de rikholdige arkivene til NRK og Henie Onstad-senteret.

Black is the color of my true love`s hair er et utvalg folkemusikk-inspirert jazz (eller omvendt), hentet fra et antall plater som lenge har innehatt en viss kultstatus. Leter du rundt i hyllene på et antikvariat i en av de større norske byene vil jeg derfor tro at du kan finne et par av de  utrydningstruede LP-ene som er representert her, alle med to spor hver.

For meg er det meste av materialet "nytt", selv om både Terje Rypdals grimme effektbruk og det svært tidstypiske lydbilde, ikke kommer som noen stor overraskelse på meg. Jeg synes derimot det er påfallende hvor mye bedre den svenske jazzen låter på denne tiden, både hva produksjon og samspill angår.

Antagelig var det også derfor Norges beste jazztrommeslager, Egil "Bop" Johansen, flagget ut. Sistnevnte bidrar på de to sporene med svenske Arne Domnerus sekstett, som skapte furore med sin tolkning av den norske nasjonalsangen. Den noe uortodokse tolkningen av Ja, vi elsker ble lenge nektet spilletid på selveste NRK og bookleten med faksimiler fra norsk presse vitner om stor splid i musikkbransjen.

- De improviserer jo ikke over de vanlige akkordene, men over banale akkorder, påstår bransjehøvdingen Egil Monn-Iversen (under).



Det slår meg at konteksten kanskje er det viktigste ved disse utgivelsene. Ikke bare når det gjelder den norske folkjazzkompilasjonen, men kanskje enda mer når det kommer til Fitz Gore-plata. En jamaicaner som spiller spirituell latinjazz i Berlin i kvartettjazz med congas er rimelig kuriøst. Opptakene preges av sprikende lydkvalitet og litt rufsete spill, men også enkelte fine groovepartier.  

Av platas liner-notes, skrevet av et forhenværende bandmedlem, kommer det frem at musikkfilosofien til Gore har mye til felles med Ayler, Cherry, Coleman og resten av frijazzbevegelsen. Selv synes jeg Albert Aylers platetittel Music is the healing force of the universe ganske så fint betegner alvoret i det ekstremt progressive musikksynet denne generasjonen musikerne delte.

Etter å ha rotet litt rundt på Youtube fant jeg også en passende referanse; et utdrag fra en SVT-dokumentar om Don Cherry. Vel verdt en titt, spør du meg.