Fan, vad bra ni är! (konsertantegnelser)

LSB på Hornstull Strand, 1. desember:

Trioen Ljungkvist, Strid & Bertling introduseres som verdens beste band. Drøye førti personer i rommet. Åpningen: En slakk swing, jevn prating i bakgrunnen (som alltid på hippe steder der det spilles jazz som et slags emotivt bakteppe). Trioen lar seg ikke stagge: jevn økning til rask swing. Ti minutters saksofonkor. Kruttsterkt nå. Noen går. Like greit.

Notér: Strid er modig. Tør å spille trommesolo stille, lavt, sakte. Folk stilner faktisk. Finstemte trommer (som i godt stemt). Bertling bruker buen som i oppvarmingen til en orkesterprøve (gangbart bilde?). Filmskjermen i bakgrunnen viser King Kong uten lyd (sjekke årstall? Svarthvittversjonen). Bassklarinett og bassen i samspill med tommene. Jævlig organisk, i betydningen akustisk lyd, kvalitetsinstrumenter; folk som har brukt mange år på å tilegne seg en skikkelig tone i hornet.

Men kanskje litt "tregira"? Veksler mellom rubato/medium swing, lavmælt free-time og fullt kjør (både i og ute av takt).












Høy kvinnelatter under et fint basskor. Faen heller. Lar jeg meg for lett provosere? Kanskje like malplassert som poesi i det offentlige rom. Derfor nødvendig. Da Bergman døde skrev en britisk kritiker: "filmene hans gjorde meg deppa". Og så? Gjenkjenner en låt: LSB Vals. Strid kliner til med et slag i ff midt i balladen. Folk skvetter, reellt.

Imponerende tydelighet i lange strekk. Påtvinger seg oppmerksomheten min. Ljungkvist, en tendens: endevender enkle rytmiske motiv, forandrer dynamikken, tvinger trioen inn i stemningsskifter. En publikummer gir dem følgende epitet i pausen (en bekjent?): Fan, vad bra ni är!

Andre sett: L. bytter til klarinett. Lytting (eksepsjonelt, dette). Der Nilssen-Love spiller jevne virvler er det noe skredaktig over Strids spill, overaskelsesmomenter! Kanskje tjuefem personer igjen i publikum nå (det er sen tirsdag kveld). Sedvanlig: den ene karen foran scenen som frenetisk vugger hodet og høyrefoten til åttendelene. Humor: de stopper kort, ler, spiller videre. Siste låta? Overhørt i salen: "Er den musikken sånn her hele tiden?"

Applaus, ganske hjertelig.

Stockholm (i pur Filmavisenstil)

Blant de mest minneverdige sitatene fra kommentatorsporet er disse:
...being a city without slums or beggars...
...Sweden is probably the most electrified country in the world...
...and here we introduce two attractive women. Just to prove our point...

Bydelsbetraktninger: Östermalm

Desto lenger man bor i en by, desto merkeligere føles det å skrive om den som om man var en nykommer.

Derfor tror jeg Östermalm blir den siste delen av Stockholms innerstad jeg skriver om. Kungsholmen og Norrmalm får ha meg unnskyldt.

I alle fall: Etter at studiehverdagen så smått har kommet i gang, var et besøk på den norske ambassaden i forbindelse med valget, en god anledning til å ta Östermalm nærmere i øyensyn. Ambassaden ligger riktignok i et separat strøk litt utenfor bydelsgrensa, men på veien til og fra kan man passere gjennom de gamle slumkvarterene som under Sveriges stormaktsdager ble forvandlet til et fornemt bygårdsstrøk.

Östermalm har i over 100 år vært Stockholms desidert rikeste område, en parisisk kloning av en bydel, med høye bygårder, smekre salgshaller og en usedvanlig velkledd befolkning.

Det mangler imidlertid litt på folkelivet her, om man da ikke tar seg nedover mot Stureplan (Skandinavias mest famøse utelivsstrøk?). Om man vil henge et mer upretensiøst sted er derimot Klaraplan et godt valg, sentrert rundt en usedvanlig stor fontene, et slags Place de l`Étoile i miniatyr.

Underveis kom jeg inn på en liten tankerekke rundt dette med fornemme bystrøk.

Forløpet: Jeg plukket opp Nöjesguiden, Stockholms svar på Natt&Dag. Det er ikke så ofte man opplever å finne noe givende i slike gratismagasiner, men det var faktisk et intervju her som vekket min interesse:

En av Sveriges mest anerkjente låtskrivere, Mauro Scocco, oppvokst på Östermalm, blir portrettert. Under intervjuet får Scocco et spørsmål fra journalisten som lyder omtrent som følger:

- Er det ikke rart at det er så sjelden med kunstnere som kommer fra rikmannsstrøk som Östermalm?

Svaret fra artisten er at han tror det skyldes at bakgrunn journalistisk sett ikke er et like stort tema dersom man er fra "byens bedre deler".

Jeg gjør et kjapt Wikipediasøk når jeg kommer hjem. Dette røper at to av de absolutte største moderne kunstnerne i Sverige kommer fra Östermalm: Ingmar Bergman og Hjalmar Söderberg. Og hvorfor skulle det være rart at kulturpersonligheter vokser opp eller virker i den mest velstående delen av byen?

I praksis vil jeg tro det kommer flere skuespillere og forfattere fra Oslo 3, enn fra Finnmark, selv om folketallet ikke er altfor forskjellig. Men så det blir kanskje bedre biografier av typen My Fair Lady enn av Prinsesse på Prøve...

Bydelsbetraktninger: Norra Djurgården

Merkelig, men sant, i Stockholm har dyrehagen tatt opp en uvanlig stor andel av byen, i alle fall hvis vi skal tro kartet, der to av de største bydelsområdene begge bærer navnet Djurgården.

Men alt har som kjent en naturlig forklaring, og det viser seg at det hele har mer med royale navneskikker å gjøre enn beholdningen av dyr. Bydelene bærer nemlig navn etter kongens tidligere jaktmarker, må vite.

Og mens Södra Djurgården kan skilte med (allsang på) Skansen, Wasamuséet, ambassadestrøket og tivoliet på Gröna Lund, er Norra Djurgården verdens første økopark, samt inneholder de fleste høyere utdanningsinstitusjonene i byen.

Universitetet i Stockholm ligger altså svært så idyllisk til, blant eikeskog og parker, der sauer, hester og kuer beiter.

I likhet med Blindern er imidlertid bygningene preget av en viss kommunal boligestetikk. Arkitekten skal etter sigende ha hatt en metaforisk tanke om at universitet skulle prydes av samme farge som himmelen. (Tolk den!) Til tross for den kunstferdige prosjektbeskrivelsen, ser imidlertid bygget mest azurblått ut, på en ikke altfor flatterende måte.

Hittil har jeg sett bedrevet tiden med å se meg rundt, innrede og lese svenske bøker. Men nå skal altså disse beskjeftigelsene skiftes ut med azurblått, økopark og 7-Eleven på campus.

Välkomna till Stockholms Universitet, som dom brukar säga.

Som å se maling tørke

For alle dere klaffebroelskere der ute!

Morsomme momenter

Noen funfacts jeg har kommet over på mine første dager i stan:

- Rådhuset i Stockholm er nøyaktig en meter høyere enn rådhuset i København. Men om arkitekten maktet å bygge noe som overgikk danskenes monumentale rådhus, oversteg prosjektet likevel budsjett med flere millioner svenske kroner. I 1923!

- Stockholm er den byen i Europa som produserer mest (pop)musikk, nest etter London.

- Fordi den svenske hovedstaden har vokst fra både Oslo og København, har den de siste årene slått seg på hardt på brystet og like gjerne utnevnt seg selv til Skandinavias hovedstad. Til stor forargelse fra danskene, selvfølgelig.

- Perioden mellom 23. juli og 23. august er det rötmånad i Sverige. Vi har et lignende begrep for denne fuktige måneden også på norsk, nemlig hundedager, men jeg har aldri egentlig bitt meg noe særlig merke i det. I gamle dager var det derimot et slør av mystikk forbundet med sensommerens fuktige hete, blant annet trodde man det var onde ånder som førte til at maten råtnet raskere.

Det som i alle fall sikkert er at rötmånaden er svært merkbar i denne delen av Sverige, som jo er omgitt av vann på alle kanter. Høyere luftfuktighet kan jeg faktisk ikke huske å ha opplevd i Skandinavia. Klærne, kroppen, gresset, maten, alt er fuktig. Og det hjelper ikke stort å sitte stille heller.

- Familien Nobels sprengstoffabrikk befant seg i et tettbygd område på Söder, uten offentlig tillatelse. Men Alfred Nobels bror, Emil, døde her, bare 21 år gammel, i en eksplosjon som oppsto under et eksperiment med nitroglyserin. Dette "nobelske smellet", som det ble kalt på folkemunne, førte til at den talentfulle forskerfamilien ble tvunget til å flytte på landet.

Bydelsbetraktninger: Hammarby Sjöstad

Det er en eiendommelig opplevelse å bo i en nyopprettet bydel. På mange måter er Sjöstaden som et akvariumskompleks: tidsriktige høyblokker med store vinduer, blandingen av grønne flekker og svært urban bebyggelse, høymoderne trikketrasé, det aller nødvendigste av forretninger, samt et antall kaféer og restauranter.

Det hele virker planlagt ned til hver minste detalj.

Litt bakgrunn: Frem til 2050 er Stockholms samlede befolkningstall antatt å øke med en halv million, et tall som i dag tilsvarer Göteborgs befolkning.

Derfor bygges byen kraftig ut, spesielt i de gamle industriområdene rundt Stockholms mange kanaler og sluser. Prosjektet Hammarby sjöstad ferdigstilles i 2012 og dette er et av de største pågående byutviklingsprosjektene, med over 20.000 nye leiligheter.

I tillegg er Sjöstaden en toppmoderne økobydel, noe som blant annet innebærer at regnvann brukes til vann og avløp.

Estetisk er det luftig og overraskende sjarmerende her, til å være som hentet ut fra et moderne arkitektfirmas våteste drømmer, der utnyttelse av rom, samt blandingen av natur og funksjonalitet danderes med edruelig beplantning, brostein og benker.

Illustrerende gatenavn: Lugnets Allé.

Heldigvis føles også det gamle industrilandskapet sterkt tilstedværende, i form av gamle kaianlegg, heisekraner og gjenværende industritomter.

Og flust av nøkkeroser i kanalen.

Bydelsbetraktninger: Södermalm

En liten oppdatering etter to dager i utlendighet.

Mitt nye tilholdssted er i Hammarby sjöstad, en nyetablert bydel söder om söder.

Men dagen i dag ble benyttet til en liten oppdagelsesferd i en av Stockholms største bydelsområder, Södermalm. For å komme seg dit trengs både tvärrbanan og tunnelbanan, men på grunn av rimelig effektiv kollektivtransport tok reisen mindre enn et kvarter. Akkompagnert av den siste plata til PJ Harvey og John Parish, en styggpen plate som forøvrig anbefales på det varmeste.



Uansett: etter å ha vandret en ettermiddag gatelangs i Sveriges svar på Grünerløkka, er det mange inntrykk å fordøye. Eller vent, å kalle Söder Sveriges Grünerløkka er forresten en Oslosentrisk fornærmelse. Mot begge bydelene. For Söder er virkelig en storbybydel. Ikke et forvokst Grünerløkka, med et par store gater og noen kvartal på tvers, men snarere en høyreist og diger arbeiderbydel, som under mellomkrigstiden faktisk hadde opp mot 150 000 innbyggere, i motsetning til dagens befolkningstall på omlag 100 000, innenfor "tullerna".



Husene er høyere her, gatene er lengre og breiere, i alle fall opp til høydedragene der gamlebybebyggelsen og brosteinsbelagte gater tar over, i en sammenhengende bergogdalebane-arkitektur som vender ut mot Gamla Stan.

Karakterisk for gatebildet i Söder er særlig gasslyktene og tettheten av kneiper, ofte med populære motesjapper vis-á-vis. Og om dette høres ut som en frase fra en fordømt reiseguide, så er det likevel ganske så sannferdig.

Sammenlignet med Oslo er gatene her også svært folketette. Trengselen er i det hele tatt påtagelig, og du sitter sjelden alene i en toseter på t-banen, selv i feriemåneden august.



Økologisk er et stikkord i hele bydelen. Det er nesten umulig å finne dagligvarebutikker eller kaféer der du ikke tilbys "ekologiskt" i første omgang, for så å eventuelt måtte spørre eller lete deg frem til alternativet, de ikke-økologiske produktene.

Et mulig tilskudd til svenskevits-stammen er det kuriøse poenget at SL har tatt seg bryet verdt å merke rullebanene med skilter der det står "upp" eller "ej upp" - som om man ikke skulle evne å avsløre forskjellen ved å se på rulletrappa hvilken vei den beveger seg!

I serviceyrket er svenskene imidlertid oss fullstendig overlegne. Når to av tre kassadamer i løpet av dagen spør meg: "Är du norsk?", fortsetter "Va gör du i stan?", for så å følge opp med et smilende "Välkommen till Stockholm", slår de galant beina under myten om stockholmernes storbydekadanse.

Men så skal det vel også sies at den tredje svarte meg på kav svenskengelsk.

Mens jeg på min side har pugget nok i forkant av min kommende svenskprøve til å finne ut av noen eiendommelige oversettelser allerede; min foreløpige favoritt er rumrent, en mer generell variant av stuereint.

Fortsettelse følger.

Mina drömmars stad

John Coltrane spilte inn den den svenske folketonen Ack, Värmeland du sköna på LP-en Impressions (1963), under tittelen Dear Old Stockholm.

Selv mener jeg Impressions er en av de mer undervurderte Coltrane-utgivelsene (hvis en slik beskrivelse overhodet gir noen mening), kanskje fordi den består av en ansamling mer eller mindre spontane innspillinger.

Original-LP-en består i all sin enkelhet av det modale tittelsporet, esoteriske India, den flotte balladen After The Rain og midtempo-bluesen Up Against The Wall, foruten den omtalte svenske folketonen, som Coltrane ofte spilte live på begynnelsen av 60-tallet.Oversettelsen av denne, som altså innebærer en "forflyttning" fra Värmeland til Stockholm er besynderlig (og en slags personifisering av denne er faktisk Monica Zetterlund, som ble født i Värmelandsdistriktet i 1937 og døde i Stockholm i 2005, under tragiske omstendigheter).

Det kan ha vært Stan Getz som først døpte om folketonen den svenske historikeren Anders Fryxell gav navnet Värmlandsvise i 1822. Dette er mest plausibelt; da Getz giftet seg med en svensk kvinne da han flyttet til Europa for å bukt med rusproblemene sine. Han spilte også inn låta lenge før Coltrane, allerede i 1951.

Andre tidlige versjoner av låta er spilt inn av Miles Davis (1952), Donald Byrd (1958) og Bud Powell (1963).

Turnerende jazzmusikere viste stor affeksjon for den svenske hovedstaden, så vel som for København og Paris, de store europeiske jazzbyene på denne tida. Hvis du følger denne linken kan du høre mer om hvorfor.

Coltrane-kvartetten med Coltrane, Elvin, Garrison og Tyner spilte live i Stockholm i 1962. Angivelig har en ivrig publikummer filmet seansen på gudene-vet-hva-slags medium og foreviggjort et fabelaktig fantasifoster av et band under en fremføring av I Want to talk about you, en ballade av Billy Eckstine.

Man kan tydelig høre hvordan kvartettens uttrykk er i ferd med å utkrystallisere seg, og det kulminerer et par år senere med A Love Supreme. Standardlåta spilles lyrisk, lett, men likevel energisk, Coltrane er på hugget, tar sjanser, han improviserer konsentrerte, radbrekkende motiv underveis i koret, mens kompet sitter som støpt og Elvin følger uavbrutt opp med alle sine epokegjørende særtrekk: bomber, synkoper, fills.