26. juni skriver
Jan Kjærstad en kronikk i Aftenposten om norsk litteraturs allmenntilstand. Bakteppet er som følger:
Vetle Lid Larsen kalte tidligere i år norske kunstnere for feige og ønsket seg
mer politisk kunst.
Tore Renberg på sin side markerte seg med et essay i Klassekampen der han sverger til
festlig litteratur.
Kjærstad åpner med å avfeie polemikken til de ovennevnte. Det er forøvrig lite nytt å anspore i kronikken, utover det åpenbare poenget, som det selvsagt er lett være enig i: at mer eller mindre
programfestet litterært innhold, slik Lid Larsen og Renberg etterlyser, er mindre vesentlig enn form, fortelling og språk.
Kjærstad skisserer videre en oversikt over de viktigste romantypene i dag. Han ettersøker altså en mer nyskapende norsk litteratur.
Det finnes flere problematiske aspekter ved en slik innfallsvinkel. Er det fruktbart å påkalle nye kunstformer? I hvilken grad er det rimelig å forvente at akkurat norske forfattere skal initiere en ny litteratur?
Kanskje enda mer relevant å spørre seg er hvorvidt romanen bør være norsk litteraturs primære tumleplass, slik det insinueres i kronikken.
En liten digresjon: Det bugner av underholdningslitteratur i norske bokhandler, i form av serieromaner,
chic-lit, fantasy og krim.
- Hvis jeg ikke skjønner noe i løpet av de første sidene, legger jeg fra meg boka, opplever jeg å få høre i bokhandelen der jeg jobber.
Tor Ulven skal ha sagt at folkeopplysningstanken har gått så langt som til at alle i utgangspunktet skal kunne like alt. Noe som i ytterste konsekvens medfører at smale kunstfenomener må forsvare sin eksistensberettigelse, fordi de ikke har et like bredt nedslagsfelt som populærkulturen.
Dette er et spesielt godt poeng.
Særlig fordi litteraturens styrke ligger i
underliggjøringen, som Kjærstad ganske riktig påpeker. Det er her litteraturen har sitt fortrinn, fremfor mer umiddelbare kunstuttrykk som film og musikk.
Men denne kompleksiteten gjør samtidig litteraturen utilgjengelig. Kjærstad unnlater i stor grad å ta tak i den viktigste problemstillingen i forhold til ethvert ønske om ny litteratur: spørsmålet om leserforventinger.
Da jeg intervjuet
Tomas Espedal for
Studentradioen i Trondheim i fjor høst, holdt han et foredrag på litteraturhuset under parolen
Trenger litteraturen lesere?Espedal er opptatt av at det finnes for mange sementerte litterære forventinger hos lesere og forlag. Det radikale botemiddelet, i følge Espedal, er å ignorere disse.
Man kan mene mye om dette synspunktet, men det er uansett verdt å merke seg at der hvor han har møtt mest motbør på bakgrunn av dette utspillet, er innad i det litterære miljøet.
- Det vekker alltid samme reaksjon, aggresjon. Og spesielt fra andre forfattere. En ting er at leserne blir provosert, en helt annet sak er at det er forfatterne som blir provosert. Da må man trenge inn i noe som er veldig komplisert, hvorfor man skriver, fortalte Espedal under intervjuet.
Han er også en av forfatterne som fremheves av Kjærstad i
kronikken, men der Kjærstad tar ham til inntekt for nyskapende romankunst, uttrykker Espedal på sin side et ønske om å eksperimentere utenfor "sjangerveggene".
- En bok behøver ikke nødvendigvis være en roman eller en novelle, men det kan være en bok. En bok kan inneholde alt.Det er vanskelig å være uenig med Espedal i hans
understatement. I stedet for å lengte etter forlystelseslitteratur, mursteinsromaner eller nye norske romanformer, kan man kanskje begynne med å diskutere
hvorfor den norske litteraturen ofte antar den formen den gjør.
Likeledes kan man undre seg over at
litteraturdebatten i norsk media stadig fortoner seg som en slags øvelse i å vente på
Godot.
Enkelte animasjonsfilmer gjør så sterkt inntrykk på deg som barn at det finnes scener som fremdeles sitter som brent fast i hukommelsen din. Per Åhlins Resan till Melonia fra 1989, er en slik film.
