Rugstads repertoar

Jeg intervjuet oversetteren Christian Rugstad for Radio Revolt i fjor høst. Faktisk har jeg vanskelig for å huske i hvilken forbindelse, men det var i alle fall et intervju jeg hadde et sterkt ønske om å gjennomføre, av interesse for prosjektene til Rugstad, hans evne til å nærme seg intrikate verker på en forbilledlig måte.

Rugstad oversetter fra både spansk, portugisisk og engelsk, og på 1990-tallet gjennomførte han blant annet to meget gode adapsjoner av Fernando Pessoas Uroens Bok og Julio Cortazars Paradis, begge i Solums Fabula-serie.

Vi snakket litt om Paradis, om oversettelser og om det norske språket. Rugstad hadde noen særs interessante synspunkter som jeg tenkte å gjengi her:

- Kan du si litt om hvilke utfordringer du opplevde under arbeidet med Paradis?

- Det er en veldig spesiell bok, som naturlig nok bød på mange slags utfordringer, spesielt språklig. I visse kapitler har Cortazar laget sitt eget språk, disse har jeg igjen måttet oversette til en slags norsk non-sense. Det samme gjelder i de partiene der han leker seg med tidligere tids tekster, for eksempel den spanske realisten Galdos, en forfatter han regelrett driver gjøn med.

- Hvor lang tid tok oversettelsesprosessen i dette tilfellet?

- Jeg vil tro at jeg brukte 10-11 måneder.

- Gledelig nok ble dine norskspråklige oversettelser av Pessoa og Cortazar begge utsolgt fra forlaget. Hva tenker du om at såpass smale titler oppnår en slik popularitet?

- Det er klart at det er overraskende. Men det er ofte sånn med sære bøker, det kan kanskje være plass til en, i løpet av et år.

- Du oversetter fra flere språk, noe som gir deg et visst overblikk. Går det an å si litt om egenskaper ved det norske språket? Noe du vil fremheve?

- En ting jeg føler er fordelaktig ved det norske språket er at man kan lage ordkombinasjoner på en smidigere måte enn på spansk og engelsk. Dette er noe jeg benytter meg mye av, som i tilfellet Cortazar.

- Det er et veldig interessant aspekt du peker på der! Mulighetene for å lage nyord er åpenbart store på norsk. Likevel: det finnes enda mange sentrale verker som enda ikke er oversatt til norsk. Thea Seliaas Thorsen pekte på det absurde at hun er den første som oversetter Ovids Heltinnebrev til norsk. Kort sagt: Holder omfanget og kvaliteten på norske oversettelser nivået?

- Ja, det er jeg ganske så sikker på. I løpet av det siste 20 årene har i alle fall kvaliteten på den oversatte litteraturen blitt vesentlig bedre. Samtidig er det de mindre forlagene som tar mest ansvar.

En liten langefinger til de store forlagene til slutt der, altså.

En bokhandel i Berlin

En liten reiseskildring: På vei gjennom en av Berlins eldre bygårdsstrøk oppdaget jeg en flott engelskspråklig bokhandel, av typen med brukte bøker stablet i høye reoler. Innenfor inngangspartiet, bak et lite kassaapparat, satt en vennlig dame som hilste i det man kom inn i butikken. Butikkrommet fortsatte videre innover i et større værelse, med en liten sitteseksjon i midten.

Utvalget var svært selektivt, men av økonomiske årsaker maktet jeg ikke å gå til anskaffelse av mer enn én bok, til gjengjeld en sjelden 70-tallsutgivelse, titulert Underground, utformet som en ingeniørs illustrerte atlas over en by sett undenifra, møysommelig og fargerikt tegnet ned til hver minste detalj.

Ulykksalig nok ble boken stjålet på et utested senere på kvelden og forfatternavnet har jeg ikke klart å finne ut av.

Hva jeg derimot husker bedre er de to bøkene jeg ikke kjøpte. Som jeg også har tatt meg tid til å finne ut litt mer om i ettertid.

Walter Benjamin: On Hashish

Å være litteraturstudent i Berlin uten å kjøpe en bok av bysbarnet og kunstkritikeren Walter Benjamin er som å dra som medisinstudent til Bergen uten å besøke lepramuséet. Altså, ikke nødvendigvis så farlig, men likefullt en glipp.

Blant de mer uutforskede delene av Benjamins bibliografi er skildringene av tankeeksperimenter under påvirkning av hasj, Walter Benjamin On Hashish.

Man kan diskutere i det vide og det brede om rusmidlers innvirkning på musikk, litteratur og kunst. Eller bare se på dette som er et særdeles forfriskende filosofisk eksperiment.

11:00p.m. Walter Benjamin, 1.0 gram.
12:00 am SUDDEN LAUGHTER; repeated short bursts of laughter. "I`d like to be transformed into a mouse mountain..."

Hele protokollen er å finne her.

Julio Cortazar: Austronauts of the cosmoroute

Den bejublede, men likevel forholdsvis ukjente belgiskfødte argentineren Julio Cortazar bega seg ut på en selsom reise sammen med sin kone, fotografen Carol Dunlop, dokumentert i en av forfatterens siste bøker.

23. mai 1982 forlot de Paris og kjørte ut på motorveien sammen med tusenvis av andre biler, i retning Marseille. Turen mellom Paris og Marseille tar omtrent ti timer, men Cortazar og Dunlop ankom Marseille først 23. juni.

I mellomtiden levde de utelukkende på motorveien. Måltider, overnattinger, skriving og fotografering fant sted underveis, med en begrensning på to stopp hver dag.

De fleste forbipasserende la ikke merke til dem, andre stoppet opp og undret seg over formålet med reisen. Cortazars eksistensialistiske betraktninger rundt ekspedisjonen lyder som følger:

"Somehow, to prove we could carry out this trip was to prove to ourselves that we had weapons against the gloom, not just in its large manifestations...but also in its more insidious expressions, the banality of daily commitments that mean nothing
themselves but altogether distance us from the 'center where we hope to live our lives. ... Not to live life in its truest way is a crime, not just against oneself, but against others as well."