This is new(s)

Ikke gå glipp av Doom i The New Yorker

Et kvinnelig knyttneveslag

"Hoe make a pimp rich, I ain't paying bitch/
Catch a date, suck a dick, shiiit, TRICK!"
50 Cent


Det slår meg iblant at mye mannsdominert musikk er ufrivillig homoseksuell. Ikke dermed sagt at den forsøker å kurtisere menn på et fysisk plan, mer i den forstand at den henvender seg eksplisitt til et mannlig publikum.

Dette betyr ikke nødvendigvis at det ikke finnes jenter som hører på musikken (eller kanskje oftere; danser til den). Det er verdt å tenke litt over fenomenet. Jennifer McLunes artikkel om svarte kvinner og hip-hop er en mind-opener på området; en svart kvinnes frontalangrep på svart musikk.

Hvordan skal kvinner forholde seg til tekster som nesten utelukkende omtaler jenter på en kjip måte - og som i tillegg påberoper seg retten til å definere dem?

Kritikken som rettes i artikkelen kan være hard kost for mange med øre for rapmusikk. Men uansett om du skulle være aldri så allergisk mot feministiske analyser, er spørsmålene som stilles i artikkelen vanskelige å se bort i fra.



Kan man kalle hip-hop kvinnefiendtlig? Spørsmålet har blitt stilt et utall ganger. En vanlig innvending blant rapperne er at raptekster er fiksjon. Men det er få sjangre der man finner en like stor nærhet mellom den talende og det talte som i hip-hop. Og gangstarappens symbolikk er tydelig nok; det holder å se et par musikkvideoer for å skjønne tegninga.

I motsetning til hva mange rapfiendtlige debattanter tror, er det imidlertid ikke bare her problemet ligger. Det er ikke mange med et noenlunde humant menneskesyn som synes Necro er riktig navla. Det er ikke derfor man hører på ham, så å si.

Når denne musikken likevel er spiselig for så mange, skyldes det mer at man lett kan innta en relativistisk holdning til den. Det er snakk om en utstudert lytting til et utstudert image. Kan hende er det også betegnende for vår tid, et uttrykk for en slags likegyldighet i møtet med ekstreme ytringer.

Den reindyrka backpacker-hip-hopen , på sin side, har forlengst mistet nesten all kredibilitet blant ihuga rapfans. Og årsaken er enkel. Som McLune skriver om artister som Talib Kweli, Common og The Roots: "They...remain incosistent, apologetic and even eager to join the mainstream player`s club".

Når Kweli selvmedlidende titulerer sin kommende plate Prisoner of Concious, med bakgrunn i sin oppgitthet over stempelet som en bevisst rapper, er det ikke vanskelig å si seg enig med henne.












Dagens rapmusikk er på mange måter en negasjon av gode holdninger. Og det finnes selvsagt mange årsaker til at det har blitt sånn. "There is nothing deep or new about misogyny, materialism, violence and homophobia", som McLune helt riktig påpeker. Holdningene er gamle, men innpakningen er ny.

Jeg synes imidlertid McLune går for langt når hun hevder at det er objektifiseringen av kvinner som er årsaken til hip-hopens popularitet. Konklusjonen blir ganske enkelt for søkt. Likevel kan angrepet hennes rettferdiggjøres.

Det største problemet med dagens rapmusikk er ikke nødvendgivis meningsinnholdet, men hvor lett det er å slippe unna med all dritten. Kort sagt: Når Jay-Z er på Skavlan, har pimpen blitt en pastor.

Rap og øl

Like sikkert som at Hennessy er den store rapspriten, er Heineken det store rapølet. Man skulle kanskje tro at majoriteten av selvhevdende MC`s ville valgt seg et mer mandig alternativ (Guinness, anyone?), men slik er det altså ikke.

Litt bevismateriale:

"True in the game, as long as blood is blue in my veins
I pour my Heineken brew to my deceased crew on memory lane"
NAS

"I grab the dice, place your price, all you men are mice
Riffin as I'm sippin on a Heineken and gettin nice"
Kool G Rap

"I got a six pack of Heineken and Big Kap on the wheels"
In two laps, I give Stella Her Groove Back"
Redman

"Sittin' around the house, gettin' high and watchin' tube
Eating Colonel's chicken, drinkin' Heineken brew"
Beastie Boys

"And Heineken, I told him much obliged friend
What I gotta spend, if I only touch her thighs then?"
Danger Doom

Ikke de dypeste linjene i verden kanskje, men genuin lyrisk produktplassering, om ikke annet.

Fortausdepartementet

Jeg mistenker samleplater flest for å være venstrehåndsarbeider, en måte å gi ut mest mulig musikk med minst mulig anstrengelser for alle involverte.

Da er tiårsjubilanten Sidewalk Headliners et hederlig unntak. I 1998 slo det som fantes av talentfulle hip hop-hoder i Sverige seg sammen. Etter flere måneders arbeid ble et 24 spors dobbeltalbum med sultne svenske rappere lansert, et album som skulle vise seg å ha uventet lang holdbarhetstid.

Jeg fant frem denne plata igjen etter en lang stunds glemsel for noen dager siden. Gjenhøret viste seg å være veldig gledelig, en påminnelse om at til tross for enkelte barnesykdommer, banale rim og billige produksjoner, var årene rundt årtusenskiftet en svært fruktbar periode i svensk rap.

Faktisk sliter jeg med å se at den skandinaviske rapscenen ti år senere har klart å komme opp med noe som kan matche de tre største platene som kom ut på denne tida; Petters Mitt Sjätte Sinne, Loop Troops Modern Day City Symphony og Latin Kings I skuggan av betongen.

«Yo, jag lever för min mick, min klick, mitt enda kick här i värden...»

En som ikke trengte noen nærmere presentasjon i 1999 var 25-årige Petter Alexis. Kuriøst nok deltok Petter på Sidewalk Headliners, i likhet med undergrunnsfavoritten Profilen, som i sin tid fikk platekontrakt sammen med ham. Profilen hadde imidlertid ikke lyst til å gi ut plate med Petter, en ærlig sak forsåvidt, men også et horribelt karrierevalg. Mens Mitt Sjätte Sinne ble selve gjennombruddet for den såkalte morsmålsrapen (en jævlig betegnelse, forresten) i Skandinavia, fikk Profilen aldri gitt ut mer enn en singel i eget navn.

Uansett kan du se ham i dette sjarmerende klippet fra den originale Sidewalk Headliners-turnéen, der Ayo og Eye-N-I også opptrer.



Tidligere i år ble tiårsdagen feiret på et heseblesende radioshow.