Vestkysttrommisen, bandlederen og nattklubbeieren Shelly Manne (1920-1984) er blant jazzens mest underkjente.
Fra jazzens mest hardkokte krinker og kroker, sprang særlig to sjangre ut: den halvglemte hot-jazz`en, og en sjanger som har blitt atskillige mer feiret, nemlig cool-jazz.
De to genrene har mye til felles, utover sine "tempererte" navn. Ta anvendelsen av standardlåter som improvisatorisk plattform. Vestkyst-opprinnelsen. Eller hvordan de begge ble fremført av kyndige og hippe musikanter med et naturlig habitat på pulserende pub- og nattklubb-scener, lokaler der ambisiøse jazzutøvere i dag ofte glimrer med sitt fravær.
Ronny Rullings. Cooljazz-saksofonisten Sonny Rollins kan gjerne betegnes som jazzens siste opprinnelige auteur: en unik representant for et jazzuttrykk som både er respektert og populært. Shelly Manne spiller sammen med Rollins på kult-plata Way Out West (1957), en av Sonnys mest særegne, der hovedpersonen selv er avfotografert i cowboy-positur på coveret, knipset av jazzfotografen William Clayton.
Alt dette er kanonisert, det er en del av jazzhistorien, i motsetning til mesteparten av Shelly Mannes mangfoldige karriére.
Hvilket antagelig har med å gjøre at den heite og den kule jazzens anseelse endres betydelig, et eller annet sted på veien. Shelly Manne blir nær sagt utelatt, sitt imponerende virke som entrepenør, bandleder og instrumentalist til tross.
Kort fortalt. Historien om Manne omfatter en fortid som saksofonist. Han plukker opp trommestikkene som 18-åring og flytter fra fødebyen, New York. I god jazzfilm-ånd, blir han deleier på en klubb i Hollywood, "Shelly`s Manne-Hole", der han selv opptrer hyppig sammen med sine utvalgte kumpaner.
Husbandet består hovedsaklig av Conte Candoli på trompet, tenorsaksofonist Richie Kamuca, Russ Freeman på tangenter og Chuck Berghofer, bass. I tillegg til bandlederen, selvskreven bak Gretsch-settet.
Ingen av dem er særlig store navn, men platene med Manne og hans menn må likefullt betegnes som en sterk og temmelig umiddelbar lytteopplevelse.
Man kan lokalisere hot-jazzen et sted mellom knallhard bop og cool, med sine komplekse, melodiske kor og en særs hastig swingrytmikk. Ta Live at the Manne Hole 1, en innspilling fra mars `61, med versjoner av velkjente, hypersentimentale svisker som Love for sale og Softly, as in the morning sunrise - låter også Rollins kunne ha spilt inn (om enn ikke i et like høyt tempo.)
Det rusker aldri, det lugger heller ikke, det driver. Dette er tidlig populærmusikk, på et veldig høyt musikalsk nivå: Shelly selv er noe nærmere definisjonen av en kvikk swing-trommeslager, en ikke påtenkt fetter av Max Roach, innerst i det svette lokalet, med både løs dress og brylkrem i håret.
En puritansk holdning. “It got so ridiculous that one time at the Manne-Hole a horn player would be at the front door of the club, another would be in the band room in the back, the drummer was on the stage and the piano player was hitting the keyboards with his fists.
They were all playing at the same time, not listening to each other at all. People were sitting in the audience thinking this was just terrific. I thought wait a minute! This is too bizarre for me. I just didn't like the direction jazz was taking."
Russ Freeman, Allaboutjazz.com 26/12-08
Når blandingen av modalister og avantgarde-musikere begynner å gjøre seg gjeldende på 60-tallet, finner resten av Manne-bandet seg mer til rette i underholdningsbransjen enn i det mer rett-troende jazzmiljøet. Manne er unntaket, men han gjør nær sagt alt av gigs, fra Frank Sinatra til Tom Waits.
Trøsten får være at tiden har stelt pent med Mannes musikk. Slik den fremstår på utgivelsene fra OJC, kan man faktisk helt uanstrengt kan sette den på, enten man er ute etter noe dansbart eller drikkfeldig.
