tirsdag 30. mars 2010

Swingmesterskapets glemte stjerne











Vestkysttrommisen, bandlederen og nattklubbeieren Shelly Manne (1920-1984) er blant jazzens mest underkjente.

Fra jazzens mest hardkokte krinker og kroker, sprang særlig to sjangre ut: den halvglemte hot-jazz`en, og en sjanger som har blitt atskillige mer feiret, nemlig cool-jazz.

De to genrene har mye til felles, utover sine "tempererte" navn. Ta anvendelsen av standardlåter som improvisatorisk plattform. Vestkyst-opprinnelsen. Eller hvordan de begge ble fremført av kyndige og hippe musikanter med et naturlig habitat på pulserende pub- og nattklubb-scener, lokaler der ambisiøse jazzutøvere i dag ofte glimrer med sitt fravær.














Ronny Rullings. Cooljazz-saksofonisten Sonny Rollins kan gjerne betegnes som jazzens siste opprinnelige auteur: en unik representant for et jazzuttrykk som både er respektert og populært. Shelly Manne spiller sammen med Rollins på kult-plata Way Out West (1957), en av Sonnys mest særegne, der hovedpersonen selv er avfotografert i cowboy-positur på coveret, knipset av jazzfotografen William Clayton.

Alt dette er kanonisert, det er en del av jazzhistorien, i motsetning til mesteparten av Shelly Mannes mangfoldige karriére.

Hvilket antagelig har med å gjøre at den heite og den kule jazzens anseelse endres betydelig, et eller annet sted på veien. Shelly Manne blir nær sagt utelatt, sitt imponerende virke som entrepenør, bandleder og instrumentalist til tross.

Kort fortalt. Historien om Manne omfatter en fortid som saksofonist. Han plukker opp trommestikkene som 18-åring og flytter fra fødebyen, New York. I god jazzfilm-ånd, blir han deleier på en klubb i Hollywood, "Shelly`s Manne-Hole", der han selv opptrer hyppig sammen med sine utvalgte kumpaner.

Husbandet består hovedsaklig av Conte Candoli på trompet, tenorsaksofonist Richie Kamuca, Russ Freeman på tangenter og Chuck Berghofer, bass. I tillegg til bandlederen, selvskreven bak Gretsch-settet.

Ingen av dem er særlig store navn, men platene med Manne og hans menn må likefullt betegnes som en sterk og temmelig umiddelbar lytteopplevelse.

Man kan lokalisere hot-jazzen et sted mellom knallhard bop og cool, med sine komplekse, melodiske kor og en særs hastig swingrytmikk. Ta Live at the Manne Hole 1, en innspilling fra mars `61, med versjoner av velkjente, hypersentimentale svisker som Love for sale og Softly, as in the morning sunrise - låter også Rollins kunne ha spilt inn (om enn ikke i et like høyt tempo.)



Det rusker aldri, det lugger heller ikke, det driver. Dette er tidlig populærmusikk, på et veldig høyt musikalsk nivå: Shelly selv er noe nærmere definisjonen av en kvikk swing-trommeslager, en ikke påtenkt fetter av Max Roach, innerst i det svette lokalet, med både løs dress og brylkrem i håret.



En puritansk holdning. “It got so ridiculous that one time at the Manne-Hole a horn player would be at the front door of the club, another would be in the band room in the back, the drummer was on the stage and the piano player was hitting the keyboards with his fists.

They were all playing at the same time, not listening to each other at all. People were sitting in the audience thinking this was just terrific. I thought wait a minute! This is too bizarre for me. I just didn't like the direction jazz was taking."


Russ Freeman, Allaboutjazz.com 26/12-08

Når blandingen av modalister og avantgarde-musikere begynner å gjøre seg gjeldende på 60-tallet, finner resten av Manne-bandet seg mer til rette i underholdningsbransjen enn i det mer rett-troende jazzmiljøet. Manne er unntaket, men han gjør nær sagt alt av gigs, fra Frank Sinatra til Tom Waits.

Trøsten får være at tiden har stelt pent med Mannes musikk. Slik den fremstår på utgivelsene fra OJC, kan man faktisk helt uanstrengt kan sette den på, enten man er ute etter noe dansbart eller drikkfeldig.

lørdag 30. januar 2010

søndag 3. januar 2010

Gudegitt?


"YEAH, WELL, BAD PEOPLE WERE ATHEISTS, YOU KNOW!".

Krigen mellom kreasjonisme og evolusjonslære i amerikansk media er på alle måter en drøy debatt.

lørdag 2. januar 2010

onsdag 30. desember 2009

Øde øy

Oppsummeringer av plate- og bokåret i listeform er særdeles interessant uinteressant lesestoff. Et tverrsnitt fra årets lister: Audun Vinger mener megalomane Knausgård tvinger andre norske forfattere til å dikte igjen. Kunstkritikk.no og Grafill kårer på sin side Soft City til årets vakreste bok.

Om jeg skulle satt opp en liste selv, ville den, demonstrativt nok, i disse romanens velmaktsdager, bestå av en essaysamling, en diktsamling og en biografi:



Tor Eystein Øveraas Livet! Litteraturen!
Gyldendal. 2009.

Iblant kommer man over bøker der man aller mest liker innstillingen (eller prosjektet, om man vil). Artikkelsamlingen til litteraturkritikeren og forfatteren Tor Eystein Øveraas, er en sånn bok.

Fine, lettleste essays og en kameratslig skrivestil. Utvalget av anmeldte bøker er en fryd: det være seg Virginia Woolf og Max Frisch eller Torgny Lindgren og Lotta Lotass.

I etterordet erklærer Øveraas at boken er "et nedslående eksempel" på at han blander seg selv inn i alt han skriver. Vel, slik blir det ofte når man ikke vil anvende seg av litteraturteori. Det er kanskje prisen å betale for å tilnærme seg litteraturen så subjektivt som Øveraas selv ønsker. Men det gjør ikke nødvendigvis så mye, så lenge boken er engasjert og rik på innhold.

Og det er mer givende å være både enig og uenig med en essayist, enn å bare være enig.


James Sacre Figurer som rører seg litt
Oktober. 2009.

En fransk Gallimard-gjendiktning fra 1978, med en tilforlatelig tone i all sin parisiske motivprakt; boulevarder i regn, erindringer som kretser rundt berømte stedsnavn, setninger på tverke.

Rune Christiansen skriver: "...i relasjon til et mylder av tilstander som sirkler i samtidige, sammenfiltra forløp i tida og rommet: det ene utelukker aldri det andre". Hvilket kanskje er en litt for utførlig beskrivelse. Bedøm selv:

Om jeg nå vendte tilbake til en skrivemåte som var mer korrekt /grammatikalsk som de sier/ ville du kanskje legge bedre merke til, etter å ha kommet gjennom de/klossete ulykkestilfellene i de foregående dikta/at det velformulerte språket er fullt av hull som vi skjuler under/ formuleringene og av sakte nøling knadd inn i det pyntelige og ikke sjelden en/temmelig brautende dumhet som bevis på dette [...]




PO Enquist Et annet liv

Gyldendal 2008.

Ok, så er den egentlig gitt ut i 2008. Og Tor Eystein Øveraas har helt rett når han bemerker at Enquist er litt feig som utelater både kona og barna i biografien. Det er ok, fordi Enquist er Enquist, med sitt litterære gehør, bemerkelsesverdige liv og finstemte prosa.

Ok, så forteller Paul de Mans Autobiography as Defacement oss hvorfor biografien er den mest løgnaktige av alle litterære sjangre. Men Enquists biografi har både selvbevissthet og pondus til å være skjønnlitterært biografisk. Tittelens mange mulige betydninger slutter heller aldri å forundre meg: den kan henspille på Enquists reise fra den strengt pietistiske bygda Hjoggböle til suksesser i Berlin og New York, livet i og utenfor litteraturen, livet før og etter alkoholmisbruket. Bare som en begynnelse.