Forfatteren og verdensmesterskapet

Vann over hodet (et tilbakeblikk)

For halvannet år siden arrangerte den nå nedleggingstruede Studentradioen i Trondheim (numera Radio Revolt) TEIP-festivalen for første gang. Vi i Bokbaren hadde laget et livekonsept som egentlig var hårreisende ambisiøst, og teknikken haltet så det monnet. Men jeg mener fremdeles at arrangementets line-up var en liten genistrek.

I rollene:
Ole Robert Sunde (essayisten, litteraten)
Fredrik Skagen (den lokale krimforfatteren)
Thea Selliaas Thorsen (akademikeren, oversetteren)
Mads Eriksen (tegneserietegneren)
Mathias Samuelsen (den unge lyrikeren)

Selliaas Thorsen måtte melde avbud. Kvelden ble likevel en god opplevelse, supplert med kvartetten Autronic live og Tore & Fredrik bak platespillerne. Intervjuet med Ole Robert Sunde, derimot, fortonet seg som en ordentlig lakmustest: do or die. Lunefulle Sunde var en meget uforutsigbar og spydig sparringspartner, men heldigvis hadde jeg lest meg opp nok på forhånd til å unngå å bli offer for en offentlig ydmykelse.

Jeg tenkte å gjengi deler av intervjuet, ettersom så mye tid har gått og radioen holder på å gå dukken. Benytt gjerne anledningen til å slutte opp om oppropet for å beholde Radio Revolt, som til tross for det nye navnet (som etter min mening føyer seg inn i rekken av en altfor lang serie "la oss bruke subkulturelle uttrykk fordi det låter kult"-fenomen), er en av de viktigste studentmediale institusjonene her til lands.

SUNDE-INTERVJUET - REVISITED

ETR: I en periode på 25 år har du beveget deg fra poesi via romanen og til essaysjangeren. Hva er grunnen til at hovedvekten av det du skriver nå kommer ut i essayform?

ORS: Det er vel fordi jeg føler at jeg har kommet inn i et hjørne når det gjelder romanene mine. Jeg har skrevet noen jævlig vanskelige og veldig nevrotiske romaner. Og så kan du godt si at i Norge så er essayet en slags sekkebetegnelse på "Mine beste artikler". Essayet er et lite felt som er veldig lite studert her. På en måte så driver jeg en slags form for grunnforskning.

ETR: Har du lyst til å gå litt inn på en av de uttallige historiene som har inspirert deg (under arbeidet med essaysamlingen Jeg Er Et Vilt Begrep)?

ORS: Det er litteraturen som har vært veldig viktig for meg, som har vært inngang til å gå via omveier...rundt den vanlige doxaen, den vanlige smaken. Det er slike oversette ting jeg er opptatt av å se på: Tenk deg at du går en om sommeren og så ser du en sommerfugl. Og så tenker du på hvordan vekten er plassert på sommerfuglen. Kan sommerfuglen få høydeskrekk? Kan sommerfuglen få turbulens? Hva skjer i det øyeblikket sommerfuglen går fra førti varmegrader og til skyggen og lander på et vaiende strå, blir han da uvel?

ETR: Hvilke andre norske forfattere har vært viktige for deg:

ORS: Du har jo min gode venn Tor Ulven og min gode venn Svein Jarvoll. Ellers så er det mange flotte norske forfattere. Det er jo Solstad og Solstad og Solstad og Solstad... (latter fra salen)... Det er mange fine.

ETR:..og hvis vi beveger oss over på kontinentet (et herlig eurosentrisk spørsmål!)?

ORS: Oi, det er mange. Men jeg liker Joyce og Proust. Umberto Eco synes jeg er oppskrytt. Salman Rushdie er en hype. Det er de gamle, knallharde modernistene jeg liker.

ETR: Hva er det neste prosjektet du arbeider med?

ORS: Det heter Ut og stjæle høns! (latter fra salen)... Jeg ble spurt av forlaget om å skrive en intellektuell barnebok. Og etter å ha skrevet tredve sider, så oppdaget jeg at: FAEN, JEG SKRIVER JO SOM PER PETTERSON...

Jeg tror vi avrunder der, med en slagferdig Sunde, som ikke tar en femmer for å disse norsk litteraturs superhelter. Jeg lover meg selv å følge Bokbaren fremover, ta en titt på Ole Robert Sunde idiosynkratiske forfatterskap hvis jeg orker, samt lese Gaute Brochmanns artikkel om Audun Vinger og det "nye" Vinduet.

Rugstads repertoar

Jeg intervjuet oversetteren Christian Rugstad for Radio Revolt i fjor høst. Faktisk har jeg vanskelig for å huske i hvilken forbindelse, men det var i alle fall et intervju jeg hadde et sterkt ønske om å gjennomføre, av interesse for prosjektene til Rugstad, hans evne til å nærme seg intrikate verker på en forbilledlig måte.

Rugstad oversetter fra både spansk, portugisisk og engelsk, og på 1990-tallet gjennomførte han blant annet to meget gode adapsjoner av Fernando Pessoas Uroens Bok og Julio Cortazars Paradis, begge i Solums Fabula-serie.

Vi snakket litt om Paradis, om oversettelser og om det norske språket. Rugstad hadde noen særs interessante synspunkter som jeg tenkte å gjengi her:

- Kan du si litt om hvilke utfordringer du opplevde under arbeidet med Paradis?

- Det er en veldig spesiell bok, som naturlig nok bød på mange slags utfordringer, spesielt språklig. I visse kapitler har Cortazar laget sitt eget språk, disse har jeg igjen måttet oversette til en slags norsk non-sense. Det samme gjelder i de partiene der han leker seg med tidligere tids tekster, for eksempel den spanske realisten Galdos, en forfatter han regelrett driver gjøn med.

- Hvor lang tid tok oversettelsesprosessen i dette tilfellet?

- Jeg vil tro at jeg brukte 10-11 måneder.

- Gledelig nok ble dine norskspråklige oversettelser av Pessoa og Cortazar begge utsolgt fra forlaget. Hva tenker du om at såpass smale titler oppnår en slik popularitet?

- Det er klart at det er overraskende. Men det er ofte sånn med sære bøker, det kan kanskje være plass til en, i løpet av et år.

- Du oversetter fra flere språk, noe som gir deg et visst overblikk. Går det an å si litt om egenskaper ved det norske språket? Noe du vil fremheve?

- En ting jeg føler er fordelaktig ved det norske språket er at man kan lage ordkombinasjoner på en smidigere måte enn på spansk og engelsk. Dette er noe jeg benytter meg mye av, som i tilfellet Cortazar.

- Det er et veldig interessant aspekt du peker på der! Mulighetene for å lage nyord er åpenbart store på norsk. Likevel: det finnes enda mange sentrale verker som enda ikke er oversatt til norsk. Thea Seliaas Thorsen pekte på det absurde at hun er den første som oversetter Ovids Heltinnebrev til norsk. Kort sagt: Holder omfanget og kvaliteten på norske oversettelser nivået?

- Ja, det er jeg ganske så sikker på. I løpet av det siste 20 årene har i alle fall kvaliteten på den oversatte litteraturen blitt vesentlig bedre. Samtidig er det de mindre forlagene som tar mest ansvar.

En liten langefinger til de store forlagene til slutt der, altså.