I Volds vold

Snart kan man feire 70-årsdag. I dette tilfellet tidligst den 18. oktober, når Oslo 3-dikteren Jan Erik Vold har bursdag.

En dag som skal feires ettertrykkelig med en etterlengtet samler full av Volds tonesatte poesi, utgitt på Plastic Strip.

Og du kan si hva du vil, Vold har alltid vært en eksentriker, som ung beint fram flamboyant, senere blir han også kjent som en uforbederlig nostalgiker (som i diktet nedenfor).

Men landets mest folkekjære beatpoet er også en enestående litterær misjonær, en norsk importør av haiku og beat og en underminert essayforfatter, foruten sine mer velkjente eksalterte, avvæpende og hverdagslige dikt.

Byen ved hoggjernets fot

First we take
Manhattan, sa han. Then
we take Berlin Det hørtes jo
fint ut. Først tar vi
Kampetrikken. Så
tar vi Jarlen Kino. Så tar

vi Vestkantbadet. Og Folketrygden
tar vi. Samt Markushjemmet, fem bibliotekfilialer
og Lovisenberg

som bydelssykehus. Oslo Havn
fyller vi opp med container-firkanter. Trikkesløyfa
ved Ullevål Hageby skjærer vi av

på midten. Og tømmer Oksefontenen
på Torshaug for vann. Lever du ‘a Karlsen? Takk
som spør. For Statsministeren

består. Og Finansministeren bedyrer. Og skjermede
direktører daler ned i skjul. Så tar vi
Rolf Stenersens malerisamling og henger den opp

på veggene i UNI Storebrands gamle
kontorlokaler. Vi lar Jan Erik
forklare sammenhengen. Vi kaller det GALLERI

hvis noen mukker. Vi lar Terje forklare
sammenhengen. Så spikrer vi opp
suppestasjoner på hvert byfornyet gatehjørne. Men først

etter OL-94, først etterpå! Vi lar
Gerhard forklare sammenhengen. Så setter vi på den nye
skiva til Leonard Cohen. Give me back

the Berlin Wall, sier han. Give me
Stalin. So long, Marianne! Mari-Anne er norsk.
Det er typisk norsk å være Leonard Cohen, sier Gro

mens desembersolen kaster de siste stråler
mot Hotell Hoggjernet. Han selger 200.000. Kanskje han
kunne skrive mine Aftenpost-kronikker?

Uværslyder innendørs

En jazzklubb, i våre dager snarere en betegnelse på et statlig støttet spillested med tilrettelagt scene, stuerein bardrift og et tekkelig program, enn i sin opprinnelige, mer sammenraskete form; et utested hvor man kan henge ut, der det spilles jazzmusikk.

Det er derfor med en viss forventning jeg flytter atskillig nærmere Glenn Miller Café i Stockholm, etter sigende et trangt kafélokale med daglige konserter, nye bandkonstellasjoner, fri inngang og intimitet for alle penga.

Et par gode eksempler:



Transnasjonale The Electrics (Dörner/Ericson/Håker Flaten/Strid) spiller hva jeg vil kalle fribop, forvrengt mainstream og distinkt frijazz. Trompetist Axel Dörner har et tonn av referanser i tonen sin, tradjazz, Miles, you name it.



Engangsforeteelsen Firehouse resulterte i en fin og rufsete, tidvis småsur, men tilforlatelig utgivelse på Ayler Records. Rifftung og semimelodiøs jazz, med et umiskjennelig nordisk lydbilde.

Gå heller ikke glipp av Hamid Drakes intense trommespill i dette klippet, filmet på samme klubb. Inni granskauen, for en fribeat!

Backkatalogen til Ayler Records er også vel verdt et besøk.

Giraffa camelopardalis

En slags oppfølger.

En eminent fristil

I`m so ahead of my time my parents haven't even met yet...

Et annet liv

Biografien til PO Enquist er fremragende stykke litteratur, en virkelig skjønnlitterær biografi. Les den på reise gjennom Sverige og den gjør kanskje enda større inntrykk (joda, jeg at veit at et litterært objekt bare kan representere et sted i den virkelige verden og alt det der, men det betyr vitterlig ikke at effekten ikke kan oppstå...)

En innskytelse: Ingmar Bergman må være en av få mennesker som har fått oppkalt en værtype etter seg. Hver gang det rolige regnet setter i gang på den lille sandklippeøya like nord for Gotland, kaller lokalbefolkningen på den lille øya det for Bergmanregn, ettersom Bergman elsket å stirre ut på regnværet.

Hvor vil jeg med alt dette? Jo, til et utdrag fra Enquists Et annet liv. En middelmådig poetikk Enquist skrev i samråd med andre unge litterater fikk sin anvendelse på vennen Bergman, som hatet intervjuer, helt til han ble pensjonist og/eller fikk råd fra sin forfatterkompis, Per-Olov:

Nå forteller han Bergman at hans problem med journalister er lette å løse. Samme hva de spør om, sier han, skal du bare ta en kort pause, liksom et reflekterende øyeblikk, og så skal du svare at "Jaa, det er i skjæringspunktet mellom språket og moralen at vår nye frihet blir synlig".

Forvirret og lattermild spør Bergman om han virkelig kan svare slik på alt mulig, uansett hvordan spørsmålene lyder, og blir innstendig forsikret om at så er tilfellet. Intervjuene kommer til å bli flate.

Bergman blir svært begeistret, går for å hente en blyant og noterer nøyaktig. "Det er i skjæringspunktet...mellom...språket og moralen...he he he...at vår nye frihet...he he he...blir synlig".

Jamboree

Er det dette man kaller stadionjazz?

Naturlig fjerne

Over: Beatguruen Allen Ginsberg (1926-1997) avbildet på taket av leiligheten sin i Varanasi. Året er 1963. I bakgrunnen skimtes Ganges, der gjestende pilegrimer bader i den hellige elva, nedenfor; det folkerike grønnsaksmarkedet.

Og apropos beatpoeter på reisefot: ti år tidligere reiste William Burroughs rundt i Amazonas på jakt etter yagé, en plante som påstås å ha telepatiske egenskaper. Burroughs og Ginsberg korrensponderte underveis. Disse brevene, The Yage Letters, ble utgitt i bokform i 1963.

January 15, 1953
Hotel Colon, Panama
Dear Allen,

I stopped off here to have my piles out. Wouldn't do to go back among the Indians with piles I figured... I checked into the hospital junk sick and spent four days there. They would only give me three shots of morphine and I couldn't sleep from pain and heat and deprivation besides which there was a Panamanian hernia case in the same room with me and his friends came and stayed all day and half the night - one of them did in fact stay until midnight.

Recall walking by some American women in the corridor who looked like officers' wives. One of them was saying, "I don't know why, but I just can't eat sweets."

"You've got diabetes, lady," I said. They all whirled around and gave me an outraged stare.

After checking out of the hospital I stopped off at the U.S. Embassy. In front of the Embassy is a vacant lot with weeds and trees where boys undress to swim in the polluted waters of the bay home of a small venomous sea snake. Smell of excrement and sea water and young male lust. No letters. I stopped again to buy two ounces of paregoric. Same old Panama, whores and pimps and hustlers."

...