Te eller bensin?

Mens første verdenskrig raste som verst befant et antall kunstnere og forfattere i Zurich. Sveits hadde gjennom sin nøytralitetspolitikk lyktes med å stå utenfor krigen som herjet på kontinentet.

På samme tid flyttet den tyske modernisten Hugo Ball til byen sammen med cabaretartisen Emmy Hennings. Sammen åpnet de Cabaret Voltaire, stedet som markerte starten på dadabevegelsen.

Cabaret Voltaire var stedet for de mest spektakulære show, såkalte dadasoaréer, med eksperimentelle sketsjer, futuristiske drakter, absurd dans og kaotiske simultandiktfremførelser.


Dadadikteren par excellence, Tristan Tzara, kom som 19-åring til Zurich fra Romania. Tzara ble raskt del av kretsens indre kjerne, som foruten nevnte Ball & Hennings, besto av kunstneren Hans Arp og trommeslageren/poeten Richard Huelsenbeck.

I 1920 flyttet Tzara til Paris der dadarevolten eskalerte. De nyfrelste kunstnere Andre Breton, Paul Eluard og Max Ernst sluttet opp om dadaismen, dadamanifestet ble forfattet og tidsskriftet Dada så dagens lys.

Papirlapper ble klistret opp på husvegger i Paris med provoserende budskap som "Dada er alt!", "Har dere hørt denne her: Hold kjeft!" og "Dada har aldri rett!".

Bevegelsen var radikal på mange måter: som en avantgardistisk poesibevegelse, livsbejaende surrealister (in memento mori), gatekunstpionérer og abstrakte kunstnere.

Men revolusjonen ble kortlivet. Allerede i 1921 iscenesatte maleren Breton den såkalte "Rettsaken mot Maurice Barrés", et angrep på en fransk kulturpersonlighet som dadaistene anså som uspiselig.

Med ulike dadaister i rollene som anklagere, forsvarere, dommere og vitner, og med Barrés selv spilt av en dukke(!), dømte Breton rivalen til 20 år i arbeidsleir.

Tzara avskydde imidlertid tanken på at dada skulle være en maktfaktor, og det oppsto en konflikt mellom Breton og Tzara som spiste opp dadabevegelsen innenfra.

Tzara fortsatte likevel å skrive dadaistiske dikt frem til midten av 1920-tallet.