Som Mozart, uten klassisk musikk

Det er ikke hverdagskost med ambisiøse, uavhengige norske hip-hoputgivelser. Plastic Strips flunkende nye kompilasjon med de fremadstormende norske produsentene J-Ramm, Kolon Productions, Nutsons og Clark F. er derfor et kjærkomment tilskudd på stammen.

Albumet er en slags showcase med både instrumentaler og vokalspor, hvor hver av produsentene har fått sin egen bolk.

Førstemann ut, Tønsbergprodusenten J-Ramm, har en fin sans for effektive samples og en slepen og sjelfull sound. I tillegg er vokalsporene gjestet av flere spennende navn. Frank`N`Dank-låta Inhale/exhale er seig og frisk, mens Dilla-referansene er så åpenbare at du ikke engang trenger å ha hørt den avdøde produsenten for å bli klar over dem.

FLG og Intact i Kolon Productions tar opp hansken med hele elleve spor. Kontrasten til J-Ramms produksjoner er ikke så stor, men Kolon har en anelse mer funkdrevne låter. Også her er helhetsinntrykket positivt, settet virker gjennomarbeidet og inspirert. Detroitduoen Leaf Erikson & Baatin (Slum Village) dukker opp på småpene Grow, men jeg synes faktisk produksjonen imponerer mer enn rappinga.

Å høre veteranene i The Nutsons etter J-Ramm og Kolon er som å reise noen år tilbake i tid i løpet av stunden det tar å fortære en kopp kaffe. Plutselig gjør tyngre trommelyder seg gjeldende. Lydbildet er også annerledes, med "chopped and screwed"-elementer, cuts og tilfang av old school-basslinjer. Settet til The Nutsons er forøvrig det korteste her, men brødreparet gjør på ingen måte skam på navnet sitt.

Midtveis begynner imidlertid de hjemlige rapperne å dukke opp for alvor og dette svekker plata litt, etter min mening.

For all del, RSP, Jaa9 & Onkl P og Organism 12 er respekterte navn, men du vet omtrent hva du får. "9 og P, vi har gjort det siden gamle dager", rimer Onkl P. Noe han forsåvidt har helt rett i. Problemet er bare at de gjør nesten akkurat samme rigide staccatoskrytegreia i dag som for fem-seks år siden, totalt blottet for variasjon.

Men dette skulle handle om produsentene. Den siste som er representert på albumet, tidligere Ville Vestfoldmedlem Clark F., lager beats med ganske rå og synthbasert dirty south-sound, godt tilpasset likesinnede, for eksempel rapperen Loys Doy. Et stilbevisst bidrag, selv om jeg synes de mange forsøkene på å lage fengende hooks blir litt for krampaktige.

Uansett gjør Kolon og J-Ramms produksjoner dette albumet verdt prisen alene. Samtidig lover Plastic Strip mer ny musikk fremover, og jeg applauderer.