Svart hår i suppeform?

Det svært sympatiske plateselskapet Plastic Strip sendte meg nylig en pakke med to splitter nye utgivelser: den jamaicanske saksofonisten Fitz Gore & The Talismen og samleren Black is the color of my true love`s hair - Norwegian Folk Jazz 1971-1977.

Altså en fin start på helgen og bloggen, med tanke på at enmannsforetaket til Lars Mørch Finborud har kommet opp med et fint knippe utgivelser de siste par årene, fortrinnsvis fra de rikholdige arkivene til NRK og Henie Onstad-senteret.

Black is the color of my true love`s hair er et utvalg folkemusikk-inspirert jazz (eller omvendt), hentet fra et antall plater som lenge har innehatt en viss kultstatus. Leter du rundt i hyllene på et antikvariat i en av de større norske byene vil jeg derfor tro at du kan finne et par av de  utrydningstruede LP-ene som er representert her, alle med to spor hver.

For meg er det meste av materialet "nytt", selv om både Terje Rypdals grimme effektbruk og det svært tidstypiske lydbilde, ikke kommer som noen stor overraskelse på meg. Jeg synes derimot det er påfallende hvor mye bedre den svenske jazzen låter på denne tiden, både hva produksjon og samspill angår.

Antagelig var det også derfor Norges beste jazztrommeslager, Egil "Bop" Johansen, flagget ut. Sistnevnte bidrar på de to sporene med svenske Arne Domnerus sekstett, som skapte furore med sin tolkning av den norske nasjonalsangen. Den noe uortodokse tolkningen av Ja, vi elsker ble lenge nektet spilletid på selveste NRK og bookleten med faksimiler fra norsk presse vitner om stor splid i musikkbransjen.

- De improviserer jo ikke over de vanlige akkordene, men over banale akkorder, påstår bransjehøvdingen Egil Monn-Iversen (under).



Det slår meg at konteksten kanskje er det viktigste ved disse utgivelsene. Ikke bare når det gjelder den norske folkjazzkompilasjonen, men kanskje enda mer når det kommer til Fitz Gore-plata. En jamaicaner som spiller spirituell latinjazz i Berlin i kvartettjazz med congas er rimelig kuriøst. Opptakene preges av sprikende lydkvalitet og litt rufsete spill, men også enkelte fine groovepartier.  

Av platas liner-notes, skrevet av et forhenværende bandmedlem, kommer det frem at musikkfilosofien til Gore har mye til felles med Ayler, Cherry, Coleman og resten av frijazzbevegelsen. Selv synes jeg Albert Aylers platetittel Music is the healing force of the universe ganske så fint betegner alvoret i det ekstremt progressive musikksynet denne generasjonen musikerne delte.

Etter å ha rotet litt rundt på Youtube fant jeg også en passende referanse; et utdrag fra en SVT-dokumentar om Don Cherry. Vel verdt en titt, spør du meg.