Monk, ikke munk!

Dette notatet, en håndskreven Real Book-side med råd til musikanter, har lenge figurert på nettet under tittelen "Monks Advice". Naturlig nok er det også antatt å stamme fra Thelonious Monk (1917-1982).

Imidlertid kom jeg over en etterrettelig blogger som har funnet ut at det er saksofonisten Steve Lacy som er kilden til Monks belevne råd.

It must always be night, otherwise they wouldn't need the lights.

Mytene om Thelonious Monk er nesten like mange som komposisjonene i standardrepertoaret; om den absurde dansen han kunne finne på å bryte ut i midt i konsertene, ofte tilskrevet syfilis eller sinnssykdom, eller utstrakt LSD-misbruk og dagelange utbrudd av absolutt taushet.

Dokumentaren Straight, No Chaser, er blant de beste som er laget om jazz. Spesielt fordi den også gir rikelig med plass til musikken, fremfor kjærlighetsintriger og oppkonstruerte suksessberettelser.

Veggimellom

En orgie i skamløs pop, hvin og stønn, mangslungne koringer, falsett, androgyne dansesteg i glinsende gullbukser, velregisserte blåsestøt, en silkemyk synthlyd, synkoperte wahwahanslag på gitaren, enda en bridge som etterfølger refrenget (som stjålet fra James Brown), over repetitiv rytmikk, bonussporene spilt inn i stua med et søsken på hvert perkusjonsinstrument, men med den samme svulstige moduleringen, om og om igjen helt til fade out.

...

Og til tross for hva mange aviser feilaktig har skrevet, er det ikke John Lennon, men Frank Zappa som skal parafraseres for sitt kyniske, men velfunderte sitat om dødsfallet til Elvis Presley: "Great career move!".

Avslöjad optimism

för:
världsvana tesorter
tändstickfabrikörer
pengabekymmer
en oslagbar natt
en kvävecylinder i cylinderhatt
en filosof hemfallen åt jungfruliga kaskaders nöjen
ett vackert alplandskap med måne och ymninghetsbäck
cowboyen som fångar in oss med sin lasso av ord
en bit kandissocker
en bit kändissocker
en missionär som predikär sömnlöshet
en glasfot fylld med vatten och fåglar
en spik som sticker ut ur flytande underverk
skorpionen som räknar framtida jordskred
och jordskreden noggrant förvarade i säcker av
postverket och av aktiebolaget soldaterna i
lysande utspänd hud och stundom uppblåsta av
husets specialitet
"INTELLIGENS"
det billigaste och mest motståndskraftiga
som står till buds
överallt
alltid

Tristan Tzara (1896-1963)

Te eller bensin?

Mens første verdenskrig raste som verst befant et antall kunstnere og forfattere i Zurich. Sveits hadde gjennom sin nøytralitetspolitikk lyktes med å stå utenfor krigen som herjet på kontinentet.

På samme tid flyttet den tyske modernisten Hugo Ball til byen sammen med cabaretartisen Emmy Hennings. Sammen åpnet de Cabaret Voltaire, stedet som markerte starten på dadabevegelsen.

Cabaret Voltaire var stedet for de mest spektakulære show, såkalte dadasoaréer, med eksperimentelle sketsjer, futuristiske drakter, absurd dans og kaotiske simultandiktfremførelser.


Dadadikteren par excellence, Tristan Tzara, kom som 19-åring til Zurich fra Romania. Tzara ble raskt del av kretsens indre kjerne, som foruten nevnte Ball & Hennings, besto av kunstneren Hans Arp og trommeslageren/poeten Richard Huelsenbeck.

I 1920 flyttet Tzara til Paris der dadarevolten eskalerte. De nyfrelste kunstnere Andre Breton, Paul Eluard og Max Ernst sluttet opp om dadaismen, dadamanifestet ble forfattet og tidsskriftet Dada så dagens lys.

Papirlapper ble klistret opp på husvegger i Paris med provoserende budskap som "Dada er alt!", "Har dere hørt denne her: Hold kjeft!" og "Dada har aldri rett!".

Bevegelsen var radikal på mange måter: som en avantgardistisk poesibevegelse, livsbejaende surrealister (in memento mori), gatekunstpionérer og abstrakte kunstnere.

Men revolusjonen ble kortlivet. Allerede i 1921 iscenesatte maleren Breton den såkalte "Rettsaken mot Maurice Barrés", et angrep på en fransk kulturpersonlighet som dadaistene anså som uspiselig.

Med ulike dadaister i rollene som anklagere, forsvarere, dommere og vitner, og med Barrés selv spilt av en dukke(!), dømte Breton rivalen til 20 år i arbeidsleir.

Tzara avskydde imidlertid tanken på at dada skulle være en maktfaktor, og det oppsto en konflikt mellom Breton og Tzara som spiste opp dadabevegelsen innenfra.

Tzara fortsatte likevel å skrive dadaistiske dikt frem til midten av 1920-tallet.

Sang for F.

Kanskje det er på tide å forklare bloggens tittel litt nærmere.

Plata med samme navn som denne bloggen, ble den siste utgivelsen til de to norske frijazzpionerene Svein Finnerud og Bjørnar Andresen.

- Lovis, som liksom sitter med ei glorie av fame, men i bånn av tunnelen. En junkie og alkoholiker på bass. Og en dau pianist!

Slik omtalte Bjørnar Andresen innspillingen, som likevel skulle bli et verdig farvel med kompisen, billedhuggeren og pianisten Svein Finnerud. Med den unge norske jazzens kanskje viktigste representant, Paal Nilssen-Love, bak trommesettet.

Egne Hoder.

Man kan assosiere tittelen med intellekt og isolasjon, kanskje også kreativitet. På den annen side omtaler den en plate som dokumenterer samspillet mellom to musikere som var så knyttet til hverandre at det ble vanskelig for andre musikere å tilnærme seg dem.

Resten skal jeg overlate til underteksten.

Bjørnar Andresen ble en mentor for unge norske jazzmusikere. Det verserer en historie om en episode fra 1990-tallet da den eksentriske og høyreiste bassisten skal ha besøkt en spilling med en ung, norsk saksofonist. Saksofonisten spiller ferdig låta og Andresen lytter konsentrert, før han utbryter:

- Du må passe på timinga!

Den forfjamsa saksofonisten forstår imidlertid ikke innspillet helt.

- Det vel ikke noe gæærnt med timen?

Hvorpå Andresen kommer med en herlig presisering. Enda mer opprømt.

- Nei, ikke timen, t-i-m-i-n-g-a!

Passende nok er det akkurat finstemt rytmikk som kjennetegner den sinnrike og frenetiske Finnerud-trioen, særlig slik den fremstår på 70-tallsinnspillingene Thoughts og Plastic Sun. Og midt oppi alle påfunnene og vanviddet, de raske, småsure bassanslagene og Paul Bley-idiomene på pianoet, en urokkelig overbevisning i bånn.

Life is a beautiful monster.

Vi har ingen penger, kjære, men vi har regn

kall det drivhuseffekten eller hva du vil


Charles Bukowski (1920-1994)

Som Mozart, uten klassisk musikk

Det er ikke hverdagskost med ambisiøse, uavhengige norske hip-hoputgivelser. Plastic Strips flunkende nye kompilasjon med de fremadstormende norske produsentene J-Ramm, Kolon Productions, Nutsons og Clark F. er derfor et kjærkomment tilskudd på stammen.

Albumet er en slags showcase med både instrumentaler og vokalspor, hvor hver av produsentene har fått sin egen bolk.

Førstemann ut, Tønsbergprodusenten J-Ramm, har en fin sans for effektive samples og en slepen og sjelfull sound. I tillegg er vokalsporene gjestet av flere spennende navn. Frank`N`Dank-låta Inhale/exhale er seig og frisk, mens Dilla-referansene er så åpenbare at du ikke engang trenger å ha hørt den avdøde produsenten for å bli klar over dem.

FLG og Intact i Kolon Productions tar opp hansken med hele elleve spor. Kontrasten til J-Ramms produksjoner er ikke så stor, men Kolon har en anelse mer funkdrevne låter. Også her er helhetsinntrykket positivt, settet virker gjennomarbeidet og inspirert. Detroitduoen Leaf Erikson & Baatin (Slum Village) dukker opp på småpene Grow, men jeg synes faktisk produksjonen imponerer mer enn rappinga.

Å høre veteranene i The Nutsons etter J-Ramm og Kolon er som å reise noen år tilbake i tid i løpet av stunden det tar å fortære en kopp kaffe. Plutselig gjør tyngre trommelyder seg gjeldende. Lydbildet er også annerledes, med "chopped and screwed"-elementer, cuts og tilfang av old school-basslinjer. Settet til The Nutsons er forøvrig det korteste her, men brødreparet gjør på ingen måte skam på navnet sitt.

Midtveis begynner imidlertid de hjemlige rapperne å dukke opp for alvor og dette svekker plata litt, etter min mening.

For all del, RSP, Jaa9 & Onkl P og Organism 12 er respekterte navn, men du vet omtrent hva du får. "9 og P, vi har gjort det siden gamle dager", rimer Onkl P. Noe han forsåvidt har helt rett i. Problemet er bare at de gjør nesten akkurat samme rigide staccatoskrytegreia i dag som for fem-seks år siden, totalt blottet for variasjon.

Men dette skulle handle om produsentene. Den siste som er representert på albumet, tidligere Ville Vestfoldmedlem Clark F., lager beats med ganske rå og synthbasert dirty south-sound, godt tilpasset likesinnede, for eksempel rapperen Loys Doy. Et stilbevisst bidrag, selv om jeg synes de mange forsøkene på å lage fengende hooks blir litt for krampaktige.

Uansett gjør Kolon og J-Ramms produksjoner dette albumet verdt prisen alene. Samtidig lover Plastic Strip mer ny musikk fremover, og jeg applauderer.

Meltdown

Fra tid til annen oppdager man ting som har skjedd (av kulturell art) som man irriterer seg grenseløst over å ha gått glipp av. For min del vedgår jeg at det skjer stadig sjeldnere, men det er desto verre når det skjer.

Meltdownfestivalen som akkurat fant sted i England er et slikt (skrekk)tilfelle. Konseptet med festivalen er å ha en bestemt musiker, ikke bare som "artist in residence", men som åndelig veileder og rettesnor for hele festivalprogrammet. I år var mentoren selveste Ornette Coleman (79):

Free jazz legend and icon of the avant-garde Ornette Coleman will take over Southbank Centre's riverside venues and spaces as the 16th director of Meltdown. Reflecting the restless, unfettered spirit of this year's director, Meltdown in 2009 will provide a platform for avantrockers, jazz and world music artists alike - giving free reign to reinvention, improvisation and the collaborative concerts Meltdown is renowned for.

På programmet sto Mike Patton & Fred Frith, Patti Smith, The Roots, Carla Bley og Ornette selv. For å nevne noen. Samtidig ble det vist en serie musikkfilmer under konseptet Free Film som alle virket jævlig bra.

Helvete! Jeg mener, jeg så Myggen på treningsfeltet på Marienlyst som fotballfrelst tiåring før VM i 94, men jeg har aldri vært så starstruck som da jeg oppdaget Ornette (iført hatt og frakk) noen rader bortenfor meg på kinoen i Kongsberg sommeren 2007.

Hvilket bringer meg til sakens kjerne: Hvorfor har ingen informert meg om denne festivalen? "Kulturkanalen" P2? Morgenbladet? Er dette et utslag av proteksjonisme?

Ok, Ornette har stadig sin inkompetente sønn Genardo bak trommesettet (han har sittet der siden han var ti-tolv år uten å bli noe særlig bedre), han spiller fele som en nybegynner og han har ikke skrevet grensesprengende musikk på mange, mange år, men det hjelper ikke. Jeg vil se Ornette fremføre albumet This is our music langs med en eller annen elv i England!

Men det får jeg ikke. Så denne videoen får fungere som en slags trøst. Uansett beviser den utførlig at heller ikke Ornette slapp unna åttitallet.

Plateselskap (utenom de vanlige)

I disse nedlastningstider har jeg lyst til å slå et slag for noen små og kvalitetsbevisste plateselskaper. Eller lage en liste over steder jeg ofte leter etter musikk, for å holde oversikten. Eller å miste den for så å finne noe nytt. Alt ettersom.

1. Okka Disk
Selskapet som for alvor viser frem amerikansk frijazz, med endel europeiske innslag. Nettsiden er ikke all verden, men utgivelsene er alltid minneverdige. Pur kvalitet! 

2. Hat Hut
Uunnværlig avant-garde-label. En liten ulempe at mye er utgitt i begrenset opplag (og følgelig utsolgt), men når sjeldne eller ukjente opptak med for eksempel Anthony Braxton og Albert Ayler med jevne mellomrom dukker opp som lyn fra klar himmel, kan man ikke klage. 

3. Ayler Records
Selskap dedikert til improvisert livemusikk (en strålende idé, forøvrig). Mye er spilt inn på intime Glenn Miller Café i Stockholm. Svær mp3-sjappe trekker opp, at mange av utgivelsene aldri kommer ut i fysisk format trekker ned. 

4. Cleen Feed
Europeisk selskap med mye moderne improvisert musikk. De fleste navnene her vil være ukjente selv for innvidde, noe som gjør sitt til at man kan oppdage nye ting. Fin nettside.

5. Moserobie
Coltranefantast og saksofonist Jonas Kullhammar med egen etikett under parolen "independent jazz for world peace". Inneholder mye av den hippeste unge svenske jazzen. Endel av den norske også. Alle platene kan streames i MP3-seksjonen.

Fortausdepartementet

Jeg mistenker samleplater flest for å være venstrehåndsarbeider, en måte å gi ut mest mulig musikk med minst mulig anstrengelser for alle involverte.

Da er tiårsjubilanten Sidewalk Headliners et hederlig unntak. I 1998 slo det som fantes av talentfulle hip hop-hoder i Sverige seg sammen. Etter flere måneders arbeid ble et 24 spors dobbeltalbum med sultne svenske rappere lansert, et album som skulle vise seg å ha uventet lang holdbarhetstid.

Jeg fant frem denne plata igjen etter en lang stunds glemsel for noen dager siden. Gjenhøret viste seg å være veldig gledelig, en påminnelse om at til tross for enkelte barnesykdommer, banale rim og billige produksjoner, var årene rundt årtusenskiftet en svært fruktbar periode i svensk rap.

Faktisk sliter jeg med å se at den skandinaviske rapscenen ti år senere har klart å komme opp med noe som kan matche de tre største platene som kom ut på denne tida; Petters Mitt Sjätte Sinne, Loop Troops Modern Day City Symphony og Latin Kings I skuggan av betongen.

«Yo, jag lever för min mick, min klick, mitt enda kick här i värden...»

En som ikke trengte noen nærmere presentasjon i 1999 var 25-årige Petter Alexis. Kuriøst nok deltok Petter på Sidewalk Headliners, i likhet med undergrunnsfavoritten Profilen, som i sin tid fikk platekontrakt sammen med ham. Profilen hadde imidlertid ikke lyst til å gi ut plate med Petter, en ærlig sak forsåvidt, men også et horribelt karrierevalg. Mens Mitt Sjätte Sinne ble selve gjennombruddet for den såkalte morsmålsrapen (en jævlig betegnelse, forresten) i Skandinavia, fikk Profilen aldri gitt ut mer enn en singel i eget navn.

Uansett kan du se ham i dette sjarmerende klippet fra den originale Sidewalk Headliners-turnéen, der Ayo og Eye-N-I også opptrer.



Tidligere i år ble tiårsdagen feiret på et heseblesende radioshow.

Svart hår i suppeform?

Det svært sympatiske plateselskapet Plastic Strip sendte meg nylig en pakke med to splitter nye utgivelser: den jamaicanske saksofonisten Fitz Gore & The Talismen og samleren Black is the color of my true love`s hair - Norwegian Folk Jazz 1971-1977.

Altså en fin start på helgen og bloggen, med tanke på at enmannsforetaket til Lars Mørch Finborud har kommet opp med et fint knippe utgivelser de siste par årene, fortrinnsvis fra de rikholdige arkivene til NRK og Henie Onstad-senteret.

Black is the color of my true love`s hair er et utvalg folkemusikk-inspirert jazz (eller omvendt), hentet fra et antall plater som lenge har innehatt en viss kultstatus. Leter du rundt i hyllene på et antikvariat i en av de større norske byene vil jeg derfor tro at du kan finne et par av de  utrydningstruede LP-ene som er representert her, alle med to spor hver.

For meg er det meste av materialet "nytt", selv om både Terje Rypdals grimme effektbruk og det svært tidstypiske lydbilde, ikke kommer som noen stor overraskelse på meg. Jeg synes derimot det er påfallende hvor mye bedre den svenske jazzen låter på denne tiden, både hva produksjon og samspill angår.

Antagelig var det også derfor Norges beste jazztrommeslager, Egil "Bop" Johansen, flagget ut. Sistnevnte bidrar på de to sporene med svenske Arne Domnerus sekstett, som skapte furore med sin tolkning av den norske nasjonalsangen. Den noe uortodokse tolkningen av Ja, vi elsker ble lenge nektet spilletid på selveste NRK og bookleten med faksimiler fra norsk presse vitner om stor splid i musikkbransjen.

- De improviserer jo ikke over de vanlige akkordene, men over banale akkorder, påstår bransjehøvdingen Egil Monn-Iversen (under).



Det slår meg at konteksten kanskje er det viktigste ved disse utgivelsene. Ikke bare når det gjelder den norske folkjazzkompilasjonen, men kanskje enda mer når det kommer til Fitz Gore-plata. En jamaicaner som spiller spirituell latinjazz i Berlin i kvartettjazz med congas er rimelig kuriøst. Opptakene preges av sprikende lydkvalitet og litt rufsete spill, men også enkelte fine groovepartier.  

Av platas liner-notes, skrevet av et forhenværende bandmedlem, kommer det frem at musikkfilosofien til Gore har mye til felles med Ayler, Cherry, Coleman og resten av frijazzbevegelsen. Selv synes jeg Albert Aylers platetittel Music is the healing force of the universe ganske så fint betegner alvoret i det ekstremt progressive musikksynet denne generasjonen musikerne delte.

Etter å ha rotet litt rundt på Youtube fant jeg også en passende referanse; et utdrag fra en SVT-dokumentar om Don Cherry. Vel verdt en titt, spør du meg.