Ronny Rullings

Sonny Rollins fyller 79 år i dag. Cooljazzsaksofonisten er stadig aktiv og besøkte Skandinavia så sent som i sommer.

På hjemmesiden hans er det lagt ut et lite, men svært åpenhjertig videointervju der Sonny blant annet kan fortelle følgende:

- Folk spør meg om jeg fortsatt øver! Selvfølgelig øver jeg fortsatt. Fordi jeg fremdeles lever. Og hver dag forsøker jeg fortsatt å gjøre noe riktig...

I det samme intervjuet kommer Rollins inn på både livet, døden og jazzens mer åndelige aspekter. Han er svært engasjert. Og etter en lang tirade med stream-of-consciousness avbryter han seg selv og spør intervjueren:

- Blir jeg for dyp for deg nå?

Gratulerer med dagen, Sonny!

McPhee/Nilssen-Love Duo

De unevnelige (en vandring gjennom hundredagersskogen)

Påstand: I dagens medievirkelighet har politisk korrekt blitt et skjellsord.

Et paradigmeskifte har funnet sted i det offentlige ordskiftet: Presumptivt gode hensikter er likestilt med naivitet. Å vise åpenhet om mer eller mindre forutinntatte meninger, derimot, virker forunderlig nok å vekke hengiven tillit i større lag av befolkningen.

Var det i samspillet mellom internettets påvirkning på mediesamfunnet og det akk-så-labile-post-9/11-politiske Norge, at dette ble en folkelig understrøm?

En digresjon: Retorikeren Georg Johanessen hevdet ved en anledning at Jens Stoltenberg var ute av stand til å skimte betydningsdannelser, noe den odde formuleringen "terrorens blinde ansikt", i kjølvannet av Carsten Thommasens tragiske bortgang, kanskje kan bidra til å underbygge. Eller Gahr Støres upresise memoarbok titulert Å gjøre en forskjell, for den saks skyld.

Forholdet mellom språk og politikk er kitsch, som Milan Kundera skriver i Tilværelsen uutholdelige letthet.

Hundredagersplanen til Fremskrittspartiet omtales kanskje i alle landets medier, men flere burde likevel tatt seg bryet verdt å nærlese dette "manifestet".

Hadde det ikke vært for partiets umiskjennelige freidighet, hadde man antagelig endt opp med å finne ut at det var snakk om noe som revolusjonerende som et partiprogram, riktignok fremstilt gjennom et forstørrelsesglass.

Åpningsfrasen lyder "FRP vil". Ikke "skal" eller "ønsker å". Merk dette: en motivert, men ikke bindende hentydning, som i den sammenhengen den er satt inn i, minner mer om "å kunne tenke seg".

Videre benyttes hovedsaklig følgende forledd:

-«Foreslå»
-«Fremme forslag»
-«Påbegynne»
-«Starte arbeidet med»
-«Forsere»
-«Fremskynde arbeidet med»
-«Forberede arbeidet med»
-«Legge til rette for»

Vagheten dominerer. Byråkratiets selverklærte erkefiende FRP trykker altså omsider systemets diffuse talemåter til sitt hjerte.

Uavhengig av hvorvidt man er enig med den politiske agendaen til FRP, synes jeg det er interessant å spørre seg hvor det har blitt av de opprømte politiske invokasjonene som har truffet atskillige nordmenn i mellomgulvet, og fått dem til å i indre triumf rope ut: "Endelig noen som sier det folk mener. Sånn som det er!"?

For all del, forbehold er en nødvendig politisk øvelse, særlig når det kan tenkes at man nærmer seg å frekventere regjeringskvartalet. Likevel er det ufravikelig et aldri så lite problem dersom større deler av befolkningen ikke gjennomskuer betydningsløsheten i en slik plan:

Hvordan skal man forholde seg til et politisk manifest som ikke stadfester handlingsmåter, beskriver prosesser eller går inn på motivasjonen bak?

I galskapens navn, tør jeg derfor foreslå et korrektiv fra Siv Jensens valgapparat. Mitt forslag til utforming er som følger:

"Vi vil, vi vil, men vi får det selvfølgelig kanskje ikke til."

Tirsdagssoul

Og kilden for de soulelskendes retrospeksjon er finsk: Timmion Records.

Rugstads repertoar

Jeg intervjuet oversetteren Christian Rugstad for Radio Revolt i fjor høst. Faktisk har jeg vanskelig for å huske i hvilken forbindelse, men det var i alle fall et intervju jeg hadde et sterkt ønske om å gjennomføre, av interesse for prosjektene til Rugstad, hans evne til å nærme seg intrikate verker på en forbilledlig måte.

Rugstad oversetter fra både spansk, portugisisk og engelsk, og på 1990-tallet gjennomførte han blant annet to meget gode adapsjoner av Fernando Pessoas Uroens Bok og Julio Cortazars Paradis, begge i Solums Fabula-serie.

Vi snakket litt om Paradis, om oversettelser og om det norske språket. Rugstad hadde noen særs interessante synspunkter som jeg tenkte å gjengi her:

- Kan du si litt om hvilke utfordringer du opplevde under arbeidet med Paradis?

- Det er en veldig spesiell bok, som naturlig nok bød på mange slags utfordringer, spesielt språklig. I visse kapitler har Cortazar laget sitt eget språk, disse har jeg igjen måttet oversette til en slags norsk non-sense. Det samme gjelder i de partiene der han leker seg med tidligere tids tekster, for eksempel den spanske realisten Galdos, en forfatter han regelrett driver gjøn med.

- Hvor lang tid tok oversettelsesprosessen i dette tilfellet?

- Jeg vil tro at jeg brukte 10-11 måneder.

- Gledelig nok ble dine norskspråklige oversettelser av Pessoa og Cortazar begge utsolgt fra forlaget. Hva tenker du om at såpass smale titler oppnår en slik popularitet?

- Det er klart at det er overraskende. Men det er ofte sånn med sære bøker, det kan kanskje være plass til en, i løpet av et år.

- Du oversetter fra flere språk, noe som gir deg et visst overblikk. Går det an å si litt om egenskaper ved det norske språket? Noe du vil fremheve?

- En ting jeg føler er fordelaktig ved det norske språket er at man kan lage ordkombinasjoner på en smidigere måte enn på spansk og engelsk. Dette er noe jeg benytter meg mye av, som i tilfellet Cortazar.

- Det er et veldig interessant aspekt du peker på der! Mulighetene for å lage nyord er åpenbart store på norsk. Likevel: det finnes enda mange sentrale verker som enda ikke er oversatt til norsk. Thea Seliaas Thorsen pekte på det absurde at hun er den første som oversetter Ovids Heltinnebrev til norsk. Kort sagt: Holder omfanget og kvaliteten på norske oversettelser nivået?

- Ja, det er jeg ganske så sikker på. I løpet av det siste 20 årene har i alle fall kvaliteten på den oversatte litteraturen blitt vesentlig bedre. Samtidig er det de mindre forlagene som tar mest ansvar.

En liten langefinger til de store forlagene til slutt der, altså.

Balsam for ørene

1956: En rimodyssé

Et for mange ukjent nøkkelverk innen modernistisk svensk lyrikk, er det futuristiske romeposet Aniara (1956), skrevet av Harry Martinson.

En historie om et romfartøy som på vei gjennom atmosfæren mister retningen og flyter retningsløst rundt i kosmos. Der mannskapet blant annet sørger over tapet av de vakre, lyse nordiske sommernettene...

Det er selvsagt oppsiktsvekkende med et sciene fiction-verk fra midten av 1950-tallet. Motivet er imidlertid ganske så jordnært og tematikken ganske gjennomsiktig med sitt brennende samfunnsengasjement.

Mens post-modernismen dekker seg bak "The Intentional Fallacy"-teorien, der forfatternes eventuelle utenomtekstlige intensjoner ikke skal tillegges noen særskilt tyngde, er Martinsons merkverdig klar både i sine samtidige manifester og i metaforikk:

Vår själ förnöts av drömmar, ständigt gnider
vi dröm mot dröm av brist på verklighet,
och varje ny förkonstning blir en stege
mot nästa drömbesatta lufttomhet.

...

Vi ägnar sällan någon tanka åt
vårt stora stolta underverk till båt,
och bara vid begravningstavlan slår
det oss med ens att denna värld er vår.

Martinson vant også Nobelprisen i litteratur sammen med Eyvind Johnson i 1974, en utdeling som vakte sterk oppsikt, fordi Martinson selv satt som medlem i Svenska Akademien.

I likhet med Hamsun ble forfatteren satt i en slags offentlig gapestokk som følge av utnevnelsen. Den aldrende Martinsons psyke tålte ikke denne storstilte kritikken og til slutt valgte han å ta livet sitt, under et opphold på Karolinska Sjukhuset i Stockholm, ved hjelp av en saks.