fredag 23. oktober 2009

Zetterlunds sorti


Beretningen om Monica Zetterlunds liv er en eventyrlig historie, med en ugudelig trist slutt. Zetterlund omkom i en brann i sitt eget hjem i 2005, etter å ha levd de siste årene av sitt liv med en alvorlig ryggskade og en alkoholisme som begge gjorde henne stadig mer isolert fra omverden.

Jeg har nettopp hørt gjennom hennes memoarer, Hågkomster ur ett dåligt minne, i lydbokform. En invalidisert og vemodig Zetterlund forteller om sin karriére med en litt kortpustet og sliten, men engasjert røst.

Selv om jeg ofte finner musikerbiografier for sentrert rundt person og ikke musikk (og denne egentlig ikke kan sees på som et unntak), er det vanskelig å ikke bli rørt. Historien som kretser omkring både jazzen og skuespillerdagene, samt de mange musikerne og mennene hun omga seg med (blant dem en Bergmanfiksert Marlon Brando og en jævlig ubehøvlet Miles Davis), beskriver aller mest hvordan sangtalentet i kombinasjon med en voldsom eventyrlyst slo om kull på hele tilværelsen hennes.



Fra et rent kunstnerisk perspektiv er det sørgelig at Sveriges største jazzsangerinne måtte livnære seg av å være musikalartist. Den firetimers hasteinnspillingen Waltz for Debby, med Bill Evans, var den eneste plateinnspillingen der hun selv fikk gjøre det hun aller mest ønsket: å spille inn jazzlåter og svenske folketoner.



Monica Zetterlund, i likhet med kameraten Cornelis Vreeswijk, brant sitt lys i begge ender. Eller som hun selv sa om Vreesvijk: "Han ville ikke dø nysgjerrig". Det samme kan trygt sies om Zetterlund selv. På grunn av, eller kanskje heller på tross av akkurat dette, har tiden gjort dem til folkhemsfavoritter, allemannseie.

torsdag 22. oktober 2009

fredag 16. oktober 2009

Sitatsjekk


"Postmodern irony, hip cynicism, a hatred that winks and nudges you and pretends it's just kidding."

"I don't seem to be able to call myself a writer. And terms like "postmodernist" or "surrealist" send me straight to the bathroom, I've got to tell you."

"What TV is extremely good at - and realize that this is "all it does"- is discerning what large numbers of people think they want, and supplying it."


David Foster Wallace (1962-2008)

Fredag og forfatterintervjuer 3



"...the complicated messed-up truth..."

Fredag og forfatterintervjuer 2

Et ulykkelig sammentreff: Nobelkomitéen overså PO Enquist, mens jeg glemte å blogge på 75-årsdagen hans, til tross for å ha lest et strålende essay i kvalitetsavisa Dagens Nyheter i slutten av september. Plaster på såret: et to delers intervju der en inspirert Enquist prater med Suzanne Brøgger. Vår tids største svenske forfatter?



Fredag og forfatterintervjuer 1







"Instead of my pot, they got my poems"

onsdag 14. oktober 2009

Sweden

Varmestafetten




70-årsdagen til Jan Erik Vold markeres med utgivelse, gjendiktinger og fest på Internasjonalen førstkommende fredag. Varm opp med blogginnlegg og et langt intervju i Store Studio.

Eller diktet Å møte en gammel kjenning noen år senere, umiskjennelig Voldsk.

mandag 12. oktober 2009

Lyder fra kjøkkenet

Et kvinnelig knyttneveslag

"Hoe make a pimp rich, I ain't paying bitch/
Catch a date, suck a dick, shiiit, TRICK!"
50 Cent


Det slår meg iblant at mye mannsdominert musikk er ufrivillig homoseksuell. Ikke dermed sagt at den forsøker å kurtisere menn på et fysisk plan, mer i den forstand at den henvender seg eksplisitt til et mannlig publikum.

Dette betyr ikke nødvendigvis at det ikke finnes jenter som hører på musikken (eller kanskje oftere; danser til den). Det er verdt å tenke litt over fenomenet. Jennifer McLunes artikkel om svarte kvinner og hip-hop er en mind-opener på området; en svart kvinnes frontalangrep på svart musikk.

Hvordan skal kvinner forholde seg til tekster som nesten utelukkende omtaler jenter på en kjip måte - og som i tillegg påberoper seg retten til å definere dem?

Kritikken som rettes i artikkelen kan være hard kost for mange med øre for rapmusikk. Men uansett om du skulle være aldri så allergisk mot feministiske analyser, er spørsmålene som stilles i artikkelen vanskelige å se bort i fra.



Kan man kalle hip-hop kvinnefiendtlig? Spørsmålet har blitt stilt et utall ganger. En vanlig innvending blant rapperne er at raptekster er fiksjon. Men det er få sjangre der man finner en like stor nærhet mellom den talende og det talte som i hip-hop. Og gangstarappens symbolikk er tydelig nok; det holder å se et par musikkvideoer for å skjønne tegninga.

I motsetning til hva mange rapfiendtlige debattanter tror, er det imidlertid ikke bare her problemet ligger. Det er ikke mange med et noenlunde humant menneskesyn som synes Necro er riktig navla. Det er ikke derfor man hører på ham, så å si.

Når denne musikken likevel er spiselig for så mange, skyldes det mer at man lett kan innta en relativistisk holdning til den. Det er snakk om en utstudert lytting til et utstudert image. Kan hende er det også betegnende for vår tid, et uttrykk for en slags likegyldighet i møtet med ekstreme ytringer.

Den reindyrka backpacker-hip-hopen , på sin side, har forlengst mistet nesten all kredibilitet blant ihuga rapfans. Og årsaken er enkel. Som McLune skriver om artister som Talib Kweli, Common og The Roots: "They...remain incosistent, apologetic and even eager to join the mainstream player`s club".

Når Kweli selvmedlidende titulerer sin kommende plate Prisoner of Concious, med bakgrunn i sin oppgitthet over stempelet som en bevisst rapper, er det ikke vanskelig å si seg enig med henne.












Dagens rapmusikk er på mange måter en negasjon av gode holdninger. Og det finnes selvsagt mange årsaker til at det har blitt sånn. "There is nothing deep or new about misogyny, materialism, violence and homophobia", som McLune helt riktig påpeker. Holdningene er gamle, men innpakningen er ny.

Jeg synes imidlertid McLune går for langt når hun hevder at det er objektifiseringen av kvinner som er årsaken til hip-hopens popularitet. Konklusjonen blir ganske enkelt for søkt. Likevel kan angrepet hennes rettferdiggjøres.

Det største problemet med dagens rapmusikk er ikke nødvendgivis meningsinnholdet, men hvor lett det er å slippe unna med all dritten. Kort sagt: Når Jay-Z er på Skavlan, har pimpen blitt en pastor.

fredag 9. oktober 2009

Celestografier











Et interessant fenomen: Strindbergs forsøk på å gjøre fotografiske avbildninger av himmellegemer uten bruk av linse eller lys, såkalte celestografier.

Strindberg er et kroneksempel på at man kan komme langt med å tro nok på sine egne vrangforestillinger. Han var hellig overbevist om at det var stjernene på nattehimmelen som vises på dette bildet. Det, som så mange av de andre "vitenskapelige" synspunktene hans (han trodde blant annet at røntgen var overtro), viste seg som regel alltid å være feil.

Strindberg skal ha sendt bud om sin fotografiske oppdagelse til en astronom i Paris, som kjapt avfeide den vitenskapelige verdien av bildet. For the record: Det er støvpartikler som synes på fotografiet. Ironisk nok er dette revnende likegyldig for det kunstneriske resultatet. Det ligner jo unektelig på en stjernehimmel.

torsdag 8. oktober 2009

Olympiaden













I dag deles Nobelprisen i litteratur ut. Spekulasjonene har gått i alt fra Thomas Pynchon, via Kjell Askildsen (det norske håpet), til Bob Dylan, samt en rekke andre mer eller mindre realistiske kandidater.

Som jeg var inne på i Harry Martinson-innlegget fikk Svenska Akademien lenge krass kritikk for sine utdelinger, en kritikk som blant annet eskalerte i 1974, da Martinson var med på å dele ut prisen til seg selv. Den svenske dikteren tok senere livet sitt som følge av den offentlige uthengningen han opplevde i kjølvannet av utnevnelsen. Kanskje forteller dette oss også at prisen hadde en noe høyere anseelse på 1970-tallet enn i dag: Ville noen tatt livet sitt for en "ufortjent" Nobelpris i dag?

Det er i alle fall liten tvil om at de første 70 årene med Nobelprisen i litteratur må anses som ganske så eurosentriske. En rekke av verdenslitteraturens største forfattere ble også utelatt, uansett nasjonalitet (Marcel Proust, James Joyce og Jorge Luis Borges, for å nevne noen).

Men så til poenget: Etter 1974 har nemlig prisen blitt kraftig "globalisert". De siste tredve årene kan man ane en slags OL-trend, at komitéen forsøker fordele prisen mest mulig jevnt mellom kontinentene, selv om Europa riktignok fortsatt nyter stor dominans. Jeg har ingen formening om at dette skulle være hverken negativt eller positivt, men det er nå i alle fall en observasjon:

Femten priser de siste 30 årene har gått til europeiske forfattere (om man regner med tyrkiske Orhan Pamuk som en asiatisk forfatter) og femten har gått til ikke-europeiske forfattere eller forfattere bosatt i Europa med ikke-europeisk bakgrunn (Gao Zingjian, for eksempel).

Den fullstendige listen over vinnere kan man se her. Måtte den neste vinne.

Netthandler (utenom de vanlige)











Etter å ha vært innom plateselskaper på nettet tidligere, tenkte jeg å kjøre et lite oppsamlingsheat på nettbutikker. Amazon, Cdon og Platekompaniet er kanskje billige alternativer, men scorer lavt på karma og bakgrunnsstoff. Her er dagens foreslåtte reise gjennom netthandeljungelen:

1. Audiatur
Selvskreven kandidat blant norske bokhandlere (og festivaler) på nettet. Et flott initiativ som samler mange av de mest relevante mindre forlagene i Skandinavia. Strålende utvalg. Man får dessuten bøkene i posten på gamlemåten, med navn og adresse håndskrevet på pakka og vedlagt faktura. Farlige saker.

2. Jazzloft
Med den treffende, om enn litt prektige undertittelen "Music for people who listen", er Jazzloft definitivt blant de mer pålitelige nettbutikkene hva ny musikk angår. Oppdateres ofte, rik på informasjon og linker. Stadig flere nye titler kan også streames. Prisene er riktignok ikke alltid like fordelaktige, men moro er det, lell.

3. Record Mania
Presumptivt en LP-sjappe, som også spesialiserer seg på out of stock-materiale, hvilket gjør det til en ganske eksklusiv forretning. For ikke å snakke om etterlengtet; i stedet for å bestille dyre utgivelser langveisfra gjennom Amazon, kan du skaffe deg strøkne LP-er for et par hundre svenske og få platene levert mye raskere. Fører hip-hop, jazz, soul, afro - alle gode ting her i livet.

tirsdag 6. oktober 2009

Rap og øl



Like sikkert som at Hennessy er den store rapspriten, er Heineken det store rapølet. Man skulle kanskje tro at majoriteten av selvhevdende MC`s ville valgt seg et mer mandig alternativ (Guinness, anyone?), men slik er det altså ikke.

Litt bevismateriale:

"True in the game, as long as blood is blue in my veins
I pour my Heineken brew to my deceased crew on memory lane"
NAS
"I grab the dice, place your price, all you men are mice
Riffin as I'm sippin on a Heineken and gettin nice"

Kool G Rap
"I got a six pack of Heineken and Big Kap on the wheels"
In two laps, I give Stella Her Groove Back"

Redman
"Sittin' around the house, gettin' high and watchin' tube
Eating Colonel's chicken, drinkin' Heineken brew"

Beastie Boys

"And Heineken, I told him much obliged friend
What I gotta spend, if I only touch her thighs then?"

Danger Doom

Ikke de dypeste linjene i verden kanskje, men genuin lyrisk produktplassering, om ikke annet.

søndag 4. oktober 2009

Ambivalens



Bukowski fungerer kanskje best som en snakkesalig motvekt til litteraturens selvgodhet; småborgeligheten og dannelsesidealene. En usammenhengende og lett ruspåvirket, sådan.

Jeg hadde en foreleser en gang som fortalte at hun ikke orket å gå på litterære arrangementer fordi hun ble så utmattet av den selvhøytidelige atmosfæren under opplesninger av dikt og tekster.

Det er et forståelig synspunkt. Bukowski sier det sånn: Poesi er generelt ganske kjedelig og pretensiøst.

Sant nok. Men på den annen side er Bukowski litt banal.

Også videre.