De unevnelige (en vandring gjennom hundredagersskogen)

Påstand: I dagens medievirkelighet har politisk korrekt blitt et skjellsord.

Et paradigmeskifte har funnet sted i det offentlige ordskiftet: Presumptivt gode hensikter er likestilt med naivitet. Å vise åpenhet om mer eller mindre forutinntatte meninger, derimot, virker forunderlig nok å vekke hengiven tillit i større lag av befolkningen.

Var det i samspillet mellom internettets påvirkning på mediesamfunnet og det akk-så-labile-post-9/11-politiske Norge, at dette ble en folkelig understrøm?

En digresjon: Retorikeren Georg Johanessen hevdet ved en anledning at Jens Stoltenberg var ute av stand til å skimte betydningsdannelser, noe den odde formuleringen "terrorens blinde ansikt", i kjølvannet av Carsten Thommasens tragiske bortgang, kanskje kan bidra til å underbygge. Eller Gahr Støres upresise memoarbok titulert Å gjøre en forskjell, for den saks skyld.

Forholdet mellom språk og politikk er kitsch, som Milan Kundera skriver i Tilværelsen uutholdelige letthet.

Hundredagersplanen til Fremskrittspartiet omtales kanskje i alle landets medier, men flere burde likevel tatt seg bryet verdt å nærlese dette "manifestet".

Hadde det ikke vært for partiets umiskjennelige freidighet, hadde man antagelig endt opp med å finne ut at det var snakk om noe som revolusjonerende som et partiprogram, riktignok fremstilt gjennom et forstørrelsesglass.

Åpningsfrasen lyder "FRP vil". Ikke "skal" eller "ønsker å". Merk dette: en motivert, men ikke bindende hentydning, som i den sammenhengen den er satt inn i, minner mer om "å kunne tenke seg".

Videre benyttes hovedsaklig følgende forledd:

-«Foreslå»
-«Fremme forslag»
-«Påbegynne»
-«Starte arbeidet med»
-«Forsere»
-«Fremskynde arbeidet med»
-«Forberede arbeidet med»
-«Legge til rette for»

Vagheten dominerer. Byråkratiets selverklærte erkefiende FRP trykker altså omsider systemets diffuse talemåter til sitt hjerte.

Uavhengig av hvorvidt man er enig med den politiske agendaen til FRP, synes jeg det er interessant å spørre seg hvor det har blitt av de opprømte politiske invokasjonene som har truffet atskillige nordmenn i mellomgulvet, og fått dem til å i indre triumf rope ut: "Endelig noen som sier det folk mener. Sånn som det er!"?

For all del, forbehold er en nødvendig politisk øvelse, særlig når det kan tenkes at man nærmer seg å frekventere regjeringskvartalet. Likevel er det ufravikelig et aldri så lite problem dersom større deler av befolkningen ikke gjennomskuer betydningsløsheten i en slik plan:

Hvordan skal man forholde seg til et politisk manifest som ikke stadfester handlingsmåter, beskriver prosesser eller går inn på motivasjonen bak?

I galskapens navn, tør jeg derfor foreslå et korrektiv fra Siv Jensens valgapparat. Mitt forslag til utforming er som følger:

"Vi vil, vi vil, men vi får det selvfølgelig kanskje ikke til."