Artikkelras

Til høyre: Sicklasjön, den lille innsjøen rett ved der jeg bor. Et kjærkomment sted å stikke av med kaffekoppen og pensumlitteraturen tidlig i semesteret, et sted å hutre seg til på senhøsten.

Men fra asken til ilden: to nye artikler publisert på nettet i dag. Jeg er tålelig fornøyd med utfallet og noterer meg at det later til å bli en høst med mye skriving:

- Stockholmssyndromet. Om tilværelsen som norsk student i den svenske hovedstaden. I Universitas.
- Elvins eksempel. Om umuligheten av å notere rytmikk. For det nyoppstartede nettstedet Nyss.

Snart følger et par ferske blogginnlegg her på Egne Hoder også: en deskriptiv gjennomgang av komponisten Fredrik Ljungkvist. Og et essay om rap og kvinner. Politisk korrekt? Kanskje. Men lesverdig? Det håper jeg. I tillegg kan man med tid og stunder lese en kritisk artikkel om Palmesaken for Nyss, som jeg tror blir grym.

Stockholm gjør seg godt på bilder:

All the things you are (tre versjoner)

Brad Melhdaus virtuose All The Things You Are-variant har klare Keith Jarrett-referanser. Flott utført, men med en karakteristisk konserthus-eleganse?



Om ikke Jim Hall har den fineste tonen i jazzgitarhistorien, er det temmelig nære på. Melodiøs minimalisme fremfor energiske krumspring.



Klassisk Bird-materiale. Gjennomarrangert, med en seig streit og Parkers melodibærende kor.

Finnes det noen jazzvideoer som ikke får seks stjerner på Youtube, forresten?

Et vektig argument?

Det sies ofte at europeiske middelklasserappere prøver å late som de kommer fra Bronx.

Den eksentriske nordsvenske swingrap-pastisjen Movits, som nylig fikk promotid på amerikansk TV, har trykket opp t-skjorter for å gjøre narr av hele problemstillingen, på historisk grunnlag:

Jonas Jonson Brunk (alt. Jonas Jonasson Bronk, Jonas Joanssen Bronck), född 1600 i Komstad, Sävsjö kommun, död 1643, är enligt historien den man som gett namn åt stadsdelen Bronx i staden New York, USA. Han lär ha köpt en bit mark av indianerna. Marken kallades av folk där för Bronk's Land och så småningom bara Bronx.

En herlig påpekelse, spør du meg. Musikkpressens evinnelige underminering av "svart" musikk i Skandinavia (oftest med underteksten "godt til å være norsk") er langt verre enn enkelte artisters vaklende identitet.

Trist anno...1965

Bydelsbetraktninger: Östermalm

Desto lenger man bor i en by, desto merkeligere føles det å skrive om den som om man var en nykommer.

Derfor tror jeg Östermalm blir den siste delen av Stockholms innerstad jeg skriver om. Kungsholmen og Norrmalm får ha meg unnskyldt.

I alle fall: Etter at studiehverdagen så smått har kommet i gang, var et besøk på den norske ambassaden i forbindelse med valget, en god anledning til å ta Östermalm nærmere i øyensyn. Ambassaden ligger riktignok i et separat strøk litt utenfor bydelsgrensa, men på veien til og fra kan man passere gjennom de gamle slumkvarterene som under Sveriges stormaktsdager ble forvandlet til et fornemt bygårdsstrøk.

Östermalm har i over 100 år vært Stockholms desidert rikeste område, en parisisk kloning av en bydel, med høye bygårder, smekre salgshaller og en usedvanlig velkledd befolkning.

Det mangler imidlertid litt på folkelivet her, om man da ikke tar seg nedover mot Stureplan (Skandinavias mest famøse utelivsstrøk?). Om man vil henge et mer upretensiøst sted er derimot Klaraplan et godt valg, sentrert rundt en usedvanlig stor fontene, et slags Place de l`Étoile i miniatyr.

Underveis kom jeg inn på en liten tankerekke rundt dette med fornemme bystrøk.

Forløpet: Jeg plukket opp Nöjesguiden, Stockholms svar på Natt&Dag. Det er ikke så ofte man opplever å finne noe givende i slike gratismagasiner, men det var faktisk et intervju her som vekket min interesse:

En av Sveriges mest anerkjente låtskrivere, Mauro Scocco, oppvokst på Östermalm, blir portrettert. Under intervjuet får Scocco et spørsmål fra journalisten som lyder omtrent som følger:

- Er det ikke rart at det er så sjelden med kunstnere som kommer fra rikmannsstrøk som Östermalm?

Svaret fra artisten er at han tror det skyldes at bakgrunn journalistisk sett ikke er et like stort tema dersom man er fra "byens bedre deler".

Jeg gjør et kjapt Wikipediasøk når jeg kommer hjem. Dette røper at to av de absolutte største moderne kunstnerne i Sverige kommer fra Östermalm: Ingmar Bergman og Hjalmar Söderberg. Og hvorfor skulle det være rart at kulturpersonligheter vokser opp eller virker i den mest velstående delen av byen?

I praksis vil jeg tro det kommer flere skuespillere og forfattere fra Oslo 3, enn fra Finnmark, selv om folketallet ikke er altfor forskjellig. Men så det blir kanskje bedre biografier av typen My Fair Lady enn av Prinsesse på Prøve...

Et hundeliv

Per Henrik Wallin har med sin slepne spillestil, tydelige klassiske referanser, kraftfulle anslag og strålende fornemmelse for swing, dannet en (fri)skole i moderne svensk jazz.

Plata med den særdeles kule tittelen Burning in Stockholm er en liten klassiker innen europeisk impromusikk, mens Where is Spring, som er av en mer sober, lyrisk karakter, kanskje har høstet noe mindre oppmerksomhet.

Men Where is spring er også en usedvanlig flott plate, måtelig intellektuell, nydelig spilt og med et sterkt utvalg egne komposisjoner, i tillegg til en smakfull variant av folketonen Ungmön på Käringön.

Om den svenske trioen kan sies å ha en norsk ekvivalent, må det kanskje bli Svein Finnerud trio. I likhet med Bjørnar Andresen ble Wallin hentet frem i lyset igjen av yngre musikere på denne siden av 2000-tallet.

Yngre musikere med en annen livstil og en ganske annen bakgrunn, kan man kanskje legge til. Å spille jazz for 30-40 år siden var definitivt ikke en greie forbeholdt streitinger, verken i USA, eller i Skandinavia, for den saks skyld. En real påminnelse på dette finner vi i den selsomme coverteksten til Where is spring, skrevet av Wallin selv. Den avrundes slik:

"The trio is no more. "Tobbe" died in 1994. A couple of years ago "Leffe" was nearly beaten to death by a maniac. I fell out of a window in 1988 an now sit in a wheelchair".

Harde kår, med andre ord.

Strindberg vs. Ibsen

Jeg tar et emne om den store svenske dikteren August Strindberg i disse dager, sammen med ca. et dusin andre studenter, hvorav bare fem av dem er svensker. Det aner meg at Strindberg muligens har havnet litt i den samme offentlige skammekroken som Hamsun ble satt i etter krigen, uten at jeg har noe særlig belegg for denne mistanken.

Men en replikk går i alle fall igjen om man nevner navnet Strindberg for en svenske:

Han var galen.

Som norsk Strindbergleser er det fornøyelig å merke seg rivaliseringen mellom Strindberg og en annen samtidig nordisk dikterskikkelse, nemlig Henrik Ibsen. Blant Strindbergs etterlate tekster, kom jeg over dette fornøyelige utkastet, som jeg drister meg til å oversette fra svensk til norsk:

[...]
En som spiller og maskerer seg som En Annen (kjent person) og blir besatt av sine forestillinger om denne personen. En klovn hadde maskert seg som Ibsen... Men Ibsen har opphørt å være den personen klovnen trodde han var. Klovnen gikk fra å være en godmodig, gift, nykter og redelig familiefar til å bli en slem fyllefant og bohem. Han forfalt og havnet på anstalt. Der treffer Ibsen ham = sitt gamle jeg.

Ronny Rullings

Sonny Rollins fyller 79 år i dag. Cooljazzsaksofonisten er stadig aktiv og besøkte Skandinavia så sent som i sommer.

På hjemmesiden hans er det lagt ut et lite, men svært åpenhjertig videointervju der Sonny blant annet kan fortelle følgende:

- Folk spør meg om jeg fortsatt øver! Selvfølgelig øver jeg fortsatt. Fordi jeg fremdeles lever. Og hver dag forsøker jeg fortsatt å gjøre noe riktig...

I det samme intervjuet kommer Rollins inn på både livet, døden og jazzens mer åndelige aspekter. Han er svært engasjert. Og etter en lang tirade med stream-of-consciousness avbryter han seg selv og spør intervjueren:

- Blir jeg for dyp for deg nå?

Gratulerer med dagen, Sonny!

McPhee/Nilssen-Love Duo

De unevnelige (en vandring gjennom hundredagersskogen)

Påstand: I dagens medievirkelighet har politisk korrekt blitt et skjellsord.

Et paradigmeskifte har funnet sted i det offentlige ordskiftet: Presumptivt gode hensikter er likestilt med naivitet. Å vise åpenhet om mer eller mindre forutinntatte meninger, derimot, virker forunderlig nok å vekke hengiven tillit i større lag av befolkningen.

Var det i samspillet mellom internettets påvirkning på mediesamfunnet og det akk-så-labile-post-9/11-politiske Norge, at dette ble en folkelig understrøm?

En digresjon: Retorikeren Georg Johanessen hevdet ved en anledning at Jens Stoltenberg var ute av stand til å skimte betydningsdannelser, noe den odde formuleringen "terrorens blinde ansikt", i kjølvannet av Carsten Thommasens tragiske bortgang, kanskje kan bidra til å underbygge. Eller Gahr Støres upresise memoarbok titulert Å gjøre en forskjell, for den saks skyld.

Forholdet mellom språk og politikk er kitsch, som Milan Kundera skriver i Tilværelsen uutholdelige letthet.

Hundredagersplanen til Fremskrittspartiet omtales kanskje i alle landets medier, men flere burde likevel tatt seg bryet verdt å nærlese dette "manifestet".

Hadde det ikke vært for partiets umiskjennelige freidighet, hadde man antagelig endt opp med å finne ut at det var snakk om noe som revolusjonerende som et partiprogram, riktignok fremstilt gjennom et forstørrelsesglass.

Åpningsfrasen lyder "FRP vil". Ikke "skal" eller "ønsker å". Merk dette: en motivert, men ikke bindende hentydning, som i den sammenhengen den er satt inn i, minner mer om "å kunne tenke seg".

Videre benyttes hovedsaklig følgende forledd:

-«Foreslå»
-«Fremme forslag»
-«Påbegynne»
-«Starte arbeidet med»
-«Forsere»
-«Fremskynde arbeidet med»
-«Forberede arbeidet med»
-«Legge til rette for»

Vagheten dominerer. Byråkratiets selverklærte erkefiende FRP trykker altså omsider systemets diffuse talemåter til sitt hjerte.

Uavhengig av hvorvidt man er enig med den politiske agendaen til FRP, synes jeg det er interessant å spørre seg hvor det har blitt av de opprømte politiske invokasjonene som har truffet atskillige nordmenn i mellomgulvet, og fått dem til å i indre triumf rope ut: "Endelig noen som sier det folk mener. Sånn som det er!"?

For all del, forbehold er en nødvendig politisk øvelse, særlig når det kan tenkes at man nærmer seg å frekventere regjeringskvartalet. Likevel er det ufravikelig et aldri så lite problem dersom større deler av befolkningen ikke gjennomskuer betydningsløsheten i en slik plan:

Hvordan skal man forholde seg til et politisk manifest som ikke stadfester handlingsmåter, beskriver prosesser eller går inn på motivasjonen bak?

I galskapens navn, tør jeg derfor foreslå et korrektiv fra Siv Jensens valgapparat. Mitt forslag til utforming er som følger:

"Vi vil, vi vil, men vi får det selvfølgelig kanskje ikke til."

Tirsdagssoul

Og kilden for de soulelskendes retrospeksjon er finsk: Timmion Records.