Rugstads repertoar

Jeg intervjuet oversetteren Christian Rugstad for Radio Revolt i fjor høst. Faktisk har jeg vanskelig for å huske i hvilken forbindelse, men det var i alle fall et intervju jeg hadde et sterkt ønske om å gjennomføre, av interesse for prosjektene til Rugstad, hans evne til å nærme seg intrikate verker på en forbilledlig måte.

Rugstad oversetter fra både spansk, portugisisk og engelsk, og på 1990-tallet gjennomførte han blant annet to meget gode adapsjoner av Fernando Pessoas Uroens Bok og Julio Cortazars Paradis, begge i Solums Fabula-serie.

Vi snakket litt om Paradis, om oversettelser og om det norske språket. Rugstad hadde noen særs interessante synspunkter som jeg tenkte å gjengi her:

- Kan du si litt om hvilke utfordringer du opplevde under arbeidet med Paradis?

- Det er en veldig spesiell bok, som naturlig nok bød på mange slags utfordringer, spesielt språklig. I visse kapitler har Cortazar laget sitt eget språk, disse har jeg igjen måttet oversette til en slags norsk non-sense. Det samme gjelder i de partiene der han leker seg med tidligere tids tekster, for eksempel den spanske realisten Galdos, en forfatter han regelrett driver gjøn med.

- Hvor lang tid tok oversettelsesprosessen i dette tilfellet?

- Jeg vil tro at jeg brukte 10-11 måneder.

- Gledelig nok ble dine norskspråklige oversettelser av Pessoa og Cortazar begge utsolgt fra forlaget. Hva tenker du om at såpass smale titler oppnår en slik popularitet?

- Det er klart at det er overraskende. Men det er ofte sånn med sære bøker, det kan kanskje være plass til en, i løpet av et år.

- Du oversetter fra flere språk, noe som gir deg et visst overblikk. Går det an å si litt om egenskaper ved det norske språket? Noe du vil fremheve?

- En ting jeg føler er fordelaktig ved det norske språket er at man kan lage ordkombinasjoner på en smidigere måte enn på spansk og engelsk. Dette er noe jeg benytter meg mye av, som i tilfellet Cortazar.

- Det er et veldig interessant aspekt du peker på der! Mulighetene for å lage nyord er åpenbart store på norsk. Likevel: det finnes enda mange sentrale verker som enda ikke er oversatt til norsk. Thea Seliaas Thorsen pekte på det absurde at hun er den første som oversetter Ovids Heltinnebrev til norsk. Kort sagt: Holder omfanget og kvaliteten på norske oversettelser nivået?

- Ja, det er jeg ganske så sikker på. I løpet av det siste 20 årene har i alle fall kvaliteten på den oversatte litteraturen blitt vesentlig bedre. Samtidig er det de mindre forlagene som tar mest ansvar.

En liten langefinger til de store forlagene til slutt der, altså.

Balsam for ørene

1956: En rimodyssé

Et for mange ukjent nøkkelverk innen modernistisk svensk lyrikk, er det futuristiske romeposet Aniara (1956), skrevet av Harry Martinson.

En historie om et romfartøy som på vei gjennom atmosfæren mister retningen og flyter retningsløst rundt i kosmos. Der mannskapet blant annet sørger over tapet av de vakre, lyse nordiske sommernettene...

Det er selvsagt oppsiktsvekkende med et sciene fiction-verk fra midten av 1950-tallet. Motivet er imidlertid ganske så jordnært og tematikken ganske gjennomsiktig med sitt brennende samfunnsengasjement.

Mens post-modernismen dekker seg bak "The Intentional Fallacy"-teorien, der forfatternes eventuelle utenomtekstlige intensjoner ikke skal tillegges noen særskilt tyngde, er Martinsons merkverdig klar både i sine samtidige manifester og i metaforikk:

Vår själ förnöts av drömmar, ständigt gnider
vi dröm mot dröm av brist på verklighet,
och varje ny förkonstning blir en stege
mot nästa drömbesatta lufttomhet.

...

Vi ägnar sällan någon tanka åt
vårt stora stolta underverk till båt,
och bara vid begravningstavlan slår
det oss med ens att denna värld er vår.

Martinson vant også Nobelprisen i litteratur sammen med Eyvind Johnson i 1974, en utdeling som vakte sterk oppsikt, fordi Martinson selv satt som medlem i Svenska Akademien.

I likhet med Hamsun ble forfatteren satt i en slags offentlig gapestokk som følge av utnevnelsen. Den aldrende Martinsons psyke tålte ikke denne storstilte kritikken og til slutt valgte han å ta livet sitt, under et opphold på Karolinska Sjukhuset i Stockholm, ved hjelp av en saks.

Bydelsbetraktninger: Norra Djurgården

Merkelig, men sant, i Stockholm har dyrehagen tatt opp en uvanlig stor andel av byen, i alle fall hvis vi skal tro kartet, der to av de største bydelsområdene begge bærer navnet Djurgården.

Men alt har som kjent en naturlig forklaring, og det viser seg at det hele har mer med royale navneskikker å gjøre enn beholdningen av dyr. Bydelene bærer nemlig navn etter kongens tidligere jaktmarker, må vite.

Og mens Södra Djurgården kan skilte med (allsang på) Skansen, Wasamuséet, ambassadestrøket og tivoliet på Gröna Lund, er Norra Djurgården verdens første økopark, samt inneholder de fleste høyere utdanningsinstitusjonene i byen.

Universitetet i Stockholm ligger altså svært så idyllisk til, blant eikeskog og parker, der sauer, hester og kuer beiter.

I likhet med Blindern er imidlertid bygningene preget av en viss kommunal boligestetikk. Arkitekten skal etter sigende ha hatt en metaforisk tanke om at universitet skulle prydes av samme farge som himmelen. (Tolk den!) Til tross for den kunstferdige prosjektbeskrivelsen, ser imidlertid bygget mest azurblått ut, på en ikke altfor flatterende måte.

Hittil har jeg sett bedrevet tiden med å se meg rundt, innrede og lese svenske bøker. Men nå skal altså disse beskjeftigelsene skiftes ut med azurblått, økopark og 7-Eleven på campus.

Välkomna till Stockholms Universitet, som dom brukar säga.

Nyss

Skriver nå på nettstedet Nyss, som starter opp denne uka.

Men hva er Nyss?

Vel, Nyss er en form for blogg som tar for seg politikk og kultur, skrevet av et antall skribenter fra diverse norske blekker og nettsider.

Mitt første bidrag blir et essay om rytmikk.

Sjekk det ut!

Vandermark Jive

Kanskje på tide å skrive om noe annet enn Stockholm. Ken Vandermark, for eksempel.

Men en kort innledning først. Jeg synes det kan være nærliggende å stille seg spørsmålet om ikke den moderne jazzen egentlig er ganske umoderne. Det er snart femti år siden plata Free Jazz, men de samme doktrinene hersker i stor grad på impromusikkscenen enda.

Særlig estetikken er farlig lik, med den skitne sounden og en unison formessig frihet i utrykket som til stadighet forfektes. Samtidig må jeg ta et stort forbehold her, for jeg sammenblander frijazz og friimprovisasjon nå, til tross for at jeg er veldig klar over at disse to uttrykkene har nokså ulik forankring.

Uansett har jeg mest lyst til å forlate problemstillingen om hva som er ny musikk, og benytte den snarere som et korrektiv til faststivnede musikalske konvensjoner.

Viktigere er det da å fremheve de musikerne som med stor vitalitet viderefører improvisasjonsmusikken. Disse finnes kanskje særlig i Europa, med Tyskland og Skandinavia som to tanksentre.

Så hvor kommer Ken Vandermark inn i bildet? Vel, jeg var også inne på impromusikk og forankring. Og USA har definitivt tunge jazztradisjoner å ivareta, noe som gir gjenklang i hva slags musikk som regnes med i jazzsegmentet.

Vandermark, fint illustrert på bildet innledningsvis, er en del av en musikalsk enklave fra Chicago som favner svært bredt. Et viktig aspekt ved Vandermarks musikk er også hvordan den peker utover, både i titler og tematikk, uten å bli navlebeskuende, slik som mange av de mer eksponerte amerikanske neo bop-musikerne.


Vandermark fremstår som et aktivum av en musiker, en brobygger om man vil, både mellom den europeiske og den amerikanske scenen, og han er selvsagt ikke den eneste, men i stor grad setter likevel hans sterke kvaliteter som komponist ham i en særposisjon.

Musician, dokumentaren om Vandermarks arbeid forsøker å skildre fremgangsmåten hans. Den er befriende romslig, fordi den setter den musikalske skriveprossesen i fokus, men også noe langtekkelig, av samme årsak. Ta en titt:

Som å se maling tørke

For alle dere klaffebroelskere der ute!

Morsomme momenter

Noen funfacts jeg har kommet over på mine første dager i stan:

- Rådhuset i Stockholm er nøyaktig en meter høyere enn rådhuset i København. Men om arkitekten maktet å bygge noe som overgikk danskenes monumentale rådhus, oversteg prosjektet likevel budsjett med flere millioner svenske kroner. I 1923!

- Stockholm er den byen i Europa som produserer mest (pop)musikk, nest etter London.

- Fordi den svenske hovedstaden har vokst fra både Oslo og København, har den de siste årene slått seg på hardt på brystet og like gjerne utnevnt seg selv til Skandinavias hovedstad. Til stor forargelse fra danskene, selvfølgelig.

- Perioden mellom 23. juli og 23. august er det rötmånad i Sverige. Vi har et lignende begrep for denne fuktige måneden også på norsk, nemlig hundedager, men jeg har aldri egentlig bitt meg noe særlig merke i det. I gamle dager var det derimot et slør av mystikk forbundet med sensommerens fuktige hete, blant annet trodde man det var onde ånder som førte til at maten råtnet raskere.

Det som i alle fall sikkert er at rötmånaden er svært merkbar i denne delen av Sverige, som jo er omgitt av vann på alle kanter. Høyere luftfuktighet kan jeg faktisk ikke huske å ha opplevd i Skandinavia. Klærne, kroppen, gresset, maten, alt er fuktig. Og det hjelper ikke stort å sitte stille heller.

- Familien Nobels sprengstoffabrikk befant seg i et tettbygd område på Söder, uten offentlig tillatelse. Men Alfred Nobels bror, Emil, døde her, bare 21 år gammel, i en eksplosjon som oppsto under et eksperiment med nitroglyserin. Dette "nobelske smellet", som det ble kalt på folkemunne, førte til at den talentfulle forskerfamilien ble tvunget til å flytte på landet.

Bydelsbetraktninger: Hammarby Sjöstad

Det er en eiendommelig opplevelse å bo i en nyopprettet bydel. På mange måter er Sjöstaden som et akvariumskompleks: tidsriktige høyblokker med store vinduer, blandingen av grønne flekker og svært urban bebyggelse, høymoderne trikketrasé, det aller nødvendigste av forretninger, samt et antall kaféer og restauranter.

Det hele virker planlagt ned til hver minste detalj.

Litt bakgrunn: Frem til 2050 er Stockholms samlede befolkningstall antatt å øke med en halv million, et tall som i dag tilsvarer Göteborgs befolkning.

Derfor bygges byen kraftig ut, spesielt i de gamle industriområdene rundt Stockholms mange kanaler og sluser. Prosjektet Hammarby sjöstad ferdigstilles i 2012 og dette er et av de største pågående byutviklingsprosjektene, med over 20.000 nye leiligheter.

I tillegg er Sjöstaden en toppmoderne økobydel, noe som blant annet innebærer at regnvann brukes til vann og avløp.

Estetisk er det luftig og overraskende sjarmerende her, til å være som hentet ut fra et moderne arkitektfirmas våteste drømmer, der utnyttelse av rom, samt blandingen av natur og funksjonalitet danderes med edruelig beplantning, brostein og benker.

Illustrerende gatenavn: Lugnets Allé.

Heldigvis føles også det gamle industrilandskapet sterkt tilstedværende, i form av gamle kaianlegg, heisekraner og gjenværende industritomter.

Og flust av nøkkeroser i kanalen.

Bydelsbetraktninger: Södermalm

En liten oppdatering etter to dager i utlendighet.

Mitt nye tilholdssted er i Hammarby sjöstad, en nyetablert bydel söder om söder.

Men dagen i dag ble benyttet til en liten oppdagelsesferd i en av Stockholms største bydelsområder, Södermalm. For å komme seg dit trengs både tvärrbanan og tunnelbanan, men på grunn av rimelig effektiv kollektivtransport tok reisen mindre enn et kvarter. Akkompagnert av den siste plata til PJ Harvey og John Parish, en styggpen plate som forøvrig anbefales på det varmeste.



Uansett: etter å ha vandret en ettermiddag gatelangs i Sveriges svar på Grünerløkka, er det mange inntrykk å fordøye. Eller vent, å kalle Söder Sveriges Grünerløkka er forresten en Oslosentrisk fornærmelse. Mot begge bydelene. For Söder er virkelig en storbybydel. Ikke et forvokst Grünerløkka, med et par store gater og noen kvartal på tvers, men snarere en høyreist og diger arbeiderbydel, som under mellomkrigstiden faktisk hadde opp mot 150 000 innbyggere, i motsetning til dagens befolkningstall på omlag 100 000, innenfor "tullerna".



Husene er høyere her, gatene er lengre og breiere, i alle fall opp til høydedragene der gamlebybebyggelsen og brosteinsbelagte gater tar over, i en sammenhengende bergogdalebane-arkitektur som vender ut mot Gamla Stan.

Karakterisk for gatebildet i Söder er særlig gasslyktene og tettheten av kneiper, ofte med populære motesjapper vis-á-vis. Og om dette høres ut som en frase fra en fordømt reiseguide, så er det likevel ganske så sannferdig.

Sammenlignet med Oslo er gatene her også svært folketette. Trengselen er i det hele tatt påtagelig, og du sitter sjelden alene i en toseter på t-banen, selv i feriemåneden august.



Økologisk er et stikkord i hele bydelen. Det er nesten umulig å finne dagligvarebutikker eller kaféer der du ikke tilbys "ekologiskt" i første omgang, for så å eventuelt måtte spørre eller lete deg frem til alternativet, de ikke-økologiske produktene.

Et mulig tilskudd til svenskevits-stammen er det kuriøse poenget at SL har tatt seg bryet verdt å merke rullebanene med skilter der det står "upp" eller "ej upp" - som om man ikke skulle evne å avsløre forskjellen ved å se på rulletrappa hvilken vei den beveger seg!

I serviceyrket er svenskene imidlertid oss fullstendig overlegne. Når to av tre kassadamer i løpet av dagen spør meg: "Är du norsk?", fortsetter "Va gör du i stan?", for så å følge opp med et smilende "Välkommen till Stockholm", slår de galant beina under myten om stockholmernes storbydekadanse.

Men så skal det vel også sies at den tredje svarte meg på kav svenskengelsk.

Mens jeg på min side har pugget nok i forkant av min kommende svenskprøve til å finne ut av noen eiendommelige oversettelser allerede; min foreløpige favoritt er rumrent, en mer generell variant av stuereint.

Fortsettelse følger.

Sannhetsord og strupesang

“Id rather have a bottle in front of me, than a frontal lobotomy.”

Tom Waits

I Volds vold

Snart kan man feire 70-årsdag. I dette tilfellet tidligst den 18. oktober, når Oslo 3-dikteren Jan Erik Vold har bursdag.

En dag som skal feires ettertrykkelig med en etterlengtet samler full av Volds tonesatte poesi, utgitt på Plastic Strip.

Og du kan si hva du vil, Vold har alltid vært en eksentriker, som ung beint fram flamboyant, senere blir han også kjent som en uforbederlig nostalgiker (som i diktet nedenfor).

Men landets mest folkekjære beatpoet er også en enestående litterær misjonær, en norsk importør av haiku og beat og en underminert essayforfatter, foruten sine mer velkjente eksalterte, avvæpende og hverdagslige dikt.

Byen ved hoggjernets fot

First we take
Manhattan, sa han. Then
we take Berlin Det hørtes jo
fint ut. Først tar vi
Kampetrikken. Så
tar vi Jarlen Kino. Så tar

vi Vestkantbadet. Og Folketrygden
tar vi. Samt Markushjemmet, fem bibliotekfilialer
og Lovisenberg

som bydelssykehus. Oslo Havn
fyller vi opp med container-firkanter. Trikkesløyfa
ved Ullevål Hageby skjærer vi av

på midten. Og tømmer Oksefontenen
på Torshaug for vann. Lever du ‘a Karlsen? Takk
som spør. For Statsministeren

består. Og Finansministeren bedyrer. Og skjermede
direktører daler ned i skjul. Så tar vi
Rolf Stenersens malerisamling og henger den opp

på veggene i UNI Storebrands gamle
kontorlokaler. Vi lar Jan Erik
forklare sammenhengen. Vi kaller det GALLERI

hvis noen mukker. Vi lar Terje forklare
sammenhengen. Så spikrer vi opp
suppestasjoner på hvert byfornyet gatehjørne. Men først

etter OL-94, først etterpå! Vi lar
Gerhard forklare sammenhengen. Så setter vi på den nye
skiva til Leonard Cohen. Give me back

the Berlin Wall, sier han. Give me
Stalin. So long, Marianne! Mari-Anne er norsk.
Det er typisk norsk å være Leonard Cohen, sier Gro

mens desembersolen kaster de siste stråler
mot Hotell Hoggjernet. Han selger 200.000. Kanskje han
kunne skrive mine Aftenpost-kronikker?

Uværslyder innendørs

En jazzklubb, i våre dager snarere en betegnelse på et statlig støttet spillested med tilrettelagt scene, stuerein bardrift og et tekkelig program, enn i sin opprinnelige, mer sammenraskete form; et utested hvor man kan henge ut, der det spilles jazzmusikk.

Det er derfor med en viss forventning jeg flytter atskillig nærmere Glenn Miller Café i Stockholm, etter sigende et trangt kafélokale med daglige konserter, nye bandkonstellasjoner, fri inngang og intimitet for alle penga.

Et par gode eksempler:



Transnasjonale The Electrics (Dörner/Ericson/Håker Flaten/Strid) spiller hva jeg vil kalle fribop, forvrengt mainstream og distinkt frijazz. Trompetist Axel Dörner har et tonn av referanser i tonen sin, tradjazz, Miles, you name it.



Engangsforeteelsen Firehouse resulterte i en fin og rufsete, tidvis småsur, men tilforlatelig utgivelse på Ayler Records. Rifftung og semimelodiøs jazz, med et umiskjennelig nordisk lydbilde.

Gå heller ikke glipp av Hamid Drakes intense trommespill i dette klippet, filmet på samme klubb. Inni granskauen, for en fribeat!

Backkatalogen til Ayler Records er også vel verdt et besøk.

Giraffa camelopardalis

En slags oppfølger.

En eminent fristil

I`m so ahead of my time my parents haven't even met yet...

Et annet liv

Biografien til PO Enquist er fremragende stykke litteratur, en virkelig skjønnlitterær biografi. Les den på reise gjennom Sverige og den gjør kanskje enda større inntrykk (joda, jeg at veit at et litterært objekt bare kan representere et sted i den virkelige verden og alt det der, men det betyr vitterlig ikke at effekten ikke kan oppstå...)

En innskytelse: Ingmar Bergman må være en av få mennesker som har fått oppkalt en værtype etter seg. Hver gang det rolige regnet setter i gang på den lille sandklippeøya like nord for Gotland, kaller lokalbefolkningen på den lille øya det for Bergmanregn, ettersom Bergman elsket å stirre ut på regnværet.

Hvor vil jeg med alt dette? Jo, til et utdrag fra Enquists Et annet liv. En middelmådig poetikk Enquist skrev i samråd med andre unge litterater fikk sin anvendelse på vennen Bergman, som hatet intervjuer, helt til han ble pensjonist og/eller fikk råd fra sin forfatterkompis, Per-Olov:

Nå forteller han Bergman at hans problem med journalister er lette å løse. Samme hva de spør om, sier han, skal du bare ta en kort pause, liksom et reflekterende øyeblikk, og så skal du svare at "Jaa, det er i skjæringspunktet mellom språket og moralen at vår nye frihet blir synlig".

Forvirret og lattermild spør Bergman om han virkelig kan svare slik på alt mulig, uansett hvordan spørsmålene lyder, og blir innstendig forsikret om at så er tilfellet. Intervjuene kommer til å bli flate.

Bergman blir svært begeistret, går for å hente en blyant og noterer nøyaktig. "Det er i skjæringspunktet...mellom...språket og moralen...he he he...at vår nye frihet...he he he...blir synlig".

Jamboree

Er det dette man kaller stadionjazz?

Naturlig fjerne

Over: Beatguruen Allen Ginsberg (1926-1997) avbildet på taket av leiligheten sin i Varanasi. Året er 1963. I bakgrunnen skimtes Ganges, der gjestende pilegrimer bader i den hellige elva, nedenfor; det folkerike grønnsaksmarkedet.

Og apropos beatpoeter på reisefot: ti år tidligere reiste William Burroughs rundt i Amazonas på jakt etter yagé, en plante som påstås å ha telepatiske egenskaper. Burroughs og Ginsberg korrensponderte underveis. Disse brevene, The Yage Letters, ble utgitt i bokform i 1963.

January 15, 1953
Hotel Colon, Panama
Dear Allen,

I stopped off here to have my piles out. Wouldn't do to go back among the Indians with piles I figured... I checked into the hospital junk sick and spent four days there. They would only give me three shots of morphine and I couldn't sleep from pain and heat and deprivation besides which there was a Panamanian hernia case in the same room with me and his friends came and stayed all day and half the night - one of them did in fact stay until midnight.

Recall walking by some American women in the corridor who looked like officers' wives. One of them was saying, "I don't know why, but I just can't eat sweets."

"You've got diabetes, lady," I said. They all whirled around and gave me an outraged stare.

After checking out of the hospital I stopped off at the U.S. Embassy. In front of the Embassy is a vacant lot with weeds and trees where boys undress to swim in the polluted waters of the bay home of a small venomous sea snake. Smell of excrement and sea water and young male lust. No letters. I stopped again to buy two ounces of paregoric. Same old Panama, whores and pimps and hustlers."

...