Øde øy

Oppsummeringer av plate- og bokåret i listeform er særdeles interessant uinteressant lesestoff. Et tverrsnitt fra årets lister: Audun Vinger mener megalomane Knausgård tvinger andre norske forfattere til å dikte igjen. Kunstkritikk.no og Grafill kårer på sin side Soft City til årets vakreste bok.

Om jeg skulle satt opp en liste selv, ville den, demonstrativt nok, i disse romanens velmaktsdager, bestå av en essaysamling, en diktsamling og en biografi:



Tor Eystein Øveraas Livet! Litteraturen!
Gyldendal. 2009.

Iblant kommer man over bøker der man aller mest liker innstillingen (eller prosjektet, om man vil). Artikkelsamlingen til litteraturkritikeren og forfatteren Tor Eystein Øveraas, er en sånn bok.

Fine, lettleste essays og en kameratslig skrivestil. Utvalget av anmeldte bøker er en fryd: det være seg Virginia Woolf og Max Frisch eller Torgny Lindgren og Lotta Lotass.

I etterordet erklærer Øveraas at boken er "et nedslående eksempel" på at han blander seg selv inn i alt han skriver. Vel, slik blir det ofte når man ikke vil anvende seg av litteraturteori. Det er kanskje prisen å betale for å tilnærme seg litteraturen så subjektivt som Øveraas selv ønsker. Men det gjør ikke nødvendigvis så mye, så lenge boken er engasjert og rik på innhold.

Og det er mer givende å være både enig og uenig med en essayist, enn å bare være enig.


James Sacre Figurer som rører seg litt
Oktober. 2009.

En fransk Gallimard-gjendiktning fra 1978, med en tilforlatelig tone i all sin parisiske motivprakt; boulevarder i regn, erindringer som kretser rundt berømte stedsnavn, setninger på tverke.

Rune Christiansen skriver: "...i relasjon til et mylder av tilstander som sirkler i samtidige, sammenfiltra forløp i tida og rommet: det ene utelukker aldri det andre". Hvilket kanskje er en litt for utførlig beskrivelse. Bedøm selv:

Om jeg nå vendte tilbake til en skrivemåte som var mer korrekt /grammatikalsk som de sier/ ville du kanskje legge bedre merke til, etter å ha kommet gjennom de/klossete ulykkestilfellene i de foregående dikta/at det velformulerte språket er fullt av hull som vi skjuler under/ formuleringene og av sakte nøling knadd inn i det pyntelige og ikke sjelden en/temmelig brautende dumhet som bevis på dette [...]

PO Enquist Et annet liv

Gyldendal 2008.

Ok, så er den egentlig gitt ut i 2008. Og Tor Eystein Øveraas har helt rett når han bemerker at Enquist er litt feig som utelater både kona og barna i biografien. Det er ok, fordi Enquist er Enquist, med sitt litterære gehør, bemerkelsesverdige liv og finstemte prosa.

Ok, så forteller Paul de Mans Autobiography as Defacement oss hvorfor biografien er den mest løgnaktige av alle litterære sjangre. Men Enquists biografi har både selvbevissthet og pondus til å være skjønnlitterært biografisk. Tittelens mange mulige betydninger slutter heller aldri å forundre meg: den kan henspille på Enquists reise fra den strengt pietistiske bygda Hjoggböle til suksesser i Berlin og New York, livet i og utenfor litteraturen, livet før og etter alkoholmisbruket. Bare som en begynnelse.

Bassklarinett (faen, så fett)

Bandkronologi/klinekart

Det føles nesten litt som å ramse opp gamle venner: å gå igjennom bandprosjektene man har vært innom i løpet av tida fra barneskolen til midten av 20-åra. Antallet er alltid større enn man først kommer på.

Et lite utvalg av ymse prosjekter jeg har vært med på, i kronologisk rekkefølge:

Pentagon
Begikk flere juleballkonserter. Svært nære relasjoner til skolekorpset (både med tanke på medlemmer, utstyr og lokaler). Repertoar fra Mustang Sally, via Basket Case til Rain. Pluss en versjon av Bombtrack, spilt inn før vokalisten kom i stemmeskiftet. Det er forresten godt mulig jeg var landets største Rage Against the Machine-fan på tidspunktet. Minst to opptak, begge på kassett (way back!).

Uriaspost
Det lengstvarende og merkeligste prosjektet. Mulig undertittel: To rappere som ikke er rappere. Resulterte i et utall obskure demoer, der den første, Planet Preludium, er en orgie i Quasimoto-lignende skits om lindetrær og sivilpoliti. Det skal eksistere en mystisk minidisktape med den nå landskjente Chirag Patel, samt et slags stoneranthem med AstroMell, i et svært begrenset opplag (les: et eksemplar). Man veit aldri med Urias.

Pizza Delivery Boys/Mr. Doug/Standby
Det er uunngåelig. Kombinasjonen av musikklinja og videregående skole avstedkommer oftest: a) hvitt funkband, b) Dream Theater-coverband og, om man vil være mer biografisk; c) videre musikkutdanning. Vi hørte definitivt til kategoriene a) og c), med en noe merkelig bandbesetning: sax, tangenter, gitar, bass og to trommiser - ikke som i to trommesett eller en trommis og en på perk, snarere: én spiller, én henger i øvingslokale. På korpsmanér. Foreviggjort på demo og på nok en forsvunnen minidisk, innspilt i garasjen hjemme hos mamma på Sinsen.

John Silver & the pasteurized carrots
Black Sabbath/Led Zeppelin-pastisj. Lite konserter, langt hår. Black Dog-versjonene våre innebar alltid altfor lange trommesoloer, der resten av bandet gikk av scenen og jeg skulle holde på til de gadd å entre scenen igjen. På hver eneste konsert. Tror forøvrig dette var et ganske kult band. Det finnes ingen opptak som kan avkrefte/bekrefte antagelsen min.

Survival

Den klart mest internasjonale bandet på lista. Faste medlemmer: den aldrende ghanesiske vokalisten Alphonse Dasa (bildet) og en somalsk asylsøker på bass. Daværende vaktmester på Nasjonalmuséet og gitarist i infamøse Da Bushmen på gitar.

Samt en rekke medlemmer som kom og gikk under måltidene blant khatspisende afrikanere på Grønland (ikke uvanlig at jeg var eneste hvite mann i forsamlingen).

Hørte aldri mer fra bandet etter at honoraret mitt uteble etter konserten på Ghanas nasjonaldag i 2004 var unnagjort, og en diger ghaneser ville ta over trommesettet midt i konserten.

Wash trio/Naiv Sersjant
Et slags tokonsertersfenomen. Etter opptak å dømme spilte jeg stort sett basstromme på alle slagene i swingtakta (fintfølende). Det første prosjektet kulminerte i Wash trio, et ensemble som hadde en velutklekka strategi, men som vel egentlig aldri ble realisert i praksis. Jeg snakker om såkalte fram og tilbake-improvisasjonskart på tysk, uten vokal. Bjørnar Andresen ville vært stolt.

Gundersen/Skogstad/Rognerød trio
Ganske kult frijazzkonsept, men med litt for klare hentydninger til Ken Vandermark og Yun Kan 5 (en blåkopi, vil kanskje enkelte si). Repertoar på to låter. Som skapt for de indiske fingercymbalene mine, innkjøpt etter en disputt med en uærlig rickshawsjåfør i Delhi. Besetning: En astmatiker på trommer, en bassist med pungterte lunger og en saksofonist med kronisk øresus.

Boblere: Mens Vi Fukter Vår Flis, Viktor Wilhelmsen trio, The Great Big Taters, Blinderntrollets Venner, Suspekt/Kerfuffle, Untitled02, liveopptreden med Pang under Urrarock, GigaByte. Og en hel drøss med nachspiel-prosjekter.

Bylåter

David Bowie - Warzsawa

Warszawa var også det første bandnavnet til Joy Division.

Sonny Rollins - St. Thomas

I midten på attenhundretallet var kolonibyen Saint Thomas Danmarks nest største by.

NAS - New York State of Mind

"I got so many rhymes I don't think I'm too sane"

Postkort fra utkanten

Joachim Triers Reprise ble fortjent nok en kritikerfavoritt i 2006. For en gangs skyld fikk vi se en norsk film som både var kompleks rent narrativt (med mange mulige interpretasjoner), og full av franske new wave-referanser på en uanstrengt og smakfull måte. Men den taletrengte trønderen Magnus Marsdal var raskt ute med å avfeie filmen subversivt som en "bygdefilm fra Oslo vest".


Marsdal ble altså ikke berørt av filmen, selv om han, som han selv sa, "går på Kunstnernes Hus fra tid til annen", i likhet med Philip & Erik i filmen. I ettertid må man kunne si at han slapp alt for lett unna med dette flåsete utsagnet.

Det har vært en kjensgjerning siden Aristoteles` dager at den enkleste formen å bedømme kunst på, er å avgjøre om man identifiserer seg med den eller ikke.

Men hvor skorta det for Marsdals del? Var karakterene for sjablongaktige? Antagelig ikke, siden de minnet ham om noe han ikke kunne relatere til. Tematikken - middelklasseungdom og angsten for å mislykkes, kjærlighet og angst - burde være universell nok. Det er heller ikke det unge litteraturmiljøet Marsdal føler seg fremmed i (han går jo på Kunstnernes Hus - og skriver selv), men vestkantmiljø-skildringen.








Om jeg skal følge Marsdals slavisk bør jeg altså, som oppvokst på Oslo vest, avfeie endel utpreget trøndersk kultur (ta for eksempel Åge Aleksandersen og Olav Dunn). Ganske enkelt fordi den innehar lokale koder og referanser til miljøer som jeg har vanskelig for å leve meg inn i.

Representasjon er et nøkkelord her. Spesielt tankevekkende for Marsdal bør være at Reprise, etter forholdene, ble en populær film i New York, noe alle disse norske filmene som febrilsk forsøker å overbevise oss om at de er bra, sjelden makter (Lønsj på kino i N.Y.? Neppe).

Jeg er ingen filmviter, men det virker på meg som om Erlend Loe og filmfondets dogme om å "fremme den gode historien" i all hovedsak avstedkommer sjangerløse, likeartede og halvveis vellykka norsk film. Det var nettopp dette som var så befriende med Reprise: den var gjennomført, lett å plassere som miljøskildring og stort sett konsekvent i sin sjangerlek. (Eller unorsk, som John Carew sa om en lovende norsk fotballspiller, noe som vel egentlig betydde at han var bra).

Nouvelle donne.

Adventsengasjement (The Source: of Christmas)

I kommentarfeltet på Dagbladet.no har den strålende trommisen Per Oddvar Johansen publisert følgende engasjerte egenreklame, strategisk plassert under Sven O. Bakkes noe servile omtale av Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebøs julekonsert:

"The Source: of Christmas, Cosmopolite 17.-18.-19. des..

Der får du en konsert som setter julen i perspektiv, og som utfordrer vår kulturoppfatning og fremmedfrykt, maner til ettertanke, samtidig er konserten utrolig bra og morsomt gjennomført uten hverken pretensjoner eller økonimiske motiv (sic)...."

I all enkelhet

Dis

Rosa horisonter kan minne deg på så mangt, for eksempel tidenes mest utskjelte norske film, Aune Sands legendariske Dis - en historie om kjærlighet (1995). Dette på tross av at man er for ung til å ha sittet i salen og ledd seg gjennom den.

Og om det er ekstremt oppbrukt å hakke på Sands filmografi, kan man nøye seg med å føye til at man, hverken før eller siden, har sett en film der dialogen i all hovedsak er overlatt til voiceover, med tilsynelatende dype, men akk-så-sjablongaktige, poetiske fraser: "som en du kjente, men egentlig aldri har kjent."



På denne tiden av året kan man også vurdere å adoptere denne minneverdige onelineren:

Hver morgen tar jeg meg en lang, varm dusj og venter på skumringen.

På veggen der

Enda et radarpar under navnene Paul og John?

Fan, vad bra ni är! (konsertantegnelser)

LSB på Hornstull Strand, 1. desember:

Trioen Ljungkvist, Strid & Bertling introduseres som verdens beste band. Drøye førti personer i rommet. Åpningen: En slakk swing, jevn prating i bakgrunnen (som alltid på hippe steder der det spilles jazz som et slags emotivt bakteppe). Trioen lar seg ikke stagge: jevn økning til rask swing. Ti minutters saksofonkor. Kruttsterkt nå. Noen går. Like greit.

Notér: Strid er modig. Tør å spille trommesolo stille, lavt, sakte. Folk stilner faktisk. Finstemte trommer (som i godt stemt). Bertling bruker buen som i oppvarmingen til en orkesterprøve (gangbart bilde?). Filmskjermen i bakgrunnen viser King Kong uten lyd (sjekke årstall? Svarthvittversjonen). Bassklarinett og bassen i samspill med tommene. Jævlig organisk, i betydningen akustisk lyd, kvalitetsinstrumenter; folk som har brukt mange år på å tilegne seg en skikkelig tone i hornet.

Men kanskje litt "tregira"? Veksler mellom rubato/medium swing, lavmælt free-time og fullt kjør (både i og ute av takt).












Høy kvinnelatter under et fint basskor. Faen heller. Lar jeg meg for lett provosere? Kanskje like malplassert som poesi i det offentlige rom. Derfor nødvendig. Da Bergman døde skrev en britisk kritiker: "filmene hans gjorde meg deppa". Og så? Gjenkjenner en låt: LSB Vals. Strid kliner til med et slag i ff midt i balladen. Folk skvetter, reellt.

Imponerende tydelighet i lange strekk. Påtvinger seg oppmerksomheten min. Ljungkvist, en tendens: endevender enkle rytmiske motiv, forandrer dynamikken, tvinger trioen inn i stemningsskifter. En publikummer gir dem følgende epitet i pausen (en bekjent?): Fan, vad bra ni är!

Andre sett: L. bytter til klarinett. Lytting (eksepsjonelt, dette). Der Nilssen-Love spiller jevne virvler er det noe skredaktig over Strids spill, overaskelsesmomenter! Kanskje tjuefem personer igjen i publikum nå (det er sen tirsdag kveld). Sedvanlig: den ene karen foran scenen som frenetisk vugger hodet og høyrefoten til åttendelene. Humor: de stopper kort, ler, spiller videre. Siste låta? Overhørt i salen: "Er den musikken sånn her hele tiden?"

Applaus, ganske hjertelig.