Et kvinnelig knyttneveslag

"Hoe make a pimp rich, I ain't paying bitch/
Catch a date, suck a dick, shiiit, TRICK!"
50 Cent


Det slår meg iblant at mye mannsdominert musikk er ufrivillig homoseksuell. Ikke dermed sagt at den forsøker å kurtisere menn på et fysisk plan, mer i den forstand at den henvender seg eksplisitt til et mannlig publikum.

Dette betyr ikke nødvendigvis at det ikke finnes jenter som hører på musikken (eller kanskje oftere; danser til den). Det er verdt å tenke litt over fenomenet. Jennifer McLunes artikkel om svarte kvinner og hip-hop er en mind-opener på området; en svart kvinnes frontalangrep på svart musikk.

Hvordan skal kvinner forholde seg til tekster som nesten utelukkende omtaler jenter på en kjip måte - og som i tillegg påberoper seg retten til å definere dem?

Kritikken som rettes i artikkelen kan være hard kost for mange med øre for rapmusikk. Men uansett om du skulle være aldri så allergisk mot feministiske analyser, er spørsmålene som stilles i artikkelen vanskelige å se bort i fra.



Kan man kalle hip-hop kvinnefiendtlig? Spørsmålet har blitt stilt et utall ganger. En vanlig innvending blant rapperne er at raptekster er fiksjon. Men det er få sjangre der man finner en like stor nærhet mellom den talende og det talte som i hip-hop. Og gangstarappens symbolikk er tydelig nok; det holder å se et par musikkvideoer for å skjønne tegninga.

I motsetning til hva mange rapfiendtlige debattanter tror, er det imidlertid ikke bare her problemet ligger. Det er ikke mange med et noenlunde humant menneskesyn som synes Necro er riktig navla. Det er ikke derfor man hører på ham, så å si.

Når denne musikken likevel er spiselig for så mange, skyldes det mer at man lett kan innta en relativistisk holdning til den. Det er snakk om en utstudert lytting til et utstudert image. Kan hende er det også betegnende for vår tid, et uttrykk for en slags likegyldighet i møtet med ekstreme ytringer.

Den reindyrka backpacker-hip-hopen , på sin side, har forlengst mistet nesten all kredibilitet blant ihuga rapfans. Og årsaken er enkel. Som McLune skriver om artister som Talib Kweli, Common og The Roots: "They...remain incosistent, apologetic and even eager to join the mainstream player`s club".

Når Kweli selvmedlidende titulerer sin kommende plate Prisoner of Concious, med bakgrunn i sin oppgitthet over stempelet som en bevisst rapper, er det ikke vanskelig å si seg enig med henne.












Dagens rapmusikk er på mange måter en negasjon av gode holdninger. Og det finnes selvsagt mange årsaker til at det har blitt sånn. "There is nothing deep or new about misogyny, materialism, violence and homophobia", som McLune helt riktig påpeker. Holdningene er gamle, men innpakningen er ny.

Jeg synes imidlertid McLune går for langt når hun hevder at det er objektifiseringen av kvinner som er årsaken til hip-hopens popularitet. Konklusjonen blir ganske enkelt for søkt. Likevel kan angrepet hennes rettferdiggjøres.

Det største problemet med dagens rapmusikk er ikke nødvendgivis meningsinnholdet, men hvor lett det er å slippe unna med all dritten. Kort sagt: Når Jay-Z er på Skavlan, har pimpen blitt en pastor.