Mens
første verdenskrig raste som verst befant et antall kunstnere og forfattere i
Zurich. Sveits hadde gjennom sin nøytralitetspolitikk lyktes med å stå utenfor krigen som herjet på kontinentet.
På samme tid flyttet den tyske modernisten
Hugo Ball til byen sammen med cabaretartisen
Emmy Hennings. Sammen åpnet de
Cabaret Voltaire, stedet som markerte starten på dadabevegelsen.
Cabaret Voltaire var stedet for de mest spektakulære show, såkalte dadasoaréer, med eksperimentelle sketsjer, futuristiske drakter, absurd dans og kaotiske simultandiktfremførelser.
Dadadikteren
par excellence,
Tristan Tzara, kom som 19-åring til Zurich fra Romania. Tzara ble raskt del av kretsens indre kjerne, som foruten nevnte Ball & Hennings, besto av kunstneren
Hans Arp og trommeslageren/poeten
Richard Huelsenbeck.
I 1920 flyttet Tzara til Paris der dadarevolten eskalerte. De nyfrelste kunstnere
Andre Breton,
Paul Eluard og
Max Ernst sluttet opp om dadaismen,
dadamanifestet ble forfattet og tidsskriftet
Dada så dagens lys.
Papirlapper ble klistret opp på husvegger i Paris med provoserende budskap som "Dada er alt!", "Har dere hørt denne her: Hold kjeft!" og "Dada har aldri rett!".
Bevegelsen var radikal på mange måter: som en avantgardistisk poesibevegelse, livsbejaende surrealister (
in memento mori), gatekunstpionérer og abstrakte kunstnere.
Men revolusjonen ble kortlivet. Allerede i 1921 iscenesatte maleren Breton den såkalte "Rettsaken mot
Maurice Barrés", et angrep på en fransk kulturpersonlighet som dadaistene anså som uspiselig.
Med ulike dadaister i rollene som anklagere, forsvarere, dommere og vitner, og med Barrés selv spilt av en dukke(!), dømte Breton rivalen til 20 år i arbeidsleir.
Tzara avskydde imidlertid tanken på at dada skulle være en maktfaktor, og det oppsto en konflikt mellom Breton og Tzara som spiste opp dadabevegelsen innenfra.
Tzara fortsatte likevel å skrive
dadaistiske dikt frem til midten av 1920-tallet.
