Jeg tar et emne om den store svenske dikteren August Strindberg i disse dager, sammen med ca. et dusin andre studenter, hvorav bare fem av dem er svensker. Det aner meg at Strindberg muligens har havnet litt i den samme offentlige skammekroken som Hamsun ble satt i etter krigen, uten at jeg har noe særlig belegg for denne mistanken.
Men en replikk går i alle fall igjen om man nevner navnet Strindberg for en svenske:
Han var galen.
Som norsk Strindbergleser er det fornøyelig å merke seg rivaliseringen mellom Strindberg og en annen samtidig nordisk dikterskikkelse, nemlig Henrik Ibsen. Blant Strindbergs etterlate tekster, kom jeg over dette fornøyelige utkastet, som jeg drister meg til å oversette fra svensk til norsk:
[...]
En som spiller og maskerer seg som En Annen (kjent person) og blir besatt av sine forestillinger om denne personen. En klovn hadde maskert seg som Ibsen... Men Ibsen har opphørt å være den personen klovnen trodde han var. Klovnen gikk fra å være en godmodig, gift, nykter og redelig familiefar til å bli en slem fyllefant og bohem. Han forfalt og havnet på anstalt. Der treffer Ibsen ham = sitt gamle jeg.
