mandag 20. juli 2009

Mile(s)vis

Man har en tendens til å snakke om platehavet med navnet Miles Davis på når man omtaler trompetikonets uuttømmelige bidrag til jazzhistorien. Kanskje er det også unødvendig å nevne at Miles ikke bare komponerte og spilte inn hyppig, men også turnerte iherdig.

En påstått psykopatisk og ubetinget profesjonalitet gjorde ham til en bandleder selv eneveldige statsledere burde kunne beundre. Charles Mingus påstår for eksempel i et åpent brev til Miles at sistnevnte skal ha havnet i dyp konflikt med Thelonious Monk.

I et intervju på STV fortalte Richard Bona om et møte med legenden ved pissoaret under en jamsession i Paris. Da Miles spurte Bona om han var musiker, fant han det tryggest å svare nei - av æresfrykt for den hvesende stemmen og den ublu fremferden til Miles.

Selvbiografien til Miles Davis forklarer hvorfor Coltrane fikk sparken:
After he moved to New York his habit got worse, and real quick, too. I didn’t have no moral thing about Trane and all of them shooting heroin, because I had gone through that, and I knew that it was a sickness that was hard to get rid of. So I didn’t give them no grief about doing it. What I did start to get on them about was coming late and nodding off on the bandstand; I told them I couldn’t tolerate that.
Her er en samling av de tre fineste liveopptakene som figurerer på nettet fra konsertene Miles gjorde i Skandinavia. Utviklingen fra kvartettjazz i Stockholm til den aparte neojazzrock-tapningen av Cyndi Laupers monsterhit Time After Time drøyt tjue år senere, er så revolusjonerende at det blir nesten absurd å forestille seg en hvilken som helst annen jazzartist gjennomgå den samme metamorfosen.

Stockholm, 1963:


København, 1969:


Molde, 1984:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar