Å skue plata på coveret

Samlet et lite og tilfeldig utvalg plateomslag. Bare for moro skyld.

Bob James og Earl Klugh (!): Cool.

Hva prøver dette coveret egentlig å kommunisere? Agurktid? Tosomhet? Et økologisk verdensherredømme? Ikke veit jeg.


Ben Webster: Layin`back with Ben Webster.

En frosk og en saksofon. Bra cover, om det bare hadde vært en barneplate.

The Rippingtons: Modern Art.

Som Stian påpekte: "Det er en katt som maler...". Animasjonen er helt hårreisende. For ordens skyld, denne plata er laget i 2009.

Chick Corea: Origin.

Skiva er faktisk fra slutten av 90-tallet. Av Chick scientologen Corea. Legg særlig merke til buen som går gjennom o-en og frem til den rosa ellipsen!

Art Blakey & The Jazz Messengers: Freedom Rider.

Dette hadde vært et veldig kult cover, om det ikke var for den litt kjipe koblingen mellom tittel og bilde. Men er det tilsiktet?

I`m freaking out

[A message on Jerry`s answering machine]: "Hi, this is George. I`ve got nothing to say".

En liten innrømmelse: Jeg har et ambivalent forhold til å skrive blogg. Først og fremst fordi faren for å drive med reindyrka selveksponering til enhver tid er overhengende.

En populær innfallsvinkel i bloggverdenen er for eksempel denne:

"Tennissokker

Når I ALLE DAGER ble tennissokker inn igjen??

Hva med ALDRI?? Hvorfor er det ingen som forstår det?

Jeg har sett tennissokker i alle farger og kombinasjoner i dag. De dukker opp overalt! I dressko (!), i joggesko, i sandaler, i crocs.

Dette kan ikke fortsette.

Jeg fryser på ryggen. Det må da kunne gå ann å sette en stopper for denne sokken?

Lars-Kristian! Etter dette innlegget fjerner jeg hver eneste tennissokk fra skuffen din.

Og det bør du bare være takknemlig for.

Sånn. Der fikk jeg ut litt aggresjon."

Fritt etter fenomenet fotballfrueblogging.

En sjanger som må kunne sies å være en akse fra en annen galakse, hentet fram fra dårskapens dårligste barskap, som en samling selvforherligende syskrinnsmemoarer fra dataalderens utkantstrøk, lik dårlig fyll på en flaske som knuses, hvor innholdet oppløser seg og omformes til et overveldende intetsigende ingenting i spalteform.

Men moro er det, kanskje.

I`m freaking out.

Et kart over Kina

Hokusai (1760-1849)

Noter om Don Cherry (en slags biografi)

«Hvem som helst kan høre svakhetene og korte svake toner som brister. Improvisasjonen er full av flukt, spørsmål, desperate gester» skriver Julio Cortazar, en av forfatterne som har vist finest fornemmelse for jazz, i sin novelle dedikert til Charlie Parker (en fremragende tekst som forøvrig åpner med Dylan Thomas` elegiske strofe: «O make me a mask»).1

Om Parker var en pionér i den tidligere bebopgenerasjonen, passer beskrivelsen om mulig enda bedre på frijazztrompetisten Don Cherry (1936-1995), mannen som kommuniserte gjennom sine notoriske feiltrinn, i særdeleshet mest kjent for sitt nære samarbeid med saksofonisten og komponisten Ornette Coleman.2

De to skal ha møttes første gang i en platebutikk på 103rd Street.3 Det vites ikke om de allerede her fant sammen i sin rendyrkelse av det ukompliserte, men komplekse, friksjonen; alt dette som skulle danne grunnlaget for en egen gren av frijazzen (eller kanskje riktigere: musikken som senere skulle bli betegnet som det).

Idéen om å fjerne det harmoniske grunnlaget som ble brukt som ramme for all improvisasjon i jazzen, var revolusjonerende. Med dette enkle grepet fulgte også et opprør mot de virtuose bopmusikernes stiliserte tilnærming til musikken. Snart spilte Coleman på en hvit plastikksaksofon, mens Don Cherry blåste av full kraft inn i en lommetrompet.

En periode øvde de i garasjen til saksofonisten George Newman, sammen med Billy Higgins og James Clay. Clay var misfornøyd med de rare notasjonene til Ornette og sluttet etterhvert i bandet, mens Cherry og Higgins (fra tid til annen avløst av Ed Blackwell på trommer) forble trofaste mot Coleman, som til gjengjeld krevde full oppslutning om sin musikkfilosofi, en filosofi som stadig møtte krass motstand fra majoriteten av den amerikanske jazzscenen.

I følge Ed Blackwell ropte en frustrert bassist en gang, midt i en session: «Man, listen! Why don`t you just play something everybody can play?».4

Få steder ville la Colemans band spille musikken sin. Det tok også tid å finne en dedikert bassist, men etter en å ha prøvd ut en rekke forskjellige navn, fant Cherry, Higgins og Coleman omsider Charlie Haden, en talentfull, hvit kontrabassist som vokste opp i en musikkfamilie i Iowa.5

I november 1959 fikk den samme kvartetten et engasjement over seks uker på berømte The Five Spot Café i New York. Dette ble på mange måter frijazzbevegelsens definitive gjennombrudd: i kjølvannet fulgte en håndfull epokegjørende plater, med platetitler like selvhevdende som korrekte; jeg nevner i første rekke Tomorrow is the question (1959), The shape of jazz to come (1959), Change of the Century (1959), This is our music (1960) og Free Jazz (1960).

Etter å ha fulgt Coleman på hans syv første plater forlot imidlertid Don Cherry Ornette i 1961. I årene som fulgte turnerte han både i Amerika og Europa med formidable saksofonister som Archie Shepp, Gato Barbieri og Albert Ayler, uten å slå seg til ro noe sted.

En rask titt på Cherrys historie forteller i det hele tatt mye om en omflakkende tilværelse. Han forlot USA i 1970 og bodde kortere perioder i Paris og Stockholm. Senere kjøpte han et ettroms skolehus i den lille bygda Tågarp i Skåne, sammen med sin kone Moki, som pleide å lage de fargerike klærne Don hadde på seg under konsertene sine.

Cherry reiste konstant rundt i verden og bar med seg en lommeradio overalt hvor han kom. Ofte skal han ha møtt opp på øvelser eller konserter for å inkorporere melodier han hadde funnet underveis. Han skrev en hyllest til afrikansk folkemusikk, Mopti, inspirert av en by i Mali med beliggenhet utover tre sammenhengende øyer, innspilt på ECM-plata Playing (1980).

Kanskje er det vel søkt; men når jeg hører igjennom et annet spor fra den samme ECM-utgivelsen, dukker Flickan i Havanna opp midt under Dewey Redmans saksofonkor. Like etterpå leser jeg i en artikkel at Jan Garbarek angivelig skal ha oppdaget norsk folkemusikk etter et møte med nettopp Don Cherry.6,7

Om man vil skrive om Don Cherry med utgangspunkt i utgivelsene han ga ut under eget navn, er det vanskelig å komme utenom Complete Communion, som i sin helhet ble innspilt på julaften 1965. Plata, som har blitt stående som selve hovedverket til Don Cherry, er et pulserende, spontant og mesterlig eksempel på velkomponert improvisasjonsmusikk.

Hele dette ambisiøse prosjektet er i utgangspunktet også en fantastisk selvmotsigelse: frijazz nedskrevet i tilnærmet suiteform, innspilt i løpet av én eneste dag i studio!

Likeledes preges de neste tjue årene av ujevne utgivelser, fra den schizofrene fusionhybriden Brown Rice (1975) til bortglemte Home Boy (1985), en rapplate med diverse aktører fra undergrunnsmiljøet i Paris. Den senere ECM-diskografien hans inneholder fine anslag, men uten å nå opp til 1960-tallets nybrottsarbeider.

På et tidspunkt begynte også rusmisbruk å gjøre spillingen vanskeligere for ham, det gikk mot slutten av hans liv og han slet med å få tilstrekkelig med kraft i hornet. Den allerede sprekkeferdige tonen ble svakere, enkelte ganger spilte han også på tangenter, usammenhengende, nesten lattervekkende.

Disse febrilske påfunnene ble ofte etterfulgt av merkelige vokalinnslag, raljering. På senere opptak med Ornette kan man høre hvordan sistnevnte opptrer som en forfjamset kaptein på et nedrykningstruet fotballag, der han tilsynelatende uanfektet forsøker å redde Cherry fra å forgå (for korene til Cherry er virkelig nær ved å havarere).8

Don Cherry flyttet for aller siste gang, til Spania, tidlig på 90-tallet. På kartet kan du lete deg frem til den spanske solkysten, Costa del Sol. En tilreisende musiker forteller om Cherrys ønske om å overvære en flamencokonsert ved et lite sted i nærheten av en innsjø. Kort tid senere døde han, i 1995, ved Alhaurin El Grande, en kystlandsby kjent for så trange gater at trafikken stopper opp.5,9

Noter:
1 Cortazar, Julio: Samlade Noveller, Modernista, Stockholm, 2007.
2 Man kan vanskelig undervurdere betydningen Coleman har hatt som komponist innen jazzen. Der mange fremtredende avantgardemusikere har hatt størst betydning som improvisatører, har de enkle, men de subtile komposisjonene til Ornette vist seg svært anvendelig og slitesterke.
3 http://www.allaboutjazz.com/php/musician.php?id=5668
4 Wilmer, Valerie: As Serious As Your Life, Serpent's Tail, London, 1992.
5 Ryktene forteller at Ornette fikk betalt for å ikke spille saksofonkor med Pee Wee Craytons band i 1953. Dette var forøvrig mens Coleman fremdeles jobbet som heisoperatør ved siden av musikken. Kilde: 4.
6 Det er eiendommelig hvordan historier om en musikers liv nesten alltid handler like mye om andre musikere; Cherry likte visstnok å fortelle om Billie Holliday, om hvordan han pleide å sette skudd med heroin på henne. Kilde: http://www.punk77.co.uk/groups/slitstessapolittinterview3.htm
7 http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2008101715315066520027
8 http://www.youtube.com/watch?v=ODP_P7LvZVw
9 http://www.jazzhouse.org/gone/lastpost2.php3?edit=920558579

Reisen til Melonia (20 år etter)

Enkelte animasjonsfilmer gjør så sterkt inntrykk på deg som barn at det finnes scener som fremdeles sitter som brent fast i hukommelsen din. Per Åhlins Resan till Melonia fra 1989, er en slik film.

Som en motsats til Disneyfilmenes glansede dyrefigurer skrider Åhlins personlige variasjon over William Shakespeares Stormen fram.

Handlingen utspiller seg på to øyer: den noe utopiske, frodige vulkanøya Melonia, og industrialiserte Plutonia, der barnearbeiderne holdes som slaver i store, grå fabrikkbygninger.

Et ambisiøst, men sterkt filmprosjekt som formelig bobler over av inspirasjon og overskudd. Bare hør på dette metafiksjonelle grepet: figuren William finner manuset til Shakespeares skuespill og øver inn aktene som et slags subplot allerede i begynnelsen av filmen.

Når Plutonia senere blir frigjort på magisk vis, settes stykket opp i et nedlagt teater, der filmen avsluttes med et fyrverkeri av en finale.

Om det euforiske tropeparadiset Melonia kan være i overkant bedøvende, i alle fall i voksen alder, er dystopiske Plutonia desto mer fascinerende:

Mile(s)vis

Man har en tendens til å snakke om platehavet med navnet Miles Davis på når man omtaler trompetikonets uuttømmelige bidrag til jazzhistorien. Kanskje er det også unødvendig å nevne at Miles ikke bare komponerte og spilte inn hyppig, men også turnerte iherdig.

En påstått psykopatisk og ubetinget profesjonalitet gjorde ham til en bandleder selv eneveldige statsledere burde kunne beundre. Charles Mingus påstår for eksempel i et åpent brev til Miles at sistnevnte skal ha havnet i dyp konflikt med Thelonious Monk.

I et intervju på STV fortalte Richard Bona om et møte med legenden ved pissoaret under en jamsession i Paris. Da Miles spurte Bona om han var musiker, fant han det tryggest å svare nei - av æresfrykt for den hvesende stemmen og den ublu fremferden til Miles.

Selvbiografien til Miles Davis forklarer hvorfor Coltrane fikk sparken:

After he moved to New York his habit got worse, and real quick, too. I didn’t have no moral thing about Trane and all of them shooting heroin, because I had gone through that, and I knew that it was a sickness that was hard to get rid of. So I didn’t give them no grief about doing it. What I did start to get on them about was coming late and nodding off on the bandstand; I told them I couldn’t tolerate that.

Her er en samling av de tre fineste liveopptakene som figurerer på nettet fra konsertene Miles gjorde i Skandinavia. Utviklingen fra kvartettjazz i Stockholm til den aparte neojazzrock-tapningen av Cyndi Laupers monsterhit Time After Time drøyt tjue år senere, er så revolusjonerende at det blir nesten absurd å forestille seg en hvilken som helst annen jazzartist gjennomgå den samme metamorfosen.

Stockholm, 1963:


København, 1969:


Molde, 1984:

Hei, se krana!

Mina drömmars stad

John Coltrane spilte inn den den svenske folketonen Ack, Värmeland du sköna på LP-en Impressions (1963), under tittelen Dear Old Stockholm.

Selv mener jeg Impressions er en av de mer undervurderte Coltrane-utgivelsene (hvis en slik beskrivelse overhodet gir noen mening), kanskje fordi den består av en ansamling mer eller mindre spontane innspillinger.

Original-LP-en består i all sin enkelhet av det modale tittelsporet, esoteriske India, den flotte balladen After The Rain og midtempo-bluesen Up Against The Wall, foruten den omtalte svenske folketonen, som Coltrane ofte spilte live på begynnelsen av 60-tallet.Oversettelsen av denne, som altså innebærer en "forflyttning" fra Värmeland til Stockholm er besynderlig (og en slags personifisering av denne er faktisk Monica Zetterlund, som ble født i Värmelandsdistriktet i 1937 og døde i Stockholm i 2005, under tragiske omstendigheter).

Det kan ha vært Stan Getz som først døpte om folketonen den svenske historikeren Anders Fryxell gav navnet Värmlandsvise i 1822. Dette er mest plausibelt; da Getz giftet seg med en svensk kvinne da han flyttet til Europa for å bukt med rusproblemene sine. Han spilte også inn låta lenge før Coltrane, allerede i 1951.

Andre tidlige versjoner av låta er spilt inn av Miles Davis (1952), Donald Byrd (1958) og Bud Powell (1963).

Turnerende jazzmusikere viste stor affeksjon for den svenske hovedstaden, så vel som for København og Paris, de store europeiske jazzbyene på denne tida. Hvis du følger denne linken kan du høre mer om hvorfor.

Coltrane-kvartetten med Coltrane, Elvin, Garrison og Tyner spilte live i Stockholm i 1962. Angivelig har en ivrig publikummer filmet seansen på gudene-vet-hva-slags medium og foreviggjort et fabelaktig fantasifoster av et band under en fremføring av I Want to talk about you, en ballade av Billy Eckstine.

Man kan tydelig høre hvordan kvartettens uttrykk er i ferd med å utkrystallisere seg, og det kulminerer et par år senere med A Love Supreme. Standardlåta spilles lyrisk, lett, men likevel energisk, Coltrane er på hugget, tar sjanser, han improviserer konsentrerte, radbrekkende motiv underveis i koret, mens kompet sitter som støpt og Elvin følger uavbrutt opp med alle sine epokegjørende særtrekk: bomber, synkoper, fills.

Gata var min far, gården var min mor

- Her oppe vender vinduene mot havet. I Oslo vender vinduene mot søppelkassene, sier den hjemvendte Finnmarksartisten Petter Carlsen i papirutgaven av dette intervjuet.

Det ligger tydeligvis dypt i den norske folkesjela, nasjonalromantikken har virkelig gjort susen; den vederstyggelige storbydekadansen må være jævelen i egen person. Følgelig bør du helst ikke skryte av andre ting her i landet enn nærheten til naturen.

En eller annen dust satt faktisk på et talkshowprogram på NRK og prata om at Der ingen skulle tru at nokon skulle bu forestilte ekte folk som levde det ekte livet. Underforstått: materialisme og byliv hører sammen som samfunnshuset, Samvirkelaget og bensinstasjonen.

Og det er helt greit for meg. Helt greit for meg. Jeg bare leser Dan Turéll en gang iblant.

"Hvor lenge
er det siden
du sist så
skogen og trærne?"
spør en inskripsjon
malt med rødt på muren
langs Kanalen

Helt greit kompis
Helt greit
Og da er det
jeg ikke kan la være
å spørre tilbake:

Hvor lenge
er det siden
du sist så
Istedgade om natta
Hovedbanegården like før stengetid
eller den Underjordiske på Rådhusplassen
ved morgengry?

Mens vi venter på Godot

26. juni skriver Jan Kjærstad en kronikk i Aftenposten om norsk litteraturs allmenntilstand. Bakteppet er som følger: Vetle Lid Larsen kalte tidligere i år norske kunstnere for feige og ønsket seg mer politisk kunst. Tore Renberg på sin side markerte seg med et essay i Klassekampen der han sverger til festlig litteratur.

Kjærstad åpner med å avfeie polemikken til de ovennevnte. Det er forøvrig lite nytt å anspore i kronikken, utover det åpenbare poenget, som det selvsagt er lett være enig i: at mer eller mindre programfestet litterært innhold, slik Lid Larsen og Renberg etterlyser, er mindre vesentlig enn form, fortelling og språk.

Kjærstad skisserer videre en oversikt over de viktigste romantypene i dag. Han ettersøker altså en mer nyskapende norsk litteratur.

Det finnes flere problematiske aspekter ved en slik innfallsvinkel. Er det fruktbart å påkalle nye kunstformer? I hvilken grad er det rimelig å forvente at akkurat norske forfattere skal initiere en ny litteratur?

Kanskje enda mer relevant å spørre seg er hvorvidt romanen bør være norsk litteraturs primære tumleplass, slik det insinueres i kronikken.


En liten digresjon: Det bugner av underholdningslitteratur i norske bokhandler, i form av serieromaner, chic-lit, fantasy og krim.

- Hvis jeg ikke skjønner noe i løpet av de første sidene, legger jeg fra meg boka, opplever jeg å få høre i bokhandelen der jeg jobber.

Tor Ulven skal ha sagt at folkeopplysningstanken har gått så langt som til at alle i utgangspunktet skal kunne like alt. Noe som i ytterste konsekvens medfører at smale kunstfenomener må forsvare sin eksistensberettigelse, fordi de ikke har et like bredt nedslagsfelt som populærkulturen.

Dette er et spesielt godt poeng.

Særlig fordi litteraturens styrke ligger i underliggjøringen, som Kjærstad ganske riktig påpeker. Det er her litteraturen har sitt fortrinn, fremfor mer umiddelbare kunstuttrykk som film og musikk.

Men denne kompleksiteten gjør samtidig litteraturen utilgjengelig. Kjærstad unnlater i stor grad å ta tak i den viktigste problemstillingen i forhold til ethvert ønske om ny litteratur: spørsmålet om leserforventinger.

Da jeg intervjuet Tomas Espedal for Studentradioen i Trondheim i fjor høst, holdt han et foredrag på litteraturhuset under parolen Trenger litteraturen lesere?

Espedal er opptatt av at det finnes for mange sementerte litterære forventinger hos lesere og forlag. Det radikale botemiddelet, i følge Espedal, er å ignorere disse.

Man kan mene mye om dette synspunktet, men det er uansett verdt å merke seg at der hvor han har møtt mest motbør på bakgrunn av dette utspillet, er innad i det litterære miljøet.

- Det vekker alltid samme reaksjon, aggresjon. Og spesielt fra andre forfattere. En ting er at leserne blir provosert, en helt annet sak er at det er forfatterne som blir provosert. Da må man trenge inn i noe som er veldig komplisert, hvorfor man skriver, fortalte Espedal under intervjuet.

Han er også en av forfatterne som fremheves av Kjærstad i kronikken, men der Kjærstad tar ham til inntekt for nyskapende romankunst, uttrykker Espedal på sin side et ønske om å eksperimentere utenfor "sjangerveggene".

- En bok behøver ikke nødvendigvis være en roman eller en novelle, men det kan være en bok. En bok kan inneholde alt.

Det er vanskelig å være uenig med Espedal i hans understatement. I stedet for å lengte etter forlystelseslitteratur, mursteinsromaner eller nye norske romanformer, kan man kanskje begynne med å diskutere hvorfor den norske litteraturen ofte antar den formen den gjør.

Likeledes kan man undre seg over at litteraturdebatten i norsk media stadig fortoner seg som en slags øvelse i å vente på Godot.

En bokhandel i Berlin

En liten reiseskildring: På vei gjennom en av Berlins eldre bygårdsstrøk oppdaget jeg en flott engelskspråklig bokhandel, av typen med brukte bøker stablet i høye reoler. Innenfor inngangspartiet, bak et lite kassaapparat, satt en vennlig dame som hilste i det man kom inn i butikken. Butikkrommet fortsatte videre innover i et større værelse, med en liten sitteseksjon i midten.

Utvalget var svært selektivt, men av økonomiske årsaker maktet jeg ikke å gå til anskaffelse av mer enn én bok, til gjengjeld en sjelden 70-tallsutgivelse, titulert Underground, utformet som en ingeniørs illustrerte atlas over en by sett undenifra, møysommelig og fargerikt tegnet ned til hver minste detalj.

Ulykksalig nok ble boken stjålet på et utested senere på kvelden og forfatternavnet har jeg ikke klart å finne ut av.

Hva jeg derimot husker bedre er de to bøkene jeg ikke kjøpte. Som jeg også har tatt meg tid til å finne ut litt mer om i ettertid.

Walter Benjamin: On Hashish

Å være litteraturstudent i Berlin uten å kjøpe en bok av bysbarnet og kunstkritikeren Walter Benjamin er som å dra som medisinstudent til Bergen uten å besøke lepramuséet. Altså, ikke nødvendigvis så farlig, men likefullt en glipp.

Blant de mer uutforskede delene av Benjamins bibliografi er skildringene av tankeeksperimenter under påvirkning av hasj, Walter Benjamin On Hashish.

Man kan diskutere i det vide og det brede om rusmidlers innvirkning på musikk, litteratur og kunst. Eller bare se på dette som er et særdeles forfriskende filosofisk eksperiment.

11:00p.m. Walter Benjamin, 1.0 gram.
12:00 am SUDDEN LAUGHTER; repeated short bursts of laughter. "I`d like to be transformed into a mouse mountain..."

Hele protokollen er å finne her.

Julio Cortazar: Austronauts of the cosmoroute

Den bejublede, men likevel forholdsvis ukjente belgiskfødte argentineren Julio Cortazar bega seg ut på en selsom reise sammen med sin kone, fotografen Carol Dunlop, dokumentert i en av forfatterens siste bøker.

23. mai 1982 forlot de Paris og kjørte ut på motorveien sammen med tusenvis av andre biler, i retning Marseille. Turen mellom Paris og Marseille tar omtrent ti timer, men Cortazar og Dunlop ankom Marseille først 23. juni.

I mellomtiden levde de utelukkende på motorveien. Måltider, overnattinger, skriving og fotografering fant sted underveis, med en begrensning på to stopp hver dag.

De fleste forbipasserende la ikke merke til dem, andre stoppet opp og undret seg over formålet med reisen. Cortazars eksistensialistiske betraktninger rundt ekspedisjonen lyder som følger:

"Somehow, to prove we could carry out this trip was to prove to ourselves that we had weapons against the gloom, not just in its large manifestations...but also in its more insidious expressions, the banality of daily commitments that mean nothing
themselves but altogether distance us from the 'center where we hope to live our lives. ... Not to live life in its truest way is a crime, not just against oneself, but against others as well."