Ny layout

Maleriet i bakgrunnen, The Drinkers, er av den franske maleren Jean Béraud.

Bildet øverst, er fra Gretchen Arnolds Flickrprofil, en nettside Mona Høvring anbefalte under et intervju.

Æres den som æres bør. Eller noe sånt.

Første søndag i advent

Og Bukowski sa til hyrdene:

[...] jeg hører heller julemusikk
i juli
mens jeg trues
på livet av
en kvinne.
det er da
jeg behøver den -
det er da
jeg trenger
Bing Cosby og alvene
og noen raske
reinsdyr.


nå sitter jeg her
og lytter til dette,
for årstiden, korrekte
skrapet - det er så
sukkersøtt -
jeg ville heller ha spilt
et sett pingpong
med Hitlers gjenoppståtte
spøkelse [...]

This is new(s)

Ikke gå glipp av Doom i The New Yorker

Vann over hodet (et tilbakeblikk)

For halvannet år siden arrangerte den nå nedleggingstruede Studentradioen i Trondheim (numera Radio Revolt) TEIP-festivalen for første gang. Vi i Bokbaren hadde laget et livekonsept som egentlig var hårreisende ambisiøst, og teknikken haltet så det monnet. Men jeg mener fremdeles at arrangementets line-up var en liten genistrek.

I rollene:
Ole Robert Sunde (essayisten, litteraten)
Fredrik Skagen (den lokale krimforfatteren)
Thea Selliaas Thorsen (akademikeren, oversetteren)
Mads Eriksen (tegneserietegneren)
Mathias Samuelsen (den unge lyrikeren)

Selliaas Thorsen måtte melde avbud. Kvelden ble likevel en god opplevelse, supplert med kvartetten Autronic live og Tore & Fredrik bak platespillerne. Intervjuet med Ole Robert Sunde, derimot, fortonet seg som en ordentlig lakmustest: do or die. Lunefulle Sunde var en meget uforutsigbar og spydig sparringspartner, men heldigvis hadde jeg lest meg opp nok på forhånd til å unngå å bli offer for en offentlig ydmykelse.

Jeg tenkte å gjengi deler av intervjuet, ettersom så mye tid har gått og radioen holder på å gå dukken. Benytt gjerne anledningen til å slutte opp om oppropet for å beholde Radio Revolt, som til tross for det nye navnet (som etter min mening føyer seg inn i rekken av en altfor lang serie "la oss bruke subkulturelle uttrykk fordi det låter kult"-fenomen), er en av de viktigste studentmediale institusjonene her til lands.

SUNDE-INTERVJUET - REVISITED

ETR: I en periode på 25 år har du beveget deg fra poesi via romanen og til essaysjangeren. Hva er grunnen til at hovedvekten av det du skriver nå kommer ut i essayform?

ORS: Det er vel fordi jeg føler at jeg har kommet inn i et hjørne når det gjelder romanene mine. Jeg har skrevet noen jævlig vanskelige og veldig nevrotiske romaner. Og så kan du godt si at i Norge så er essayet en slags sekkebetegnelse på "Mine beste artikler". Essayet er et lite felt som er veldig lite studert her. På en måte så driver jeg en slags form for grunnforskning.

ETR: Har du lyst til å gå litt inn på en av de uttallige historiene som har inspirert deg (under arbeidet med essaysamlingen Jeg Er Et Vilt Begrep)?

ORS: Det er litteraturen som har vært veldig viktig for meg, som har vært inngang til å gå via omveier...rundt den vanlige doxaen, den vanlige smaken. Det er slike oversette ting jeg er opptatt av å se på: Tenk deg at du går en om sommeren og så ser du en sommerfugl. Og så tenker du på hvordan vekten er plassert på sommerfuglen. Kan sommerfuglen få høydeskrekk? Kan sommerfuglen få turbulens? Hva skjer i det øyeblikket sommerfuglen går fra førti varmegrader og til skyggen og lander på et vaiende strå, blir han da uvel?

ETR: Hvilke andre norske forfattere har vært viktige for deg:

ORS: Du har jo min gode venn Tor Ulven og min gode venn Svein Jarvoll. Ellers så er det mange flotte norske forfattere. Det er jo Solstad og Solstad og Solstad og Solstad... (latter fra salen)... Det er mange fine.

ETR:..og hvis vi beveger oss over på kontinentet (et herlig eurosentrisk spørsmål!)?

ORS: Oi, det er mange. Men jeg liker Joyce og Proust. Umberto Eco synes jeg er oppskrytt. Salman Rushdie er en hype. Det er de gamle, knallharde modernistene jeg liker.

ETR: Hva er det neste prosjektet du arbeider med?

ORS: Det heter Ut og stjæle høns! (latter fra salen)... Jeg ble spurt av forlaget om å skrive en intellektuell barnebok. Og etter å ha skrevet tredve sider, så oppdaget jeg at: FAEN, JEG SKRIVER JO SOM PER PETTERSON...

Jeg tror vi avrunder der, med en slagferdig Sunde, som ikke tar en femmer for å disse norsk litteraturs superhelter. Jeg lover meg selv å følge Bokbaren fremover, ta en titt på Ole Robert Sunde idiosynkratiske forfatterskap hvis jeg orker, samt lese Gaute Brochmanns artikkel om Audun Vinger og det "nye" Vinduet.

Solguden Ra

Jeg hadde en periode i Trondheim der jeg kastet meg over av alt av 70-tallets mest lugubre filmsjangre: art house, blaxploitation, mockumentary. Også videre. Få overgikk legendariske Space is the place i esoterisk galskap. Musikkmetafilmen er utformet som en reise i Sun Ras overbevisninger om afrofuturismen, sistnevnte en selsom blanding av magisk realisme, sci-fi og kosmologi. Dialogene hvor Sun Ra selv er involvert minner mest om en sektleders.

Altså: montont, gravalvorlig og sykelig dedikert til å predike masse metafysisk tåkeprat.

Av Sun Ras plater er kanskje de tryggeste innkjøpene (hvilket herlig malplassert ord i denne sammenhengen!), Space is the place og Tranquility. Men det er selvsagt alltid fristende å ha albumtitler som The Nubians of Plutonia, Cosmic Tones for Mental Therapy, A Fireside Chat with Lucifer eller Outer Space Employment Agency på hylla/displayet.

Somewhere over the rainbow får også et litt annet betydningsinnhold som inventar i Suns kaotiske diskografi. For orden skyld: Ras romorkester, Arkestra, holder fortsatt koken. 16 år etter hövdingens bortgang.

Warholimitasjoner 3

Alternativ tittel: Coffee-table-fotografi.

Warholimitasjoner 2

Alternativ tittel: Rundt verden på en oktav.

Warholimitasjoner 1

Obskur kamera

Ryddeaksjon

Stockholm (i pur Filmavisenstil)

Blant de mest minneverdige sitatene fra kommentatorsporet er disse:
...being a city without slums or beggars...
...Sweden is probably the most electrified country in the world...
...and here we introduce two attractive women. Just to prove our point...

Guilty pleasures

Selsom anekdote (egnet for hastverk)

Altfor mye skole om dagen til å oppdatere bloggen jevnlig. Men en anekdote kan man vel koste på seg. Denne er hentet fra Charles Mingus` selvbiografi Beneath the underdog (1971); en diskusjon mellom Charlie Parker, Fats Navarro og den blinde pianisten Lennie Tristano:

[---]But I was there with Bird as Lennie tried to tell him there was no God. And Bird said, "Are you sure Lennie? The job is open? I`ll take it. On your knees, Tristano. Thank me for all I have given you. On your knees, blind fool without any eyes within his soul. Worship the bird that flies without wing!"[---)

Sitatet er funnet i den svenske jazzkritikerbibelen Skriva om jazz - skriva som jazz, som jeg opptil flere ganger har vurdert å stjele fra Stadsbiblioteket i Stockholm. Den er, mildt sagt, vanskelig å oppdrive annensteds.

Mata Hari (opphøyd i annen)

Les for all del PO Enquists bokomtale av biografien til den svenske spionen Karin Lannby.

Selv om Enquists panegyriske og noe eksotifiserende avstandsforelskelse (han viser en lignende affeksjon for Ulrike Meinhof i Et annet liv) mer enn skinner gjennom i teksten, har den nok trivia til å få deg til å lete etter fem nye biografier i samme slengen:

Den spanske borgerkrigen, annen verdenskrig, agent for kommunister, infiltrerte svenske nazistmiljøer, Franco, Ingemar Bergman, Albert Camus, navneskiftet, en mulig død i Paris...

En besynderlig bokomtale er det også. Å gjenfortelle hele livshistorien og ikke et ord om bokens innhold eller plettfrie gjennomførelse/tilkortkommenheter?

En akademisk avskjed?

Claude Levi-Strauss døde 1. november, 100 år gammel.

Det er en typisk slik nyhet som ender opp som en notis i kulturdelen i landets mer kondisjonerte (nett)aviser. Jeg kom i samme øyeblikk til å tenke på at Levi-Strauss faktisk er den eneste vitenskapsmannen som har skrevet en bok som har fått en flatterende plassering i bokhylla.

"I hate travelling and explorers".

Slik åpner reiseskildringen Tristes Tropiques (1955). Sosialantropologens himmelropende ambisiøse nedtegnelser innbefatter en åttesiders skildring av solnedgangen; lik et fordømt heksebrygg av moderne filosofi og vitenskap gestaltet som reiselitteratur.

Det er i det hele tatt mye som er merkverdig ved boken, blant annet den avsluttende frasen:

"...or in the brief glance, heavy with patience, serenity and mutual forgiveness, that, through some involuntary understanding, one can sometimes exchange with a cat."

Velegnet som gravskrift?