
Da den norsksvenske «supergruppa» Atomic for fem-seks år siden ble et Natt & Dag-profilert mediefenomen, havnet gruppa i en posisjon ingen andre norske jazzband har vært i nærheten av de siste åra: De ble plutselig et kjent navn i store deler av norsk kulturliv.
Denne posisjonen kan være både en velsignelse og en klampe om foten. Mediefolk hang rundt på Herr Nilsen og prata panegyrisk om at Paal Nilssen-Love spilte trommesolo under hele konserten. All oppmerksomhet er kanskje god oppmerksomhet, men hvor mye fortalte dette engasjementet om musikken?
Kanskje kan man si som Jan Erik Vold: Atomic ble muligens mer likt enn de ble lytta til.
Uansett fortegn, er det som én gang for alle bør hentes ut fra boet til dette supergruppe-domenet komposisjonene til Fredrik Ljungkvist. De umiddelbare, men komplekse motivene med lydlige røtter i en sterk, svensk musikkarv.
Nært beslekta
Skandinavisk blåtonejazz er på ingen måte Ljungkvists oppfinnelse. Tunge navn som Jan Garbarek, Jan Johansson og Arild Andersen har gjort den før ham. Det er subtiliteten, den mye råere kombinasjonen av kunstmusikk og folkemusikk, som skiller Ljungkvist fra sine forgjengerne.
Utviklingen fra de første, mer tradisjonelle jazzutgivelsene til prosjektene Yun Kan og Atomic, er verdt å følge litt nærmere etter i sømmene. Her er en rute gjennom fire komposisjoner fra Ljungkvists ulike prosjekter, spredt utover en periode på snaue 15 år:

(Ljungkvist, Gulz, Augustsson, Söderberg)
Bop About
Fredrik Ljungkvists egen kvartett ble opprettet så tidlig som i 1988, og ga ut to plater på 1990-tallet, med et forholdsvis «rumsrent» lydbilde, sammenlignet med senere materiale. Sonic Space tjener derfor som et godt eksempel på Ljungkvists tidlige periode, en periode da han også spilte mye med Per Texas Johanssons cooljazz-ensemble.
Hovedsaklig består plata av konvensjonell kvartettjazz, både når det gjelder besetning og form. Men mange av låtene er originale - og innspillingen bærer preg av improvisatoriske brudd som ikke passer særlig bra til resten av formatet. Fribop-låten Bop About (en gjenganger på senere Ljungkvistutgivelser) er et utmerket eksempel, der en lang, perkusiv saksofonintro, går over i en streit, som igjen utløses i svært rask swing.
Ljungkvists komposisjoner bærer her en annen lydlig ramme enn i Yu Kan-prosjektene eller Atomic, men hverken komposisjonene eller tonen er vanskelige å kjenne igjen: Jimmy Guiffre-intonasjonen, de raske løpene, swing som går over i rubato, mollharmonikk.

Ljungkvist, Bertling, Strid)
Fredriks Hörna
Å sammenligne en liveinnspilling med en åtte år tidligere studioutgivelse er kanskje søkt. Men det tjener likevel formålet: å illustrere hvordan Ljungkvist begynner å nærme seg et uttrykk som svarer til komposisjonene hans.
Blåseinstrumenter, kontrabass og vintagetrommer i et lite lokale, noen linjer nedskrevet musikk først, så tilnærmet full frihet, rytmisk som harmonisk. Kanskje kan man, i pretensiøsitetens navn, benevne denne musikken som inderlig, akustisk frijazz. Uansett viser LSB til fulle spranget fra den rimelig formelle Sonic Space, til en instrumentalist og komponist som utfolder seg innen et mindre hierarkisk, og mer lydhørt samspill.
Åpningssporet Fredriks Hörna er en lavmælt komposisjon, som gjentas et antall ganger; nesten sangbart. De melodiøse kvalitetene hos Ljungkvist er sterke, også tatt ut av en jazzsammenheng (og dette skal vi komme tilbake til). På den annen side preges "korene" av en frenetisk rytmikk og stadige skifter av blåseinstrumenter og teknikker, noe som medfører en helt annen motstand enn melodiene som omgir dem.

Ljungkvist, Broo, Wiik, Haaker Flaten, Nilssen-Love)
Kerosene
Foruten å være fremført med en rufsete fremtoning og i et røffere band enn de foregående eksemplene, er Kerosene i seg selv en nesten skamløst inderlig komposisjon - en ballade som går over i energisk frijazz.
Archie Shepp mente alltid, i motsetning til mesteparten av 60-tallets jazzscene, at den (i jazzsammenheng) revolusjonære Ornette Coleman, maktet å bevare berøringsevnen til tradisjonell R&B; dens umiddelbare emosjonelle uttrykk. Man kan kanskje si at Ornette hadde et øre for grasrotas symbiose av folk og pop.
I alle andre henseende er Ornettes estetikk en standhaftig og lite publikumsvennlig estetikk. Ethvert band som adopterer strukturen, eller måten å komponere og improvisere på, vil bli lett avslørt.
Kanskje går også Atomic i denne fella. I så fall gjør de det med fullt overlegg. Og med en energi som til og med Coleman-kvartetten ville slitt med å tangere.
Fredrik Ljungkvist Yun Kan 10 – Live, Fasching (2008)
(Ljungkvist, Äleklint, Nevrin, Sen, Jernberg, Holmlander, Risberg, Strid, Welin, Fält)
Abraxas
Yun Kan 10 er et utpreget liveprosjekt.
Spesielt tydelig ved Fasching-liveopptaket blir åpenheten i komposisjonene: instrumentene veksler på å spille temaet og får dermed frem ulike nyanser ved komposisjonen. Akkurat som hos Ornette. Man kan neppe kalle en musiker og komponist som følger 30 år etter, for like banebrytende. Men til gjengjeld er det ikke den amerikanske folkemusikken Ljungkvist integrerer, men den nordiske.
Hvordan betrakter han selv musikken sin? I et nettintervju beskriver Fredrik Ljungkvist den som "et møte mellom jazz, fri form og klassisk musikk". Men han betoner også at det er musikk som svinger. Hvilket antagelig er en god beskrivelse, både på kvartettjazz-formatet på 90-tallet og det titallige Yun Kan 10.
Overgangen fra et rimelige sobert uttrykk til friimprovisasjon og tolvtoneskalaer er tydelig, men konsekvent. Og en fornøyelse å følge.